Mye har endret seg i norsk politikk. Arbeiderpartiet er ikke lenger det dominerende partiet. Fremskrittspartiet som ble sett ned på og latterliggjort, er i dag større enn Arbeiderpartiet. På TV2´s stortingsbarometer i desember var Fremskrittspartiet nesten åtte prosentpoeng større, på Klassekampens og Nationens meningsmåling i januar i år har avstanden skrumpet inn til nesten tre prosentpoeng.
Høyre er igjen landets største parti, men Arbeiderpartiet øker oppslutningen fra forrige måling med bare 0,3 prosentpoeng, til 18,4 prosent. (Prosentpoeng er endringen mellom to prosenter, økningen fra 18,1 prosent til 18,4 prosent er en økning på 0,34 prosentpoeng.)
Fremskrittspartiets innvandringspolitikk som «alle» foraktet, er mer eller mindre blitt stueren politikk. Sylvi Listhaugs påstander at regjeringen «sløser» (TV 2 2. desember 2024) bort penger på bistand, innvandring, grønne industriprosjekter og byråkrati, treffer åpenbart mange velgere. Samfunnet har blitt mer mangfoldig og oppsplittet. Unge mennesker faller ikke for gamle løsninger eller politiske bevegelser som tviholder på sin politikk og sin makt.
For Arbeiderpartiet har velgerbasen skrumpet så mye inn at det er lite trolig at partiet kan gjenvinne sin dominerende posisjon i norsk politikk. Ved stortingsvalget 8. september må Arbeiderpartiet juble hvis partiet får over 20 prosent velgeroppslutning. Partiet har nesten ikke unge velgere. Unge menn – og etter hvert kvinner – går til Fremskrittspartiet. Kanskje til og med partinavnet virker gammeldags på yngre mennesker som har vokst opp i velstands-Norge.
I hvert fall slik det ser ut i øyeblikket. Men det er langt frem til valget. Mye kan snu. I hvert fall ifølge gammel lærdom. Eller kanskje viser meningsmålingene at tiden er iferd med å løpe fra regjeringen?
36,9 – eller ingen ting
For oss som vokste opp da Arbeiderpartiet dominerte samfunnet, var det en naturlov at Arbeiderpartiet skulle være landets største parti, med en oppslutning på nærmere 40 enn 30 prosent. Ved alle valg mellom 1927 og 2021 var Arbeiderpartiet Norges største parti. Først ved kommune- og fylkesvalget i 2023, ble Arbeiderpartiet forbigått av Høyre. Enda vanskeligere er det å forstå at «ørnen i norsk politikk» har blitt vingeklippet av Fremskrittspartiet.
Arbeiderpartiets tro på seg selv var en gang så sterk at tidligere statsminister og partileder Thorbjørn Jagland proklamerte foran stortingsvalget i 1997 at partiet ikke ville danne regjering hvis partiet fikk under 36,9 prosents oppslutning. Det gikk dårlig for Jagland, og tallet 36,9 er i ettertid blitt stående som et uttrykk for en overdreven oppfatning av egen betydning.
Fortsatt har mange i Arbeiderpartiet vanskelig for å kvitte seg med forestillingen om sin egen politiske overlegenhet. Sosialdemokrater tilhører en bevegelse, og bevegelser kjennetegnes av lojalitet og tilhørighet, kategoriske standpunkter og en ikke ubetydelig elitetenkning. De som vender bevegelsen ryggen, svikter idealene, ideologien eller hva man måtte tro på.
Samarbeidet med LO
Forestillingen om Arbeiderpartiets betydning i norsk politikk er forsterket gjennom samarbeidet med LO og oppfatningen at partiet og fagbevegelsen har kjempet frem det norske velferdssamfunnet. Arbeiderpartiet har ikke råd til å komme på kant med LO, fordi tyngden av LO’s 23 fagforbund med over en million medlemmer (2023-tall), vil ha betydning både for valget og partiets politikk.
LO-lederen vil – i pakt med tradisjonene – lede valgkomiteen foran Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo Kongressenter på Folkets Hus 5. april. LO-leder Peggy Hessen Følsvik har derfor en hånd på rattet når Jonas Gahr Støres skjebne skal avgjøres. LO har også bestemt seg for å fortsette å støtte Arbeiderpartiet økonomisk, ifølge LO Aktuelt 17. oktober 2024. Det er det Fremskrittspartiet har kalt «politisk korrupsjon».
Jeg var medlem av utvalget regjeringen oppnevnte i 2003, for å utrede finansieringen av de politiske partiene. Fremskrittspartiets og Høyres medlemmer signaliserte raskt at de ønsket å fremme et lovforslag som kunne sette en stopper for LOs bidrag til Arbeiderpartiet. Min holdning var – og er – at i et åpent demokrati må hvem som helst kunne støtte hvilket som helst parti økonomisk.
Nå har Stein Erik Hagen bekreftet at familien gir 14 millioner til høyresiden, hvorav syv millioner til Fremskrittspartiet og fem millioner til Høyre . Hagens giverglede skyldes at han vil ha en borgerlig regjering som styrker næringslivet og privat eierskap, ifølge uttalelser til Verdens Gang 8. januar.
