Agenda Fredrikstad

For noen uker siden sto jeg ved en venns grav og så kisten hans senkes i jorden. Presten kastet tre skuffer jord på kisten ledsaget av ordene «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå». Deretter lyste presten velsignelsen over sørgeskaren før vi sang et nytt vers av salmen «Så ta da mine hender og før meg frem inntil jeg salig ender i himlens hjem …»

Så gikk presten. Presten er normalt ikke en del av sørgeskaren, men en profesjonell som er vigslet av Den norske kirke for å si at den døde overlates i Guds hender med løftet om at døden ikke er slutten, men at vi av jorden igjen skal oppstå.

En verdig avskjed

Kirkens begravelsesliturgi markerer en trøstende og verdig avskjed med den døde. Prestens løfte treffer ikke vår virkelighet. Men virkeligheten treffer oss. I kisten ligger et menneske slik vi kjente vedkommende mens det levde. Da sørgerskaren forlot kirkegården, ble min venn alene igjen i den mørke og dype graven. Kroppen vil langsomt gå i oppløsning – «til jord skal du bli».

Døden er vår felles arv, og kirken spiller en viktig rolle når døden inntreffer. Presten bidrar med sørgende og trøstende ord om savnet, sorgen og håpet. Mennesker ønsker kirkens nærvær, men uten at det stilles kritiske spørsmål til det som sies ved graven.

Men hva tenker prestene når de forlater sørgeskaren? Jeg har ikke hørt en prest forklare ordene «av jorden skal du igjen oppstå». De slipper unna og «reddes» av kirkens liturgi. Jeg tenker svært ofte på døden, og nå håper jeg noen reager på denne artikkelen. Vi er klare for en debatt på Agenda Fredrikstad (agendafredrikstad.no) om kirken og døden.

Livet er forgjengelig

I den apostoliske trosbekjennelsen, som er den mest brukte trosbekjennelsen i gudstjenestene i Den norske kirke, bekjenner menigheten at den tror på «legemets oppstandelse og det evige liv».  I den nikenske trosbekjennelsen, som er den mest universelt anerkjente trosbekjennelsen i kristendommen, og som ofte brukes ved høytidsdager i Den norske kirke, heter det at de bekjennende «venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden».

Kirken taler ikke bare om livet og døden, men også om en oppstandelse til et liv i en verden bortenfor døden. Det er uansvarlig av kirken å uttrykke så sterke ord ved graven uten å fortelle de sørgende hva ordene «… de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden» betyr.

Løftet er ikke innfridd

Den norske kirke er en bekjennende kirke, i gudstjenesten fremsier menigheten den apostoliske trosbekjennelsen. Kirken er også forsamling av troende, mennesker som tror at Jesus er Guds sønn og menneskenes frelser.

Men hva er tro?

At Høyre vil senke skatten i troen på at det vil øke investeringene i næringslivet, og at FFK vil kjøpe en ny spiss i troen på at laget vil score flere mål, er en tro som kan måles på resultatene. Troen på kirkens bekjennelsesskrifter kan ikke måles på samme måte.

I brevet til Hebreerne (hebreerne var israelittenes forfedre), heter det i kapitel 11, vers 1: «Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» I Bibelselskapets utgave av 2018 (Verbum forlag) heter det: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.»  Ifølge kristen forståelse, skaper og styrker Den hellige Ånd – den tredje person i guddommen ved siden av Faderen og Sønnen – troen.

Like fullt sliter mange med å forstå og ikke minst godta kirkens lære, mens andre aldri stiller spørsmål til kirkens budskap.

Kristen livsforståelse

Troen kan også forklares som et utrykk for en kristen livsforståelse, nemlig at Jesus er Guds sønn som forsoner menneskene med Gud gjennom sin død på korset. I religionstimene lærte vi at «Nåden alene» – ikke avlaten – er kjernen i den lutherske reformasjonen. Ifølge denne tanken, når vi ikke frem til Gud gjennom gode gjerninger, men ved den nåde Gud viser oss gjennom Jesus Kristus.

I luthersk teologi er troen en gave fra Gud, og kommer ikke som et resultat av egen innsats. Men vi får stadig forståelsen av at kristen tro utvikles gjennom aktiv deltakelse i kirkens liturgi og ritualer der menigheten henvender seg til Gud og Gud taler til mennesket. Dåpen gjør mennesket til Guds barn innlemmet i den kristne menighet, i nattverden er brødet og vinen uttrykk for Jesu kropp og blod, gjennom «bønn og salving» legger man den syke i Guds helbredende hender. 

Det er like fullt vanskelig å garantere at et slik engasjement rydder vekk tvilen. Mange opplever at tvilen alltid følger troen som en skygge.

Et supermarked

Kirken tilbyr mennesker en religiøs og kulturell ramme rundt livet gjennom dåp, konfirmasjon, vigsel, begravelse og den ordinære gudstjenesten. Den norske kirke er et religiøst supermarked med en rekke engasjementer og arrangementer mange benytter seg av. Noen oppfatter dette som et friere til en uforpliktende allmennreligiøsitet, andre mener kirkens strenge liturgi ikke gir nok plass til den personlige gudsopplevelsen.

Bibelens innhold har spredt seg over hele verden. Kirkeårets tekster åpner for bibelske forklaringer (eksegese) og allmennmenneskelige eller nærmest humanetiske refleksjoner om nestekjærlighet, sameksistens, toleranse, likhet og mye mer. Men det forklarer ikke kirkens løfte ved graven: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå».

Kirken kan ikke snu ryggen til sine egne bekjennelsesskrifter! Derfor håper jeg prester, teologer og legfolk tar opp tråden fra denne artikkelen. Agende Fredrikstads spalter er åpen for alle. Jeg vet mange vil vite hva Den norske kirke står for i disse spørsmålene.