Agenda Fredrikstad

Av Willy Tore Mørch

Lærernormen er et krav i norsk grunnskole om at det maksimalt skal være 15 elever per lærer i første til fjerde trinn og 20 i femte til tiende trinn i ordinær undervisning. Normen er laget for å sikre bedre tilpasset opplæring og et optimalt forholdstall mellom lærer og elev.

Flertallet i Kommunekommisjonen som la fram sine anbefalinger siste fredag, anbefaler å fjerne minstenormen for lærertetthet. Kommunekommisjonen ble nedsatt av regjeringen i fjor for å utrede hvordan kommunene skal kunne beholde velferdstjenester når det blir færre yrkesaktive.

Kjenner problemene

Forslaget fra flertallet i Kommisjonen om å fjerne minstenormen for lærertetthet, er en del av et større inngrep i statens kontroll av kommunene ved også å fjerne øremerkede tilskudd. Argumentasjonen er at ved fjerning av øremerkede tilskudd og fjerning av lærernormen øker man den lokale handlefriheten.

På spørsmål fra Mats Rønning i NRK om ikke dette vil gi færre lærere i klasserommet, svarer styreleder Gunn Marit Helgesen i kommuneorganisasjonen KS at «Kommunene vil ivareta helheten. De kjenner behovene ved den enkelte skole. Lærernes arbeidsmiljø handler om mye mer enn antall lærere på hvert hovedtrinn. Det handler om hele laget rundt eleven». Helgesen er opptatt av lærernes arbeidsmiljø, i mindre grad elevenes læremuligheter.

Bestrides av forskningen

Man skulle tro at det var en viss logikk i at lærerne vil få bedre tid til hver elev hvis de hadde færre elever å ta seg av. Logikken bestrides imidlertid med å henvise til forskning som skal vise at det ikke ble bedre karakterer av at det ble færre elever per lærer.

Forskningen på dette området er stort sett av dårlig kvalitet, så det er vanskelig å trekke klare konklusjoner. Men de beste studiene viser at det ikke ble bedre karakterer hos eleven fordi lærerne brukte de samme metodene i undervisningen som de gjorde når klassene var store.

Klasser med opptil 30 elever begrenser lærernes metodevalg til å omfatte fellesundervisningsformer, som vanligvis er forelesninger og andre gruppebaserte opplæringsmetoder. Dette begrenser muligheten til å ta seg spesielt av elever som trenger mer hjelp og støtte.

Når klassestørrelsen reduseres, øker mulighetene for å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Den samme forskningen viser at når man gis mulighet til individuell ivaretakelse av elevene, øker læringsutbytte hos de svakeste, som trekker gjennomsnittskarakteren opp.

Når lærerne fortsetter å bruke fellesmetoder til tross for at de kunne utvidet metodebruken når elevgruppen ble mindre, tyder på noe vi har hatt mistanke om lenge. Lærere har ikke tilstrekkelige metoder i sin verktøykasse. Da hjelper det heller ikke med metodefrihet, som lærerorganisasjonene insisterer på at lærere skal ha.

Større læringsutbytte

Det er liten tvil om at begrensninger i antall elever i klassen øker læringsutbytte, hvis lærerne benytter seg av muligheten til individuell tilpasning av undervisningen. Da må begrunnelsen for å fjerne lærernormen være en annen enn at klassestørrelsen ikke påvirker læringsutbytte. Da blir begrunnelsen utelukkende av politisk art.

Øremerking og statlig styring har vært politiske stridsspørsmål i lang tid. Hvis det ultimate målet med skolepolitikken er politikernes frihet til selv å prioritere pengebruken, bør KS sin hovedoppgave være å øke pengetilførselen fra staten til kommunene, ikke kapitulere for finansministerens og Finansdepartementets gjerrighet.

Pengene er der. De renner bare ut til andre formål, nå om dagen til forsvaret.

Velferdsstaten er honnørordet hos de fleste politiske partier når de taler om de skandinaviske landenes særpreg i forhold i andre land. Men kostnaden for velferdsstaten konkurrerer med utgifter til en kombinasjon av kortvarige, panikkdrevne behov og privat disponering av penger. I den skvisen taper finansiering av fellesgoder og svake grupper, der barn er blant de svakeste.

Foto på front: Oleksander P, via Pexels.com