Agenda Fredrikstad

Av: Roger Johannessen

Historien om «Apasjegjengen», som startet for 70 år siden, er et kroneksempel på hvordan det kan gå hvis media bruker både feil kilder og lar være å kontrollere opplysningene de publiserer. Stempling og utstøting kan bli et stigma for livet.

En sentral regel i den første «Vær varsom-plakaten» (vedtatt i 1936) lød: La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken. Regelen gjaldt i 1955, da avisene begynte å omtale «Apasjegjengen». Historien og mytene om gjengen har utrolig nok overlevd helt til år 2025.

Må flå katter

28.februar 1955 stilte Demokraten – i en artikkel på førstesiden – spørsmålet: «Blodtørstig Apasjegjeng i Fredrikstad?» Hele artikkelen var basert på løse rykter og hadde dermed ingen kilder å vise til, bortsett fra: «… ifølge troverdige utsagn… .»

I ingressen het det: «12-åringer må ta livet av tre katter og flå dem for å bli medlem. Senere i den usignerte artikkelen het det: «Vel skaper tegneseriene besværlige forestillinger hos gutter i slyngelalderen, men at vi skal ha 5. klassinger i byen som har mage og nerver til å flå et kattelik – det nekter vi å tro, til vi får se det!»

Dagen etter følger den faste spalten «Skriverkarl» opp med ytterligere spekulasjoner: «Nye hårreisende detaljer om «Apasjegjengen» har kommet oss for øre. Opptagelsesprøven skal ikke bare bestå i å kverke tre katter og flå dem, men medlemmene må også vise sitt mannsmot ved å drikke katteblod.»

Dagen etter opplyses det i samme spalte: «Nytt om Apasjegjengen er visst også at den har piker som medlemmer»

På besøk i Sarpsborg

En ukes tid senere bruker den samme avisa begrepet «kattedreperne» i en artikkel om «Apasjegjengen», som visstnok hadde vært på besøk i Sarpsborg og fått store folkemengder etter seg og nær «blitt lynsjet».

Kilden var Avisa Sarpen som hadde meldt at «Apasjegjengen fra Fredrikstad på Sarpsborgbesøk – knuste ruter og lager leven i trappeoppganger. Apasjegjengen har lagt sin elsk på Sarpsborg, later det til. Apasjegjengen er en samling halvtussete guttunger fra Glemmen og Fredrikstad som vanligvis dreper katter og flår dem, etter Fredrikstadavisenes utsagn å dømme.»

15. mars 1955 publiserte NTB en melding som ble gjengitt i Arbeiderbladet med overskriften «Bande med kattemord som hobby». Meldingen ble publisert i aviser ut over vårt langstrakte land.

Avisenes ansvar i forbindelse med den brede omtale apasjegjengen har fått, ble også trukket fram i debatten: «I Sarpsborg merker en at særlig barn er blitt fenget av dette og nå går inn for mest mulig å kopiere apasjegjengens bravader»

Et billedblad på Gressvik

«Skriverkarl» /Demokraten) opplyser om at et billedblad har vært på besøk på Gressvik der de opprinnelige Apasjer skal holde til. I billedbladet erklærte lederne at de drev en ren harmløs virksomhet, og at det var avleggerne oppe i by`n som skeiet ut.

Det var billedbladet NÅ som hadde vært på besøk på Gressvik i mars 1955 og intervjuet kilden: guttene i «Apasjegjengen». Artikkelen i NÅ avkreftet Demokratens og andre avisers fortellinger om både kattedrap, drikking av katteblod, hytter kledd innvendig med katteskinn, om guttenes alder og om at de hadde vært i Sarpsborg. «Derimot er det lite i ryktet om katteslakting og drikking av katteblod», het det.

Det er oppsiktsvekkende at det måtte komme journalist og fotograf fra hovedstaden for å opplyse fakta og dementere ryktene om gjengen. Lite tillitvekkende at en lokalavis ikke engang evnet å finne ut av at gjengen holdt til på Gressvik. Hva med å undersøke om noen savnet 18-20 katter?