Store enkeltbidrag fra personer eller organisasjoner reiser spørsmål om man kan kjøpe seg politisk makt. Nettopp derfor skal det være full åpenhet om hvem som finansierer de politiske partiene. Åpenhet og innsyn er grunnfjellet i all demokratisk virksomhet.
Stoltenberg tapte også valg
Mange mener Arbeiderpartiets dårlige meningsmålinger er en dom over Støre som partileder og statsminister. Støre blir derfor en skyteskive for frustrasjonen mange i partiet føler. Ikke minst blant dem som allerede har mistet sine posisjoner, og de som kan komme til å falle ut av Stortinget på grunn av et dårlig valgresultat.
Arbeiderpartiets tilbakegang startet imidlertid lenge før Støre ble partileder. Jaglands nederlag banet vei for Jens Stoltenberg, men også Stoltenberg tapte stortingsvalg. Etter 2013-valget, kunne daværende FrP-leder Siv Jensen triumferende proklamere: «Morna Jens!» De borgerlige partiene fikk samlet 54,1 prosent av stemmene, 96 mandater og dermed flertall på Stortinget.
Velstandsutviklingen
Arbeiderpartiets tilbakegang har skjedd parallelt med velstandsutviklingen i Norge, som Arbeiderpartiet og LO tar æren for. Selv om statsministeren forteller oss at sysselsettingen er høyere enn noen gang, det investeres mer i norske bedrifter enn noen gang og eksporten fra Norge til utlandet er langt høyere enn under forrige regjering, slutter ikke velgerne opp om partiet i tilstrekkelig grad. Mange velgere går heller til Fremskrittspartiet!
Men hvorfor omfavner ikke velgerne Arbeiderpartiet hvis det går bedre i Norge enn noen gang? Handler det bare om dårlig formidlingsevne? Har velstandsutviklingen ført til at mange ser på Arbeiderpartiet som et gammeldags parti? Har økende velstand skapt velgere som ønsker borgerlige løsninger på samfunnets utfordringer? Har Arbeiderpartiets velgere endret grunnholdning når de har blitt rikere og fått flere materielle goder? Det siste var Tony Blair’s begrunnelse for å dreie Labour mot sentrum og kalle det New Labour. Tony Blair og Gordon Brown dominerte både partiet og britisk politikk fra midt på 1990-tallet til 2010.
Valg vinnes ved å skape forhåpninger om en bedre fremtid. I Arbeiderpartiet er det forventinger om at partiet skal reise seg når velgerne får se resultatene av Arbeiderpartiets politikk. Dette har blitt et politisk mantra ikke bare for statsministeren, men også for finansminister og Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum, som leder et parti som nylig duppet under sperregrensen, men på årets første meningsmåling har en oppslutning på 6.6 prosent.
Problemet for regjeringen er at folk flest mener livet ikke har blitt så mye bedre, men at alt er blitt dyrere. Det har skapt stor misnøye med regjeringen. – Velgerne er klar for en ny regjering og en ny retning, ifølge Erna Solberg.
Store motsetninger
Jonas Gahr Støre er en skolert, anstendig, representativ, erfaren og dyktig person, ikke minst har han bred erfaring på det utenrikspolitiske området. Men folket foretrekker Erna Solberg som statsminister, og ifølge en undersøkelse Respons Analyse har foretatt for SMB Norge, er det bare tre prosent av lederne i små og om mellomstore bedrifter som vil ha ham som statsminister. Nå kan Støre også miste sine posisjoner til Tonje Brenna.
Arbeiderpartiet er rammet av dårlige meningsmålinger, og man skal ikke gå langt for å treffe Arbeiderparti-velgere som mener partilederen ikke har nødvendig tilhørighet til bevegelsen, men kanskje til og med har brukt partiet til å oppnå posisjoner og makt. Arbeiderpartiet forelsket seg i en glitrende utenriksminister, men fikk en mangemillionær til partileder som det er vanskelig å identifisere seg med.
Støres rake motsetning
Tonje Brenna er Støres rake motsetning når det gjelder utdanning, skolering og erfaring.
Politikken ble hennes vei til toppen. Måten hun håndterte habilitetssaken på i 2023, viser at hun har freidighetens nådegave ved å gå høyt på banen før noen rakk å avsløre henne. Hun er kanskje det man kaller «street smart», altså en person som vet hvordan man skal snu seg i en hvilken som helst (vanskelig) situasjon.
I mars i fjor fikk hun sterk kritikk fra mindretallet i Stortingets kontrollkomite for håndtering av bevilgninger til Wergelandsenteret, som har tette forbindelser til Utøya, og utnevnelsen av en nær venn, lagdommer Frode Elgesem, til styreleder i Wergeland-senteret. Men det prellet tilsynelatende av henne.
Jonas Gahr Støre fredet sin nestleder, men ett år senere kan han bli presset til å overlate vervene som partileder og statsminister til nettopp Tonje Brenna. Fra utsiden virker det som en ubegripelig panisk handling av et parti som ligger i strid med seg selv, noe som aldri skaper tillit hos velgerne. Dessuten er det i urolige tider at vi trenger folk med tyngde og erfaring!
