Agenda Fredrikstad

Av Knut Johansen

Bent Erik Hodnebrog vil ha politisk engasjement basert på kjærlighet, respekt, frihet, ansvar, likeverd, menneskeverd, naturmangfold, medmenneskelighet, rettferdighet og sannhet. Jeg har ingen grunn til å tro at han ikke mener det han sier.

Han skal arbeide i Glemmen Kirke. Der er jeg døpt. Der snek jeg meg opp i tårnet med en rørtang og stilte klokka i tårnet to timer tilbake før en skolegudstjeneste. Året var 1972, og jeg var ti år. Læreren var rasende, men presten lo godt. Prester burde i grunnen le oftere.

Ikke alltid kjærlighet og omsorg

Hvis Hodnebrog kan være en positiv kraft i menneskers liv har han min velsignelse til å praktisere i «min» gamle kirke. Som 15-åring rømte jeg hjemmefra og endte tilfeldigvis opp på en pietistisk kristen folkehøyskole på Vestlandet. Der lærte jeg at kristendom ikke alltid er kjærlighet og omsorg. Der fikk jeg bruk for alt jeg hadde lært på gata under oppveksten. Jeg tilhørte laveste arbeiderklasse.

På den skolen møtte jeg ikke Gud. Jeg husker en ond, fanatisk kristen rektor som ba meg vente utenfor kontoret hans fordi han måtte gi meg en viktig nyhet. Jeg ventet på gangen i seks timer. Da han omsider kom ut sa han følgende: «Barndomshjemmet ditt i Fredrikstad har brent ned. Din bestemor er død i brannen. Din bestefar er alvorlig brannskadet, og det samme gjelder din far og din bror».

Så gikk mannen derfra uten et ord, og med et dårlig skjult smil. Fraværet av omsorg og kjærlighet var åpenbar, og han nøt situasjonen. Han var en mann som hadde stor respekt i kristen-Norge. Likevel ga jeg ikke opp barnetroen før mange år senere.

Jeg misliker ikke kristne

Akkurat dét var ingen enkel erfaring. Jeg kan berolige Bent Erik Hodnebrog med at jeg ikke misliker kristne. Det er tretti år siden jeg sist debatterte kristendom. Jeg vil helst slippe, jeg vil helst la folk få ha sin personlige overbevisning i fred.

Utfordringen kommer når kristne konservative nasjonalister kommer på banen. Da må alle gjøre hva de kan, for da viser historien at det er fare på ferde. Da må vi se klart. Kristne oppvakte mennesker burde også i anstendighetens navn si tydelig ifra. Unnfallenhet er roten til mye ondt.

Jeg ville bli prest

En gang ville jeg bli prest. Derfor leste jeg bibelen og andre historiske tekster veldig grundig i veldig mange år. Jeg hadde daglig tilgang til flere av landets ledende teologer, og fikk den hjelp jeg ba om. De var veldig dyktige, vennlige og ikke minst tålmodige mennesker, alle sammen.

Men min åpenbaring ble ikke hva jeg håpet på. Jeg husker jeg studerte treenigheten på tredje måneden. Gjentatte ganger leste jeg om den historiske bakgrunnen for dette uforståelige sammensurium av teologisk visvas. En kveld sa jeg høyt til meg selv på Fredrikstad-dialekt «Du køddær…dette er det rett og slett ikke mulig å tro på».

I dag vet jeg at treenigheten ble lagt til i Johannes-evangeliet en gang på femtenhundretallet. Dette ble gjort fordi den gjeldende doktrine skulle stemme overens med Bibelens tekst. I relasjon til Bibelen er den et falsum. Jeg kan ramse opp utallige lignende eksempler. Jeg hoverer ikke, det er triste greier.

Etter dette begynte min jakt på hva kristendommen og religion egentlig er, og hvor de kommer fra. Svarene jeg fremdeles får er logiske, nærmest selvfølgelige, for vi er bare mennesker. Hodnebrog tar meg på fersk gjerning med Habakuk 2.16. Jeg beklager, jeg kunne ikke dy meg.

Ble fysisk sjekket

Jeg kan også fortelle at funksjonshemmede ikke var velkomne i tempelet. Det sto faktisk en mann på utsiden for å sjekke rent fysisk at alle som gikk inn i det helligste hadde to testikler. Det var sikkert ikke vanskelig å finne frivillige til denne jobben. Hvis ikke dette er komisk, vet ikke jeg.

Apropos testikler. Jeg husker en prest som påsto at han kunne helbrede homoseksuelle ved håndspåleggelse. Han holdt pressekonferanse og jeg spurte ironisk om han la hånden oventil eller nedentil. Mannen rødmet.

Fantasifulle konstruksjoner

Når jeg ser inn i et speil ser jeg naturligvis meg selv, men samtidig ser jeg et dyr, menneskedyret, som minner bemerkelsesverdig mye om en sjimpanse. Jeg ser alvorlig på den, og den ser alvorlig tilbake. Den er fri, fordi den mangler den nyanserte kunnskapen om sin egen forgjengelighet og eksistens, som vi mennesker dessverre besitter.

Jeg tenker på vrangforestillinger om rasers, nasjoners, religioners eller enkeltmenneskers overlegne fortreffelighet. Alt dette er fantasifulle konstruksjoner. Det er slik jeg ser verden.

Hodnebrog har sitt syn. Han har rett i at ingen har den fulle sannhet. Man kan ikke objektivisere noe man selv er en del av. En konsekvens av dette faktum er at vi forgjeves forsøker å finne en dyp mening i våre liv, som vi ikke finner, fordi denne meningen ikke eksisterer.

Meningen var der den gangen vi var ville dyr, men evolusjonen stjal vår uskyld. Vi står derfor ovenfor en oppgave som ikke lenger kan løses gjennom eventyrfortellinger om Gud, et sirkus-preget kongehus, eller håpløse ideologiske konstruksjoner. Vi har forsøkt dette. Det fungerte ikke.

En ny forestilling

Vi har forsøkt religion, demokrati, autokrati, krig og alt mulig i mellom. Det vi trenger nå er en ny fortelling. En fortelling fra virkeligheten. Derfor ønsker jeg at kristendommen, sammen med alle andre religioner og de fleste ismene, langsomt skal forsvinne inn i historiens mørke.

I denne sammenheng er religion, herunder kristendommen, en negativ kraft fordi den er en anakronisme, og menneskeheten må videre fra overtro og intetsigende overredigerte tekstsamlinger uten noe reelt budskap. Vi kan bruke Immanuel Kant´s «Kategoriske Imperativ» som en start på den nye tid.

Hodnebrogs betraktninger er isolert sett interessante. Han skriver «For i det øyeblikket jeg definerer Trump, vil jeg ha tatt på meg et sett med fargede briller som gjør at jeg bare ser det jeg leter etter. Jeg vil ikke se klart.». Eller er det nettopp det han ville gjort? Marcus Aurelius mente at det å akseptere virkeligheten er essensielt. Jeg er enig med ham.

Forfatteren har selv laget en KI-generert illustrasjon til forsiden: