Av Karl-Martin Bakke
Man kan fundere på så mangt en gråkald vårdag når tåka henger over takskjegget og det meste kjennes tungt og trist. Hvordan i helsike havnet vi i denne gjørma?
Er det i det hele tatt mulig å tro på menneskelig godhet mens bombene regner over Midt-Østen, når krigsmaskinene smøres og småbarn påføres livsvarige traumer i Gazas overfylte flyktningeleire og foreldrene drepes fordi noen har fått det for seg at Vårherre har lovet dem et Stor-Israel som strekker seg fra Eufrat til Nilen, og hvor det ikke er plass til en eneste araber?
Er det en voldsforherligende visjon som har slått rot i verden, og som blir gitt gode forutsetninger for å vokse og få stadig flere tilhengere? Hvor mange opplever at politikerne og lederne våre ikke bare er upålitelige og løgnaktige, men også begår ulovligheter for å berike seg selv?
Konspirasjons-teoretikere
Skal vi bare strekke hendene over hodet og si: «Sorry! Dere som lanserte teorier om sammensvergelser og hemmelige forbund som utnytter de svake både økonomisk og til det som verre er, dere hadde rett! Vi er ført på villstrå hele gjengen!»
Jeg beklager, jeg tror ikke det er slik det henger sammen. Jeg tror ikke Putin, Trump og Nethanyahu har satt seg ned på et hemmelig sted og blitt enige om hvordan de skal oppnå sine politiske mål og ambisjoner. Men for meg virker det som om de har noen fellestrekk likevel:
1. Usvikelig tro på at deres verdensbilde er det eneste riktige.
2. Sterk overbevisning om at bare de har de riktige løsningene.
3: At bare de kan ordne opp i en farlig og truende verden.
4. At bruk av vold er nødvendig hvis ikke resten av verden innretter seg.
Ser trusler på høylys dag
Alle sammen viser til en eller flere ytre eller indre fiender som truer deres elskede fedreland (eller Mor Russland), som begrunnes i nasjonalisme og gjerne en beretning om å ha blitt urettferdig behandlet i historien. Putin ser på Nato som en stor og skremmende trussel, hvis eneste hensikt er å rive ned Russland og det stolte russiske folks kultur og tradisjoner.
Nethanyahu ser på de palestinske beboerne på Vestbredden og i Gaza som en eksistensiell trussel mot Israel og det jødiske folk, som aldri kan føle seg trygge så lenge en eneste palestina-araber holder til i disse områdene. Vedtak i FN og andre internasjonale organisasjoner overser hva det virkelig dreier seg om.
Trump er overbevist om at USA er blitt snytt og bedratt både av venner og fiender i årevis, og begrunner det med at USA har et handelsunderskudd med de fleste land de handler med. Og at hver gang et europeisk land havner i problemer, må USA bruke penger og andre ressurser på å ordne opp og får ikke en gang takk for jobben.
Enkle budskap som går hjem hos folk som synes alt er blitt for dyrt og at det kommer fremmedarbeidere og tar jobbene våre og spiser opp kjæledyrene våre!
Får flertallet med seg
Så kan man spørre seg hvordan slike mennesker får med seg flertallet i en befolkning på slike ideer? Svaret er at de, med unntak av USA i 2016 og i 2024, aldri fikk et rent flertall for sine politiske ideer. Det var gjennom politiske allianser de fikk karret til seg makt.
Trump begynte en folkebevegelse basert på slagordet «Make America Great Again,» eller MAGA-bevegelsen som den nå er blitt kjent som. Den bygger på løfter om retur til fordums storhet. At USA (og ikke hele det amerikanske kontinent) igjen skal bli en stormakt både økonomisk, politisk og militært. USA skal bli fryktet av sine fiender og elsket av sine venner. Eller i praksis de som støtter Trumps politikk på den ene side og de som tar avstand fra den på den andre.
I en slik verdensforståelse, er det ikke plass for empati og medmenneskelighet. Vinneren tar alt, og alle som ikke vinner er tapere. I den polariserte verden som USA er blitt, er det slik.
Et land som tidligere var kjent for nabosamhold og hvor beboere i hele gata stilte opp for en nabo som hadde kommet i trøbbel, er nå blitt et land hvor naboer ikke lenger snakker med hverandre, hvis den ene tilhører MAGA og den andre støtter opposisjonen. I et slikt samfunn er det dårlig grobunn for toleranse og forståelse.
Amerikansk isolasjonisme
Nå er det jo ikke noe nytt i at USA ønsker å isolere seg fra Europa og la dem ordne opp i egne problemer selv. Etter den amerikanske borgerkrigen (1861 – 65), var landet nesten blødd tom for ressurser, både menneskelig og økonomisk. Man antar at nærmere 600 000 ble drept enten i krigshandlinger eller som resultat av krigshandlinger.
Sørstatene og deres økonomi var i ruiner, men mange av de holdningene som preget deres beboere, var fortsatt levende. De ville ha en konføderasjon av stort sett selvstendige stater, men var nå tvunget inn i en mye mer sentralstyrt union. Dette preget USAs politikk både innad og utenriks.
Mange mente at en union med sterk myndighet over delstatene, var mot intensjonene i Uavhengighetserklæringen etter frigjøringskrigen mot britene (1775 – 83). De hadde kvittet seg med en sentralmakt, og trengte ikke en ny. En holdning som fortsatt er sterk i en del konservative miljøer.
