Av Gunnar Bodahl-Johansen og Karl-Martin Bakke
Fredriksstad Blad har i skrivende stund (torsdag 19. september) ikke identifisert verken partiet eller politikeren i varslersaken avisen har omtalt flere ganger, sist i et intervju med varsleren torsdag 19. september. Anonyme omtaler er presseetisk problematisk fordi det kaster en uberettiget mistanke på andre partier og politikere. Å identifisere involverte i kriminelle eller kritikkverdige forhold vil medføre store belastninger for de involverte. Men det kan også være uansvarlig presseetikk å publisere en omtale som kaster uberettiget mistanke på uskyldige personer.
Les om saken fra Fredriksstad Blad her
Og her
Vær Varsom-plakaten punkt 4.7 innledes med denne oppfordringen: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.» Senere i punktet heter det: «Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»
Berettiget informasjonsbehov
At identifiseringen må begrunnes i et ”berettiget informasjonsbehov” betyr at det må være av betydning for samfunnet og borgerne å vite hvem de omtalte er. Mennesker som har betrodde stillinger eller verv, står her i en særstilling ved at de nesten alltid har relevans til sakene som omtales. Å avgjøre når man skal identifisere den eller dem det gjelder, er like fullt pressen varsom med å gjøre. Det blir alltid en vanskelig og situasjonsbestemt avgjørelse. Går man gjennom uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg, er det vanskelig å finne fasitsvaret på når et «berettiget informasjonsbehov» inntreffer.
Mange redaktører står i vanskelige valgsituasjoner straks før deadline. Hva gjør redaktøren når redaksjonen har bestemt seg for å omtale at en sentral byråkrat har underslått store summer fra fellesskapet, og man straks før deadline får en telefon fra byråkratens advokat som sier at det er fare for at byråkraten tar sitt eget liv hvis navnet publiseres. Å unnlate å fortelle om saken er uaktuelt, å omtale den anonymt innebærer at en uberettiget mistanke kastes på alle «sentrale byråkrater» i kommunen.
I den aktuelle situasjonen i Fredrikstad, kunne Fredriksstad Blad latt være å publisere varselet hvis redaktøren mente dokumentasjonen ikke var god nok. At avisen publiserte saken (anonymt), må bety at avisen har god nok dokumentasjon og at varselet er av offentlig interesse. Men samtidig inviterer avisen sine lesere til å spekulere i hvem dette gjelder. Avisen har bevisst valgt en løsning der man beskytter partiet og politikeren, men en løsning som innebærer stor fare for at «uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke».
Ikke en intern sak
Det er vanskelig å hevde at varslersaker mot politikere skal være partiinterne. Fordi det er de politiske partiene som rekrutterer mennesker til ledende og betrodde stillinger i samfunnet, er det som skjer i et politisk parti, av stor offentlig interesse. Derfor er åpenhet i politiske partier en nødvendighet i demokratiet.
Journalister holder ofte menneskeskjebner i sine hender. En kritisk publisering vil kunne ødelegge mennesker og familier. Når borgerne, velgerne og skattebetalerne overlater sine penger og sine behov til politikerne, holder politikerne borgerne i sine hender. Derfor har borgerne rett til innsyn ikke bare i politikken, men også i politikernes vandel!
Agenda Fredrikstad 