Agenda Fredrikstad

Den sterke stormen av negative følelser som møtte NRKs miniserie «Ingen liker Bamsegutt», tvang NRK til å gjøre helomvending, beklage det kritikerne oppfattet som presseetiske overtramp og avpublisere miniserien. Reporter Tore Strømøy ble utsatt for voldsom kritikk.

28. februar 2024 felte Pressens Faglige Utvalg NRK på flere punkter etter klage fra generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund.

Sterkest kritikk fikk NRK for ikke å ha offentliggjort den betingede sedelighetsdommen Bamsegutt fikk for 32 år siden. Etter min oppfatning hadde dommen ingen relevans for situasjonen NRK ønsket å dokumentere og beskrive. Det var også NRKs opprinnelige oppfatning. Dessuten mener jeg generalsekretæren utløste initiativretten i strid med formålet, som er å hjelpe mennesker som selv ikke er i stand til å klage til PFU.

Manglende kompetanse

Vi må kunne forlange at NRK har betydelig presseetisk kompetanse. Med noen få justeringer – i tråd med kjente presseetiske normer – hadde miniserien vært på trygg grunn.  Det gjelder hensynet som skulle vært tatt ved omtalen av Bamsegutts sønn, kravet til journalistisk uavhengighet og kravet om å unngå Tore Strømøys dobbeltrolle. Istedet la NRK-ledelsen veien åpen for en voldsom kritikk av reportasjeserien og reporter Tore Strømøy.

Det er et mer krevende presseetisk spørsmål om en betinget 32 år gammel sedelighetsdom skal offentliggjøres. NRK valgte å ikke offentliggjøre dommen, men etter den massive kritikken beklaget kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen at dommen ikke var offentliggjort i miniserien. Det er imidlertid langt fra opplagt – som kritikerne og PFU hevder – at dommen skulle vært publisert. Tvert imot skal pressen være ytterst varsom med å publisere dommer som er sonet.

Vi har opplevd dramatiske presseetiske helomvendinger tidligere. 30. april 1995 publiserte Bergens Tidende navn og bilde på kvinnen som var siktet for drap på ti mennesker på Landås menighets eldresenter. Neste avisdag, 2. mai, beklaget avisens sjefredaktør Hans Erik Matre publiseringen, og betalte senere kvinnen 250.000 kroner i oppreisning.

(Saken fortsetter under bildet)

Som sekretær i PFU, i jobben på Institutt for Journalistikk og gjennom de mange henvendelser jeg har fått fra redaktører som har bedt om råd i vanskelige saker, har jeg lært at det ikke finnes et fasitsvar på ethvert presseetisk spørsmål. Vær Varsom-plakaten og PFUs uttalelser er dessuten bare retningsgivende normer som redaktøren fritt kan fravike. Men vi må kunne forlange at redaktøren er i stand til å forklare og forsvare sine valg, ikke rømme fra dem så fort kritikken kommer. Skal pressen ivareta sin troverdighet, må redaktøren både kunne forklare hvorfor redaksjonen setter søkelyset på en bestemt sak, og forsvare sine presseetiske valg.

En sterk historisk tradisjon

Vær Varsom-plakatens punkt 1.5 fastslår at «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».

Dette er den sterkeste etiske fordringen i presseetikken, og det er en lang journalistisk tradisjon å løfte mennesker i vanskelige livssituasjoner frem i offentligheten. PFU har til og med flere ganger uttalt at man må akseptere subjektive og unyanserte beskrivelser av hvordan enkeltmennesker opplever møtet med behandlerapparatet, fordi beskrivelsene er viktig informasjon til myndighetene.

For journalisten er det utfordrende å gå inn i enkeltmenneskers vanskelige livssituasjon. Journalisten er verken sosialarbeider, advokat eller sjelesørger. Journalisten jakter på informasjon som skal publiseres for offentligheten. Det kan innebære en utlevering av den eller dem som omtales. Når kilden opplever journalisten som en lyttende person og sitt siste håp, kan kilden komme til å utlevere seg mer enn nødvendig. Journalisten har alltid en menneskeskjebne i sine hender.

Pressen er en viktig samfunnsaktør gjennom sitt journalistiske arbeid. Ingen er bedre enn pressen til å finne informasjon, underlegge informasjonen en kritisk vurdering og publisere informasjonen på en måte som gjør at den vekker oppmerksomhet. Et engasjement for å gi enkeltmennesker en bedre livssituasjon, er en viktig kraft i journalistikken.

Men det er også lett for journalisten å pådra seg forpliktelser og dobbeltroller som ikke er forenelig med Vær Varsom-plakaten punkt 2.2, andre setning, som sier: «Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet». Når troverdighet er bunnlinjen i all journalistikk, kan ikke journalister ha dobbeltroller. Taper du tillit, taper du alt. Det er en læresetning som er like gammel som presseetikken selv.

Ingen formell part

At Tore Strømøy hjalp kona til Bamsegutt med å fylle ut et søknadsskjema om oppholdstillatelse, gjør verken Strømøy eller NRK til «en formell part i en sak hos UDI», slik PFU uttaler. Spørsmålet er derimot om Tore Strømøy gikk inn i en uakseptabel dobbeltrolle i journalistisk forstand?

Dagbladets sjefredaktør Frode Hansen, som representerer redaktørene i PFU, har en dissens når det gjelder dobbeltrolle der han «under tvil» uttaler at NRK ikke har brutt god presseskikk (når det gjelder dobbeltrollen) fordi «NRK hadde et tydelig ståsted og var transparent om delaktigheten i prosessen». Frode Hansen viser til punkt 2.3 i Vær Varsom-plakaten som sier at det skal vises «åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet».

