Av Johannes Thue
Verden, og ikke minst Israel, fikk sjokk da Hamas stormet over gjerdet og gjennomførte sitt terrorangrep 7. oktober i fjor. Forsmedelse kan forklare brutaliteten i det som skulle være en forsvarsoperasjon. Hvorfor skjedde dette slik og akkurat da?
Det er ingen tvil om at både Hamas, Iran og Russland så med uro på at Israel var i ferd med å utvikle et samarbeide med Saudi Arabia og andre Gulfstater. Denne utviklingen måtte saboteres. For Russland var avledning fra Ukrainakrigen også et poeng. Iran hadde åpenbart deltatt i forberedelsene og satt Hamas i stand til å angripe og sende raketter over grensen.
Hvor var vaktene?
Men så må vi spørre: Hvorfor i alle dager holdt ikke Israel vakt ved grensen? Hvorfor fanget ikke etterretningen opp forberedelsene, og hvorfor ble signaler tilsynelatende ignorert? Heller ikke CIA, som hadde god informasjon om Putins planer i Ukraina, tipset om hva som var i gang i Gaza. Er det troverdig? Kanskje passet angrepet inn i Israels planer?
Hvis Israel ønsket å knuse Hamas og overta Gaza, kunne de, av hensyn til verdensopinionen, ikke starte en krig. Kanskje var strategien å lokke Hamas over gjerdet, nettopp ved å vise at de ikke passet på. Slik kunne de starte en forsvarskrig og slik klarte Israel å få verdens sympati, men så har de på noen måneder klart å snu den sympatien til en unison fordømmelse og til tendenser til fornyet jødehat i verden. Dette må Israel ta på sin kappe.
Hva ville Hamas?
Vi må også spørre om det ikke var nettopp dette Hamas var ute etter. De hadde også behov for verdens sympati og det har de klart ved å dokumentere brutaliteten og terroren i Israels motangrep. Med grensen lukket, har grusomhetene daglig blitt dokumentert med lyd og bilder. Israel sier at ingen kan stoppe dem, ikke USA og heller ikke Haag-domstolen. Hamas viser heller ikke vilje til å gi seg. Hva kan grunnen være til at ingen av partene ønsker fred? Kanskje gjelder det middelalderske uttrykket: Hensikten helliger middelet, som forsvarte fyrstens rett til vold i «det godes tjeneste».
Israel vil utslette Hamas og Hamas vil vinne verdens sympati og gjerne fyre opp under gammelt jødehat. Det kan se ut til at Hamas her ligger best an til å oppfylle hensikten. Det demonstreres over hele verden. Det diskuteres om Israel begår et folkemord mot palestinerne. Hamas har klart uttrykt at de ønsker å utrydde Israel (from the river to the sea).
Da de angrep, kjente selvfølgelig Hamas sin motstander så godt at de også visste hva som kom til å skje. Hvorfor gjorde de det like vel? Hvorfor valgte de en strategi som innebar å ofre så mange sivile liv for «den gode hensikt»? Hvorfor holder de det gående med sin motstand og sender raketter over grensen? De kunne jo når som helst få en slutt på krigen ved å erklære overgivelse og legge ned våpnene. Derfor er det også rart at verden ensidig legger press på Israel for å få slutt på krigen. Hvorfor legges det ikke tilsvarende press på Hamas for å overgi seg?
Er tostatsløsning mulig?
Den offisielle norske politikken er at en tostatsløsning er eneste veien til fred. Er det mulig? Kan man noen gang oppnå fred mellom to parter som hater hverandre så inderlig og i tillegg finner støtte i sin sak i religionen og i prinsippet i den samme Gud? En tostatsløsning virker langt mindre sannsynlig nå enn da Osloavtalen ble underskrevet. Kanskje verden (FN) må se etter andre muligheter?
Jerusalems religiøse posisjon er et vedvarende problem. I FN-resolusjon 181 fra 1947 ble det vedtatt at Jerusalem skulle administreres av FN. Dette var en del av beslutningen om å opprette staten Israel. Vedtaket er ikke trukket tilbake. Jerusalem skulle være en åpen by for alle religioner. Den ideelle løsningen kunne være å iverksette dette vedtaket, flytte FNs hovedkvarter til Jerusalem og også gjøre Jerusalem til en fast base for FNs fredsbevarende styrker.
Problemet er vetoretten som gjør FN handlingslammet. På TV ble det vist et innslag fra en by der jøder og palestinere lever fredelig sammen, barna går på samme skole og leker sammen. Dette kunne være fremtidens modell og trolig den eneste veien til varig fred. Problemet er at denne veien ser ut til å være effektivt blokkert av hat, religion og beklageligvis av Sikkerhetsrådet.
Foto: Mohammed Abubakr, Pexels
Agenda Fredrikstad 