For en tid siden hørte jeg på radio. Du vet den greia som det kommer nyheter og underholdning ut av, men som ikke har bilder. Denne gang var det NRK og nyhetene på P2, og som hadde funnet en undersøkelse som konkluderte med at aleneboende, eller det som i statistisk sammenheng kalles «single husholdninger», er de som rammes hardest av økte renter og priser.
Etter som jeg selv hører hjemme i denne kategorien, spisset jeg ører over frokostkaffen. Og ganske riktig; aleneboende med én inntekt har relativt sett de høyeste utgiftene fordi kostnadene ofte er like høye på en del varer og tjenester som samboende har. Men de har to inntekter til å dekke dem. Strømregningene er like høye, renter og nedbetaling av gjeld det samme. Utgifter til livets opphold rammer like hardt, fordi nesten ingen rabatt-ordninger er basert på single hushold. Da blir det lite igjen til et sosialt liv.
Mer i barnetrygd
NRK hadde fått med seg Arbeids- og Inkluderingsminister Tonje Brenna til å svare for hva regjeringen vil gjøre med saken, selv om det vel strengt tatt ikke er regjeringens skyld at rentene og prisene øker! I hvert fall ikke bevisst. De bare vet ikke helt hva de skal gjøre med det. Men Brenna hadde som vanlig kjappe svar på rede hånd. Jo, nå skulle barnetrygden økes og barnehagesatsene senkes!
Det gjorde inntrykk på en aleneboende på over 70 år, med barn som allerede for mange år siden flyttet ut og etablerte seg med egne familier. Jeg ser godt at aleneboende med underholdsansvar for barn godt kan få det enda tøffere enn enslige pensjonister, men de er vel pr. definisjon ikke aleneboende?
Kommer vel med
Men reaksjonen sier noe om statsrådens perspektiv i saken. Så fort aleneboende nevnes, assosieres det med alenemødre med ansvar for små barn. Som pensjonist har jeg, tydeligvis i motsetning til travle statsråder, tid til å sjekke tall og saker og ting med Statistisk Sentralbyrå (SSB). Der kan man finne massevis av informasjon om alskens saker. Blant annet at antallet aleneboende i Norge nå har passert 1 million husstander. Til sammen sier SSB at det er 2,5 millioner husstander i Norge, så vi eneboerne nærmer oss snart halvparten av antall husstander i landet! Og hvordan sier SSB at alderssammensetningen på oss eneboere er? Jo, 34.3% er over 67 år, og den har holdt seg ganske konstant over de siste årene. Den andelen som har økt mest, er aldersgruppa fra 16-29 år, som nå utgjør litt over 22 %, mens gruppen fra 30 – 66 år utgjør 19,4 %.
Den største gruppen av aleneboere vil altså mest sannsynlig ha begrenset nytte av økt barnetrygd og lavere barnehagesatser. Og minister Brenna kunne kanskje blitt litt bedre briefet av sine embetsfolk i departementet før hun gikk i studio. Men nå vil jeg egentlig ikke raljere over statsrådens bråkjekke svar. Slike justeringer vil sikkert komme godt til nytte for dem som har en tøff hverdag som alenemødre, og vi misunner dem ikke de kronene.
Ta vare på kundene
Nei, jeg tenkte egentlig å bruke saken som et utgangspunkt for å refse butikkjedene for det jeg opplever som en umoralsk og grådig priskultur i alle matvarekjedene. Og ikke før var lønnsoppgjøret i havn, med et tillegg som skulle kompensere for mange år med nedgang i kjøpekraften. Det var nesten så man hørte butikkeierne gni seg i hendene, og rope ut at «disse pengene skal vi ha fatt i en del av!»
Jeg skjønner jo at når butikkansatte får høyere lønn og butikkene får høyere lønnskostnader, så må det dekkes inn på et eller annet vis. Og det samme når Norges Bank øker renta. Men jeg sliter litt med å skjønne at økt rente skal bidra til lavere prisvekst, som banksjefen over alle banksjefer Ida Wolden Backe argumenterer med. Her må det ligge mystiske trylleformler og godt dokumenterte samfunnsøkonomiske teorier bak! Men at det skal være nødvendig å legge på prisene med mellom 10 og 20 % i noen tilfeller, er vanskelig å begripe. Og oppdraget som Norges Bank sier seg å arbeide for å oppnå, er formulert av regjeringen. Så da er det vel de som har ansvaret likevel, da?
Det var bedre før
Alt var bedre før i tiden, sier de gamle og rister på hodet av betalingskort, medlemskap, selvbetjente kasser og matvarer levert på døra. Skjønt det siste synes de kanskje ikke er så galt hvis de har råd til det. Men noe nytt er det jo ikke! Som 10-12-åring på tidlig 60-tallet, syklet jeg ut med varer for en lokal kjøpmann hver lørdag og leverte på døra til kundene. Det ga ikke noen voldsomme overskudd, men finansierte min første LP i ekte vinyl og av gruppa The Shadows, som var noe av det hotteste du kunne få tak i på den tida. Men nok om min innsats for det kapitalistiske system. Da kunne butikkene, selv i byene, være sosiale møteplasser der du kunne slå av en prat med kjentfolk. Så jeg drister meg til å lansere følgende ide;
Kundens Kosehjørne
Hva om en butikkjede, under slagordet: «Alt for kunden,» lanserte «Kundens Kosehjørne,» hvor kundene kunne sitte ned og få en kopp kaffe og kanskje en kjeks av en av de ansatte som er blitt frigjort av selvbetjeningsassene. Og vedkommende kunne kanskje informere kundene om hvilke tilbud man har denne uka, eller hvilke matvarer som er spesielt gode i dag og svare på andre spørsmål som kundene måtte ha. Og kanskje bistå med å dele en hel agurk, slik at eneboerne slipper å kaste den andre halvdelen fordi de ikke rekker å spise den før den blir skjemt i kjøleskapet. Eller om hvilke varer som er på spesialtilbud fordi utløpsdatoen er i morgen. Eller la kunden få en sjanse til å hvile føttene, nå som vi eneboere blir stadig eldre og trenger en pust i bakken? Så mange aleneboere som det er blitt nå, burde butikkene lage tilbud som er tilpasset små husholdninger, i stedet for å oppmuntre til storkjøp av typen «betal for to, ta tre!» Det er ikke bærekraftig i det hele tatt!
Bry dere om oss
Jeg vet at de fleste butikkeiere forsøker å utnytte plassen så effektivt som mulig, med å sette fram så mange varer som mulig uten at det går ut over oversikten og at kundene skal finne fram. Det å sette av en krok til noen stoler, bord og et par kaffekanner, sitter langt inne, men tenk om akkurat du hadde vært den første til å si at vi skal ta vare på kundene våre også ut over det å gi dem varene de trenger. Vi skal vise dem at vi bryr oss om at de har det bra når de er hos oss. Den butikken tror jeg ville være garantert at de kommer tilbake.
Det renner meg i hu en historie fra Sverige, hvor strømmen plutselig gikk i shopping-området, og hvor butikkene jaget ut kundene og stengte døra i panikk for at de kanskje kunne bli rundstjålet. Hos Galne Gunnar lette de fram de gamle sveivekassene og lot en ansatt med stearinlys følge hver kunde rundt til de fant det de skulle ha og fikk gjort opp for seg. Det er kundebehandling, det!
God helg fra en eneboer!
Agenda Fredrikstad 