Å opplyse om «bakenforliggende forhold» endrer ikke det faktum som setter journalisten i en dobbeltrolle.

Etter min oppfatning kan ikke redaksjoner og journalister krysse grensen fra å være observatør og rapportør, og til å påta seg roller og forpliktelser som gjør at publikum kan komme til å tvile på journalistens og redaksjonens evne og vilje til å behandle informasjonen med den nødvendige grad av uavhengighet. Det finnes verken nøytrale mennesker eller journalister, selv om mange journalister tror de er både nøytrale og upåvirkelige.

Den journalistiske metodikken krever imidlertid at all rapportering og publisering skal skje uten at journalisten har andre roller som kan utvikle sympatier og antipatier. Journalister gjør det utelukkende i «spaltene», ikke på bakrommene. Formuleringen i Vær Varsom-plakaten punkt 2.3 kan derfor ikke anvendes til å forsvare dobbeltroller bare man flagger dem for offentligheten.

NRKs ledelse vet at Tore Strømøy er en engasjert journalist som har gitt seerne mange sterke fjernsynsopplevelser, noe han også gjorde med Bamsegutt-reportasjene. Men Strømøy har også skapt debatt med sine programmer. Derfor burde NRKs ledelse unngått en situasjon der reporteren ble angrepet for dobbeltroller med det resultat at en viktig reportasje forliste.

Et glemselens slør

I en rettsstat skal det trekkes et glemselens slør over tidligere dommer i straffesaker. En tidligere straffedømt som har sonet sin straff, skal kunne gå videre i livet som en fri person uten å bli konfrontert med en sonet dom.

Vær Varsom-plakaten sier ikke noe om hvordan mediene skal forholde seg til dommer som er sonet og oppgjort, men normen er at pressen bare omtaler tidligere dommer hvis dommen i seg selv er avgjørende for å forklare et forhold av offentlig interesse. Uansett kreves det stor varsomhet av hensyn til alle involverte parter. Hvis den gamle dommen verken hadde betydning for Bamsegutts livssituasjon på Filipinene, eller var et poeng i bekymringsmeldingen fra barnevernet, er det vanskelig å se nødvendigheten av å trekke frem dommen.

PFU uttaler like fullt at det å ikke omtale dommen var «en feil presseetisk beslutning». Begrunnelsen er at «journalistikk skal være sannhetssøkende» og «skal forsøke å gi publikum et så riktig bilde av historien som mulig». Etter som «dokumentarserien forsøkte å fortelle mannens livshistorie, og hvordan han kunne havne i så vanskelig situasjon», var dommen relevant, ifølge PFU. Dessuten mener PFU at «Opplysningen var nødvendig for å nyansere historien som ble formidlet om mannen.»

PFU mener altså at den betingede dommen Bamsegutt fikk da han var i slutten av 20-årene, måtte publiseres for å gi et sannferdig og nyansert bilde av Bamsegutts livssituasjon som 60-åring. Muligens kan dette også forstås slik at en person som er dømt for overgrep mot barn, må akseptere å bli konfrontert med dommen gjennom hele livet. Derfor er nok mange – og særlig de som føler seg angrepet – kritiske til at NRK og Tore Strømøy ga Bamsegutt så stor plass i NRK til å klage sin nød.

Initiativretten

Opprinnelig var det PFU som hadde initiativretten, men PFU ble anklaget for å være for tilbakeholden med å bruke den. Årsaken til at PFU sjelden brukte initiativretten, var at PFU ville være varsom med å opptre som aktor og dommer i samme sak, ikke bli oppfattet som et organ for etterhåndssensur, eller av frykt for at initiativretten vil bli brukt tilfeldig.

Da initiativretten i 1992 ble overført fra Pressens Faglige Utvalg til Norsk Presseforbunds generalsekretær, ble det vedtatt at initiativretten skulle brukes i saker av prinsipiell betydning og når klageren selv ikke kan forventes å kunne klage. Det er ingen tvil om at initiativretten først og fremst skulle være en håndsrekning til mennesker som ikke var i stand til å klage på omtalen av seg selv.

At en reportasje får stor oppmerksomhet og skaper stor debatt, er ikke ensbetydende med at saken reiser spørsmål av prinsipiell betydning. Initiativretten skal heller ikke utløses fordi generalsekretæren ønsker at PFU skal være synlig i debatten, eller fordi den skal brukes for å straffe en redaksjon. Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen klaget ikke på vegne av Bamsegutt, men fordi hun tilsynelatende fant NRKs reportasje presseetisk problematisk. Både debatten i PFU og den påfølgende uttalelsen kan vanskelig sies å ivareta Bamsegutts interesser. Istedet var det den svake part som NRK ville hjelpe til et bedre liv, som ble gjenstand for stor negativ oppmerksomhet. Bamsegutt lot seg og familien eksponere i NRK fordi han oppfattet Tore Strømøy som sitt siste håp. Det endte med at Bamsegutt, ektefellen og sønnen ble gjort til gjenstand for en offentlig debatt. Norsk presse skrev flere hundre redaksjonelle artikler om at NRK valgte å ikke ta med dommen, som NRK ikke gjorde for å være varsom og ta hensyn. Men det var Bamsegutt som kom i fokus – med navn, bilde og omtale av den 32 år gamle dommen. Var det å være varsom?

Viste mediene omtanke for Bamsegutt og hans familie, eller lot de redaktørstyrte mediene seg styre av det som skjedde på sosiale medier?

Redaktører og journalister må alltid være bevisste på at de gjennom sine artikler og reportasjer holder et menneske og en menneskeskjebne i sine hender.