Agenda Fredrikstad

Av Knut Johansen

Hva med medmenneskeligheten? spør Karl-Martin Bakke i Agenda Fredrikstad 29.03.2026. Det er et betimelig spørsmål. Jeg vil hevde at medmenneskelighet oppsto fordi den var nødvendig for menneskehetens kollektive utvikling. For at empati og medmenneskelighet skulle kunne vokse frem, måtte visse forutsetninger være til stede. For det første måtte det finnes et felles-menneskelig behov. Et eksempel kan være da våre forhistoriske slektninger neandertalerne og vår egen menneskeart homo sapiens innså at det lønte seg å samarbeide med nabo-stammer for å sikre et fredeligere og mer forutsigbart liv. Den første «avtalen» kan ha vært enkel: «Stamme A og stamme B skal ikke drepe hverandre. Målet er å frigjøre tid til å skaffe mat og beskytte stammenes medlemmer.»

Lover og regler

Dette kan forstås som en tidlig form for samfunnskontrakt; en uskreven lov som sier at dersom man følger regler og avtaler, vil samfunnet beskytte deg. Vi har i dag samfunn som fremstår som empatiske, men empatien er ofte drevet frem av behov og nødvendighet. Denne prosessen begynte sannsynligvis for mellom femti- og hundre tusen år siden.

Kanskje er vi ikke gode av natur, men praktiserer empati fordi det gagner oss. Det eksisterte et behov, en nødvendighet, og en tredje ingrediens: sannsynlighet.

Samfunn i balanse

Behov og nødvendighet presset oss inn i samarbeid, og troen på at samarbeid ga bedre resultater enn kaos, motiverte oss til å handle kollektivt. Samfunnsorden basert på avtaler fungerer best når samfunnet er i balanse og ikke polarisert, noe vi blant annet ser utfordringer med i dagens USA.

Historien viser også hvordan empati kan overskygges. I nazismens og fascismens tid var mange ideologer med bakgrunn i poesi og kunst, for eksempel Gabriele D’Annunzio, poet og forfatter, ikke farlige i seg selv. Men kombinert med en grandios personlighet, nasjonalistisk overbevisning og stor talekunst på gigantiske folkemøter, kunne det bli grobunn for diktatoriske samfunn som midlertidig skjøv empati til side.

«Rensende» konflikter

Selv store tenkere romantiserte rundt første verdenskrigs fortreffelighet, og brukte ord som «rensende» om konflikten. Virkeligheten var brutal. Når mektige familier sendte sine barn inn i brutal krig, endret de raskt mening da deres barn kom døde eller lemlestede hjem. Et eksempel er Paul Wittgenstein, bror av den kjente filosofen Ludvig Witgenstein, som mistet en arm i krigen. Komponister som Ravel og Prokofiev skrev musikk for én hånd, og slik ble deres smertefulle invalidiserende krigserfaring møtt med andres empati og kunstneriske forståelse. På bakgrunn av dette oppsto Ravels musikkstykke «Konsert for piano og orkester for venstre hånd».

Eksisterer uselviskhet?

Skepsis til altruister er vanlig. En kjent NRK-profil spurte nylig paneldeltakere om mennesker som handler uselvisk virkelig eksisterer, eller om de bare vil skåre «poeng» hos andre? Mange i studio tvilte på om altruisme er ekte. Dette illustrerer det gamle ordtaket: «Tyv tror hver mann stjeler.»

Filosofene har reflektert over disse spørsmålene lenge. David Hume, som er min favoritt, mente at sympati og følelser ligger til grunn for menneskers moral. Jean-Jacques Rousseau mente at mennesket i sin naturtilstand er preget av medmenneskelighet og empati, men at livets utfordringer kan ødelegge denne idyllen.

Maktmennesker i politikken

Men hvorfor dominerer ikke empati i politikken? Jeg tror det er fordi politisk makt ofte tiltrekker mennesker som ikke bør ha den. Hensynsløse og maktsøkende personer har ofte større sjanse for å vinne posisjoner, mens empatiske kandidater i slike sammenhenger konkurrerer under ugunstige vilkår. Dermed preges politikken i mindre grad av medmenneskelighet, selv om den fortsatt finnes i mindre skala.

Men når den tiltagende ondskapen i vår samtid har rast fra seg vil fremtiden gradvis preges av mer empati og medmenneskelighet igjen, fordi det er dette som bringer oss videre.

Forfatteren har selv laget en KI-generert illustrasjon på fronten.