En annen tidsregning
Det sies at tiden går langsommere i politikken enn i det virkelige liv, at det derfor er langt frem til valget mandag 8. september, og at mye derfor kan skje. Det settes spørsmålstegn ved om Fremskrittspartiet kan beholde oppslutningen, og det pekes på at de to store – Høyre og Arbeiderpartiet – har reist seg tidligere.
Men kan tiden ha løpt fra Arbeiderpartiet? Viser oppslutningen på meningsmålingene partiets naturlige plass i dagens norske partiflora, eller er det bare en forbigående misnøye?
Arbeiderpartiets tilbakegang er selvfølgelig et sjokk for sosialdemokratene, når de til og med forblir der nede måneder etter måneder. Men ikke minst er det uforståelig at ikke «alle» forstår at Arbeiderpartiets politikk er til det beste for landet.
I dødens posisjon
Høyre er igjen landets største parti på årets første meningsmåling. Partiet leder med 2,1 prosentpoeng på Fremskrittspartiet og 4,8 prosentpoeng på Arbeiderpartiet. Har Høyre har klart å komme seg ut av dødens posisjon som partiet og Erna Solberg havnet i etter Sindres aksjekjøp? («Dødens posisjon» er et utrykk fra travsporten og betyr at en hest blir liggende innesperret ved listen ved starten av oppløpet.)
Erna Solberg vil tilbake til statsministerens kontor. Men etter den kraftige kritikken fra Stortingets kontrollkomite i fjor våres, ble Solberg nærmest «a lame duck» («en hjelpeløs and»). Det ga en åpning som Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet klarte å utnytte. Det er blitt snakket stadig oftere om Sylvi Listhaug som statsminister i en borgerlig regjering etter valget 8. september. Solberg selv har til og med sagt at hun kan gå inn som statsråd i en slik regjering.
Erna – «den gamle»
Hvis Arbeiderpartiet kvitter seg med Jonas Gahr Støre og setter inn Tonje Brenna som partileder og statsministerkandidat, vil Erna Solberg bli «den gamle» partilederen og statsministerkandidaten i valgkampen. Hun tilhører ikke den nye vinen. Hun ble innvalgt på Stortinget allerede i 1989, har vært partileder siden 2004 og statsminister fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021.
På den annen side, kan Erna Solberg nettopp score på sin store og brede politiske erfaring. Da den 73 år gamle republikaneren Ronald Reagan møtte sin 56 år gamle demokratiske motstander Walter Mondale til TV-debatt 21. oktober 1984, bemerket han at han ikke ville holde Mondales manglende erfarenhet imot ham.
Få andre i Høyre
I tiden Solberg satt «gjemt» på Stortinget, var det få andre i Høyre som gjorde seg særlig bemerket utover i enkeltsaker. Var det fordi ingen turte utfordre Erna Solberg, eller fordi Solberg selv sørget for at hun ikke ble utfordret? Tidligere forsvars- og utenriksminister Ina Eriksen Sørheim er trolig den som lettest kan ta Solbergs plass, men i øyeblikket synes det som om hun kjører med håndbrekket på.
Skulle Høyre ha kastet Erna Solberg etter aksjesaken og gitt en ny Høyre-leder og statsministerkandidat muligheten til å bygge seg opp før valget til høsten? Svaret er vel kort og godt at det var utenkelig å utfordre «Stjerna Erna», som har hatt så stor politisk suksess at hun har vært savnet langt utenfor Høyre.
Har utnyttet misnøyen
Fremskrittspartiets enorme fremgang i løpet av 2024 – partiet har mer enn doblet seg – er kanskje et resultat av et fraværende Høyre og en åpenbar misnøye med regjeringen. Sylvi Listhaug grep muligheten til å markere seg i fravær av et offensivt Høyre, og hun har klart å fremstå både som misnøye- og protestpolitiker og en ansvarlig maktpolitiker.
I en artikkel i Aftenposten 19. november (2024) pekes det på at folk i alle aldre digger Listhaug, at mennene er mest giret, at unge menn kommer i hopetall og at Fremskrittspartiet henter flest velgere fra Høyre.
– Folk ønsker en ny kurs, fastslår Listhaug. Ikke minst er hun er tydelig på at Norge bruker for mange penger på innvandrere, noe som går raskt hjem hos mange i det som oppleves som en dyrtid. Noen vil kalle det politisk opportunisme, mens andre opplever at Listhaug har et klart budskap preget av optimisme og løfter om bedre tider.
Men misnøye- og protestpartier er sårbart overfor skiftende konjunkturer. Klarer regjeringen å overbevise velgerne om at regjeringen har skapt bedre tider, kan det ramme Fremskrittspartiet like hardt som Fremskrittspartiet har rammet Arbeiderpartiet.
Det er langt frem til valget 8. september, og Arbeiderpartiet har alltid hatt en formidabel evne til å mobilisere, ikke minst sammen med LO. Men det er gammel visdom, som kanskje ikke holder lenger.
Foto på front: Arbeiderpartiet
Agenda Fredrikstad 