«Politiet har vært og snust i hytta våres, men de har ikke funnet noe å ta oss for. Likevel har vi fått kjeft et par ganger når vi har stått på gata i Fredrikstad. Vi blir forbanna av sånt.» (Apasjehøvdingen Gig, 16 år)

Flere gjenger i Fredrikstad

I løpet av sin korte tid i Fredrikstad klarte NÅ å oppsøke flere gjenger: «Det er minst 10-12 forskjellige gjenger i Fredrikstad: Foruten apasjene lyktes det å spore opp «Røde liga», «Løvegjengen», «Uglegjengen», «Comache-indianerne», «Døds-comanchene», «Hemmelig X-gjengen» og «Mordergjengen» i Fredrikstad og omegn.

«Det er klart at alt oppstyret omkring «Apasjegjengen» har gjort atskillig skade blant guttene», konstaterte NÅ i nr. 12, 28. mars 1955.

Mytene om «Apasjegjengen» fra Gressvik var spredt over hele landet: Et søk i Nasjonalbibliotekets oversikt gir hele 92 treff fra aviser. De aller fleste omtalene ble publisert i midten av mars 1955.

Nye etiske regler

I 1956 ble reglene i Vær varsom-plakaten revidert. En sentral regel lød:

«De skadevirkninger ubetenksomhet og feil fra pressefolks side kan forårsake, går ofte videre og dypere enn noen på forhånd aner. Vis omhu og varsomhet, vis hensyn og ridderlighet! Det er ofte medmenneskers velferd det gjelder.»

Etter billedbladet NÅ sin reportasje stanset omtalen av gjengen helt til den dukket opp i Demokratens spalter i 2001:

«Dette var også kjennetegnet til den beryktede Apasjegjengen fra Gressvik, hvor en måtte drikke katteblod for å bli medlem. Slik gikk i alle fall ryktene.» Demokraten 27.04.2001

Siste gang myten om Apasjegjengens drikking av katteblod nevnes i media er i Demokraten 2011, relansert i bloggen «Veteranene forteller». I Påls minner fra Mørcheløkka, publisert 24. oktober 2025, heter det: «Der var Gressvik og der herja Apasjegjengen. Apasjegjengen traff jeg aldri. Det var det samme med Den sorte dame, ingen hadde sett henne, men alle visste om henne. Apasjegjengen drakk katteblod. Helt sant. Det hendte at gjengen storma byen. De kom over Galloppen og Trosvikgjengen og Apasjegjengen møttes ved Floa på isen og kasta sten på hverandre. Jeg var en veldig sjenert og feig liten gutt, så jeg var aldri i nærheten av dem.»

Gjengfenomenet

Nå når media igjen er opptatt av gjengfenomenet, er det på sin plass å se nærmere på begrepet «gjeng».

I dagligtalen kan en gjeng bety en hvilken som helst samling av tilfeldige eller en bestemt sammensatt gruppering bestående av minst tre personer

til større, hierarkiske grupper med mange titalls medlemmer, avhengig av formål og struktur.

Nå handler det i media om begrepene ungdomsgjeng, kriminell ungdomsgjeng, kriminelle nettverk, kriminell gruppe, kriminell organisasjon.

En kriminell gjeng

En ungdomsgjeng kan best defineres som en løst og tilfeldig sammensatt gruppe av unge mennesker som ikke nødvendigvis sjøl har definert seg som en gjeng.

En kriminell (ungdoms) gjeng defineres ifølge Justisdepartementet, som en gruppe (ofte med avgrenset aldersspenn) som holder sammen over tid, og som utøver straffbare handlinger og/eller har ordensforstyrrende og aggressive atferd i det offentlige rom.

Gruppen har ofte et symbolsk uttrykk for tilhørighet, som for eksempel navn, symboler, klesstil eller språk. Professor i kriminologi Ragnar Hauge (blant annet:  ««Gjengkriminalitet og ungdomskulturer», Universitetsforlaget, 1968) var tidlig ute og advarte gjennom sin forskning mot å kalle urolige ungdomsgrupper for «kriminelle ungdomsgjenger», fordi det både overdriver problemet og gir et skjevt bilde av de unge.

Et kriminelt nettverk er et samlebegrep på miljøer, gjenger, grupperinger eller individer som er knyttet sammen gjennom kriminalitet. Nettverkene kan være kortvarige eller langvarige, kan drive med alle typer kriminalitet og kan ha både høy og lav grad av struktur og organisering. Meld. St. 34 (2020-2021)

Begreper som «kriminelt nettverk», «kriminell gruppe» og «kriminell organisasjon» drøftes også i NOU 2020:4, nettopp fordi de ikke er enhetlig lovdefinert.