Slike holdninger gjorde at USA holdt seg nøytrale i begynnelsen av første verdenskrig, og kom først med i 1917, etter at tyske ubåter begynte å senke amerikanske skip og sette amerikanske økonomiske interesser i spill. USAs inngang i krigen på alliert side ble en viktig årsak til de alliertes seier og den fredsavtalen Tyskland ble diktert i Paris i 1918.
America first!
Det var på denne tiden organisasjonen America First som begrep dukker opp. Uansett om Trump mener det er han som har skapt den. Det var en organisasjon som spilte på fremmedfrykt, og når de snakket om Amerika og amerikanere, ble det fort klart at de egentlig snakket om hvite amerikanere. Flere presidentkandidater forsøkte å få støtte fra bevegelsen, hvor blant andre aviskongen William Randolf Hearst var et aktivt medlem.
I mellomkrigsårene hadde man utspring av flere grupper som ønsket en distanse til Europa og den økende spenningen med fremveksten av et nazi-dominert Tyskland, som åpent erklærte at Paris-avtalen var påtvunget Tyskland etter første verdenskrig, og var en årsak til Tysklands nedgangstider etterpå.
Det var også nazi-partier i USA, som German American Bund, som var aktive på 30-tallet og både holdt møter og arrangerte sommerleire for ungdom etter mønster av de tyske organisasjonene. Kjendiser som Henry Ford og Charles Lindbergh, var sympatisører av disse organisasjonen og mente sterkt at USA ikke skulle gå til krig mot Tyskland.
Hadde det ikke vært for Japans angrep på Pearl Harbour i 1941, er det ikke sikkert om og når USA hadde gått med i andre verdenskrig.
Spiller på følelser
Som i alle slike nasjonalistiske bevegelser, må man ha «fiender.» Enten interne eller ytre, og spille på følelser som frykt for det ukjente, frykt for at tradisjon og kulturarv skal bli tatt fra oss og den trygge og gode verden vi kjenner til, skal forsvinne. Det enkleste er å gå etter svake grupper, som allerede er stigmatisert og hvor det er lett å hisse opp folkemeningen.
I Nazi-tyskland var jødene en takknemlig målgruppe. De hadde vært utsatt for forfølgelser i flere århundrer og var lett å reise antipati mot. Men også sigøynere, fargede og mentalt handicappede ble etter hvert mål for terroren.
I USA hadde de hvite innvandrerne behandlet urbefolkningen som undermennesker i lang tid og fordrevet dem fra sine tradisjonelle landområder og sin livsstil og kultur. De hadde ingen problemer med å plassere fargede slaver importert fra Afrika i samme bås. Selv om Nordstatene avskaffet slaveriet, ble aldri diskrimineringen av slavene avskaffet. Det var nok av folk som la skylda på fargede for kriminalitet og lovbrudd helt fram til våre dager.
Ikke i Norge, vel?
Men dette skjer jo ikke i Norge, vil vi gjerne tro. Vel, Norge har nok ikke verdens beste karakterbok når det gjelder å behandle vår egen urbefolkning, samene. Fornorskingen av samene var offisiell norsk politikk fra midten av attenhundretallet og helt til slutten av nittenhundretallet. Målet var å gjøre samene norske gjennom å forby samisk språk brukt i offisielle sammenhenger og i undervisningen.
For å kunne fungere i samfunnet, måtte samene lære seg norsk slik at de kunne henvende seg til myndighetene skriftlig og muntlig, og bare de som hadde norsk som dagligspråk, kunne få kjøpt jord i Finnmark. Dette var en politikk som bevisst gikk ut på å fornedre det samiske språket, kulturen og dermed det samiske folket selv til noe man skulle skamme seg over og gjemme bort.
Bortsett fra noen ganske få, var de fleste nordmenn tilsynelatende fornøyd med politikken. Det var først i 1988 at det ble lovfestet at samisk språk var likestilt med norsk og at det var statens oppgave å beskytte og bevare samisk språk og kultur. På høy tid, og det norske storsamfunnet har fortsatt mye å stå til rette for.
Hva kan vi gjøre?
I spillet om makt og dominans i storpolitikken, lurer nok mange på hva vi kan gjøre for å gi et bidrag til et bedre og mer medmenneskelig samfunn. Det viktigste er kanskje å gjøre noen valg:
- Hvilke politisk partier og meninger skal vi støtte? Hvem er det som vil kjempe for et rettferdig og likestilt samfunn basert på gode moralske verdier?
- Oppdra våre barn til å bli mennesker som har empati og medfølelse med dem som har det verre enn oss, uansett hvor i verden de befinner seg og hvilken hudfarge de har eller religion de tilhører.
- Ha en hyggelig og god kontakt med våre naboer og bekjente og våge å stå opp mot urettferdighet og hensynsløshet i samfunnet.
- Engasjere oss i organisasjoner og foreninger som arbeider for økt forståelse og samarbeid.
Kanskje gir det ikke resultater umiddelbart i en verden hvor den sterkestes rett gjelder, men på sikt kan vi i alle fall håpe at våre barn og barnebarn blir flinkere til å ta vare på hverandre og verden enn det vi har vært.
Forsidebilde: Nathan Marcam, Pexels Photo
Agenda Fredrikstad 