Agenda Fredrikstad

Av Roger Johannessen

Jeg reflekterer over livet. Jeg rydder harddisken. Jeg ser og ser om igjen. Jeg fokuserte på de som tror på Gud og på innflytelsen ideen om Gud har på samfunnet. Derfor skrev jeg artikkelen «Er det Guds vilje å bombe og drepe»?

To teologer – med preste-erfaring – og en tidligere kommunaldirektør tok til motmæle mot min ateistiske artikkel.

Jeg er takknemlig for responsen.

Jeg liker å utfordre etablerte oppfatninger og holdninger. Noen av deres synspunkter var interessante.

Har blitt menneske?

Jeg anmoder dem om å tenke – ikke å tro!

Den tredje forstod meg: «Når religiøs tro legitimerer krigens redsler og annen grusomhet, og en er engasjert på ofrenes side, da er det en selvfølge at en bruker mye energi på å bekjempe slik religiøs tro.» Takk for den.

Bibelen referansen?

Jeg registrerer at alle tre bruker bibelen som referanse for å underbygge argumenter. Jeg har ikke bladd så mye i bibelen. Der kommer jeg til kort.

Det virker irrasjonelt at en tilfeldig samling skrifter fra en bestemt tidsperiode skal ha så stor betydning for vårt liv i dag. Historiene til de som levde for to tusen år siden skal vel ikke bidra til å forme dagens mennesker og samfunn?

Jeg har hørt at en fjær kan bli til fem høns. Jeg har også hørt at folk vil tro på hva som helst, bare det ikke er sant.

Jeg vet at mennesker formes av omgivelsene og at menneskene former omgivelsene. Det kan dokumenteres.

Forstår ikke begrepene

Jeg forstår ikke begreper som benyttes i det religiøse språket – som tro, håp, nåde, ånd, sjel, frelse, mirakel og så videre. Jeg har hørt begrepene, men aldri vært i nærheten av å oppleve dem – bortsett fra den obligatoriske barnetro.

Det var «fake». Jeg klarer meg godt uten. Jeg mangler kunnskap om både filosofi, teologi, religionens språk og forklaringsmodeller.

Jeg vet ikke hva liturgi eller katekisme betyr. Jeg har forsøkt å holde meg unna alt som har med religion å gjøre i 55 år.

Derfor innser jeg at utgangspunktet for en dialog eller rasjonell argumentasjon med religiøse personer er fåfengt. Jeg har kun egne meninger og erfaringer å bidra med:

Dokumentasjon og fakta

Nylig ble Odd Karsten Tveit intervjuet på Litteraturhuset. Ved to anledninger spurte intervjueren om hva Tveit tror om utviklingen i Gaza. «Jeg er journalist. Jeg tror ikke. Jeg forholder meg til dokumentasjon og fakta», ble det konsise svaret begge gangene.

Den slags holdning, gir meg inspirasjon og selvtillit nok til å ture fram.

I min verden rangeres kunnskap et hakk eller to høyere enn tro. Med tro mener jeg å anta at noe forholder seg på en bestemt måte uten å kunne verifisere antakelsen.

Det motsatte er kunnskap. Hvis jeg ikke har kunnskap, har jeg ikke behov for tro. Jeg klarer meg godt uten den irrasjonelle muligheten. Jeg verdsetter fantasi, men helst som kreativitet.

Hva er det med de som setter tro på lik linje eller høyere enn kunnskap? Min lille hjerne evner ikke å forstå at tro kan erstatte eller likestilles med kunnskap.

For det er vel ikke mulig å både tro og å vite om Guds eksistens på samme tid? Hvordan er det mulig å forholde seg i den grad til et fenomen som ikke lar seg dokumentere? Hva gjør det med personligheten?

Ikke aggressiv

Hvordan ser Gud ut? Finnes det dokumenterte egenskaper? Er det konstruktivt å tro? Kan tro flytte fjell? Bør vi bidra til et samfunn der tro er en drivkraft?