Organisert kriminell gruppe er et snevrere, juridisk begrep (bl.a. i straffeloven § 79 c) og krever blant annet samarbeid mellom minst tre personer med formål om alvorlig kriminalitet over tid.

Når begreper ikke er formelt definert eller allment kjent, kan det resultere i at media også bruker begreper i feil sammenheng eller lager seg nye tabloide begreper eller innfallsvinkler.

Undersøkes ikke

I lokalavisa har vi lest skrekkhistorien om den unge «Marius» som har vært «dypt inne i kriminelle gjenger». Vi får verken opplyst hvilke «kriminelle gjenger» det dreier seg om eller hvor disse gjengene befant seg. Vi får heller ikke vite hva som skjuler seg i «dypt inne i».

Marius» hevdet: «– Det er 11–12-åringer som selger. Dealere henger på barne-, ungdoms- og videregående skoler. Alt er mye mer organisert nå», påstås det . Helt uten at avisa får oppgitt eller undersøker nærmere de faktiske forholdene rundt påstanden.

Informasjonen spres videre til leserne uten at den er dokumentert. Er det 11-12-åringer som er elever ved samme skole som kjøper? Er det elever som har skulket og dratt til en annen skole for å selge narkotika til ukjente? Også til de som er 7-8 år eldre? Går det i kokain? Det er skummelt.

Lokalvisa gjengir «Marius» sin opplevelse/påstand, men kontrollerer ikke opplysningene ytterligere. Løse påstander og rykter favoriseres framfor faktasjekk, kildebredde og kildekritikk.

Hva som er årsaken til iveren etter å publisere selv om en så grunnleggende bestemmelse i de etiske retningslinjene brytes, er det bare å undre seg over.

Det var også noe som skurret da lokalavisa meldte om et Gjengslagsmål i Smertulia 17.05.2025 med fire involverte, men som senere viste seg å være fem personer.

Vi vet at et gjengslagsmål er slagmål mellom medlemmer av gjenger, altså organiserte eller halvorganiserte grupper som opptrer som «vi mot dem» i konflikten om f.eks. territorium, ære, narkotika eller makt. Hvor mange gjenger deltok i Smertulia når vi vet at minst tre personer må til for å kunne betegnes som en gjeng?

Så langt har verken media eller politi avdekket at det eksisterer «kriminelle gjenger» med tilhold her i distriktet, men de jobber med saken.

Elementær svikt

Pressens faglige utvalg (PFU) mottok godt over 800 klager i 2025 – det høyeste antallet til nå. Punktet i Vær varsom-plakaten som førte til flest fellelser var, som så ofte tidligere, punkt 3.2 om valg av kilder og kontroll av opplysninger; Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte……,heter det i bestemmelsen. Det er tydeligvis i det mest elementære at det svikter som mest i media.

Hvis opplysninger som gis, ikke kan verifiseres, burde opplysningene selvsagt ikke ha vært publisert. En påstand uten begrunnelse gir bare uttrykk for en mening, mens en begrunnet/dokumentert påstand åpner også for at leserne kan vurdere om det finnes gode grunner for å akseptere den.

Et relevant eksempel på en fellelse i denne sammenheng (fra 2025) er omtaler i Agderposten der både lokalpolitikere og politiet uttrykker bekymring for at «kriminelle MC-klubber skulle etablere seg i området.

Klager (Bandidos Arendal) reagerte på formuleringer som omtalte dem som «kriminelle» og «bandemedlemmer». Motorsykkelklubben ble fremstilt på en stigmatiserende og unyansert måte, basert på generaliserende antakelser fremfor dokumenterbar fakta, argumenterte klager.

Bandidos Arendal mente Agderposten burde kontrollert påstandene fra myndighetene (politiet og lokalpolitikere). Ifølge klager gjorde ikke avisen faktasjekk, og stilte ikke spørsmål ved det myndighetene uttalte.

Vær Varsom-plakaten (VVP 3.2) krever at mediene kontrollerer opplysninger, utøver kildekritikk og sikrer nødvendig kildebredde. Da motorsykkelklubbens stemme manglet, og redaksjonen heller ikke har vist til forsøk på å få frem klubbens stemme, fremstod dekningen ensidig.

Gitt den kritiske omtalen og de kraftige uttalelsene fra politiet, var dette et brudd på kravet om kildebredde. Agderposten har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens 3.2.(Oslo, 29.oktober 2025)

Illustrasjon på front: Chas Craig