Av Biskop Kari Mangrud Alvsvåg
Takk for at utfordringen med det jeg oppfatter som en artikkel som rommer både eksistensielle spørsmål omkring livets begynnelse og livets slutt, det eventuelle livet etter døden og frykten mange har fått med seg fra noen predikanters henfallenhet til å male ut helvetes lidelser og Guds behov for å straffe mennesker i etterlivet.
Dette kunne jeg gjerne samtalt med Bodahl-Johansen og mange flere om, kanskje i en rekke temakvelder i domkirken eller på Litteraturhuset, eller i en podcast? Dette har ikke korte og enkle svar. Ikke for en som er kristen, ikke for en som er ateist, ikke for noe menneske, tror jeg. Kun Gud kjenner det hele, og vi er ikke guder.
De direkte spørsmålene Bodahl-Johansen stiller til meg handler om den apostoliske trosbekjennelse (CREDO) og om hvorvidt “kirken” tror på denne. Det er umulig å svare på all den tid “kirken” er forsamlingen av de hellige, altså de døpte, og jeg kjenner ikke alles hjerter og liv. Men kirken som institusjon bekjenner den apostoliske trosbekjennelse hver søndag og i alle dåpsgudstjenester og andre samlinger, og slik jeg forstår “tro” er det noe som gir seg til kjenne i praksis og teori i dialog med hverandre. Med det mener jeg at det faktum at kirken bekjenner CREDO er en troshandling, en praksis, og derfor et tydelig uttrykk for kirkens tro og læregrunnlag.
Hvis jeg forstår Bodahl-Johansen rett, tenker han at tro handler om hjertets og hjernens tilslutning til de konkrete læresetningene, altså at det finnes en ide, hevet over praksis, som er viktigere eller på en eller annen måte betyr noe annet enn å bekjenne med munnen. Jeg forstår det slik at han mener teorien er en viss fortolkning av den formelaktige trosbekjennelsen, slik han hørte den på bedehuset, og at det er dette innholdet jeg skal svar på om “kirken” slutter seg til i dag.
Det er ikke rom og tid for meg til å skrive et uttømmende svar på dette, det ville kreve en hel systematisk teologi, og det trenges det atskillig mer tid for å gjøre. Men jeg blir gjerne med i en reflekterende samtale om dette og om tro og religion generelt, det kunne bli veldig spennende og fruktbart!
Min egen oppfatning er at min tro er knyttet til min praksis, altså bekjenner jeg med CREDO og de øvrige bekjennelsene kirken slutter seg til, og dette er utgangspunkt for min orientering i livet. Jeg betrakter verden gjennom min kristne tros briller. Jeg er mer opptatt av hvordan Guds skapelse, Jesu Kristi frigjørende kraft og Den hellige Ånds nærvær kommer til uttrykk i dette livet og hjelper meg å forstå og fortolke mitt eget liv og min plass i verden, enn hvordan det en gang ble forstått og hvordan det en gang ble fortolket.
Teologihistorien viser oss at dette alltid har vært i endring. Så også i vår tid. Dette gjenspeiles i mine prekener, og også i andre presters og forkynneres prekener. Min tro (praksis og refleksjon/teori) på den treenige Gud gir meg forankring og retning i livet, trøst når det er vondt å leve, og trygghet for at Gud holder verden og tiden i sin hånd.
Slik jeg forstår Bibel, bekjennelse, praksis og teori i kirken, er det rom for den enkelte til å tolke sitt eget liv inn i Guds virkelighet. Kirken bekjenner at Jesus viser oss hvem Gud er. Da ser det for meg ut til at Gud er kjærlighet (som Bibelen også skriver), at Gud er delaktig i menneskenes liv og vilkår med en frigjørende kraft, og at Gud alltid er større. Deus semper major, som de gamle kirkefedre skrev det på latin. Vi kan ikke fange Gud i bekjennelser, ord eller bilder. Gud er alltid større, og derfor er også bekjennelsene begrensede og preget av å være menneskers forsøk på å beskrive Gud og Guds forhold til verden.
Jeg håper vi kan møtes for å snakke mer om disse viktige eksistensielle spørsmålene!
Pax et bonum
Fred og alt godt
Foto: Jon Terje Hellgren Hansen – Borg biskop og bispedømmeråd
Agenda Fredrikstad 