Det er dette spørsmålet som er min drivkraft! Derfor bruker jeg tid. Jeg mener at vi bør leve i et samfunn som i størst mulig grad skal baseres på vitenskapelige dokumenterte fakta.

Hvorfor mottar tro- og livssynssamfunn statsstøtte på kr. 1554,- pr. medlem, mens andre frivillige organisasjoner må drive med bøttelotteri for å finansiere driften?

En av teologene hevder at jeg reagerer aggressivt mot gude-ideen. Det er ikke aggresjon jeg opplever, men empati for den enkelte som rammes. Jeg kjenner en stor sorg og fortvilelse over at religiøs tro overhodet anerkjennes.

Det må være en misforståelse å tenke at jeg bruker mye energi på å tenke på Gud.

Hovedgrunnen til at jeg lanserte temaet er erkjennelsen jeg har kommet til etter et langt liv: Høyt opp på rangstigen over det verste med livet, har vært å se menneskets hang til religion!

Det er fortvilelsen og sorgen over å ha vokst opp i en svart/hvitt kultur med snill/slem, god/ond, Gud/Satan. Det er fortvilelsen over å ha vokst opp i et samfunn med statskirke og statskanal med hyppige religiøse innslag både på TV og radio, og med en Folkeskole der lærere bedrev forkynning.

Den brede og smale sti

Første skoledag i 1963 tegnet «frøken» opp en figur på tavla som så ut som en omvendt trakt: «Den brede og den smale sti».

På den smale stien, som var ment for dem som kom til himmelen, var det kun noen få krittprikker, mens nederst på den «brede sti» var det veldig mange – de syndige av oss. Deretter sang vi «Jeg vet en deilig have …»

Morgenbønn og salmesang var en del av den daglige hjernevasken de første åra. Vi lærte om hyrdene på marken, tollere og fariseere, syndefloden, jøder, saltstøtte, Jesus som gikk på vannet, vann som ble til vin, korsfestelse, jomfrufødsel, rabbinere, Noahs ark, nåde, den hellige ånd, sølvpenger, treenigheten, røkelse og myrra, de 10 bud, Jesus som for opp til himmelen, en sivbåt, disipler, perleporter og gullbelagte gater og Hosianna i det høyeste.

Historier om noe som visstnok skulle ha skjedd for lenge, lenge siden.

Da fikk de jeg nok

17. mai i 1972, i 9. klasse, var det obligatorisk oppmøte både i skolens barnetog og gudstjeneste i kirken.

Det var under dette kirkebesøket jeg fikk nok. Jeg ble fysisk syk; kvalm og uvel. Plutselig skjønte jeg at jeg ikke kunne delta i gudstjenesten. Jeg rømte ut og vekk fra hele greia.

Det var vel samvittigheten min som fortalte meg at noe må være veldig galt? Jeg reagerte helt fysisk på skolens obligatoriske krav om å møte i kirken.

Fra og med den dagen fikk jeg avsmak på både religion og nasjonalfeiring.

Jeg opplevde å ha vært utsatt for et maktovergrep. Kort sagt: En traumatisk opplevelse. Jeg meldte meg ut av statskirken noen måneder senere.

Jeg kjente meg stolt da dama på kontoret opplyste at jeg var den første som hadde meldt meg ut av kirken siden 1948.

Ikke et øyeblikk siden har jeg hatt behov for verken kirken, religion eller noen gud. Langt mindre noen bibel.

Nå har jeg levd så mye og så lenge, at jeg til og med har glemt Fader Vår. Det er jeg veldig stolt av!

Selv om samfunnet har vært i endring de siste 50 årene, avsløres fortsatt undertrykking, overgrep, utstøting og isolering, i Guds navn, i sekter og menigheter her i landet.

Tilstanden, ordningen og læren om Gud og Jesus er, tross alle langsomme endringer, dessverre fortsatt veldig til stede i form av ritualer, helligdager og tradisjoner basert på den kristendommen vi lærte om på skolen.

Det beklager jeg på det sterkeste.

Foto på front: Pixabay, pexels.com