Frykten for kunstig intelligens (KI) er ikke ny. Den dukket opp i mange dystopiske filmer og bøker allerede i forrige århundre. En av de kanskje best kjente, er Stanley Cubricks «2001 – En romodysse» fra 1968, hvor datamaskinen Hal (Heuristically Programmed Algorithmic Computer) om bord i et romskip på vei til Jupiter, begynner å ta beslutninger på egen hånd ut fra hva den logisk mener er det beste for forskningsoppdraget. Konflikten mellom mannskapet og Hal tilspisses, og til slutt forsøker Hal å ta livet av mannskapet gjennom å stenge av lifesupport-systemene. For dem som ikke har sett filmen, skal jeg ikke røpe slutten, men den er vel verd å se selv 56 år etter at den ble laget.
«Haikerens guide til galaksen» av Douglas Adams, ble først presentert som hørespill i BBC i 1978, før den kom ut in bokform året etter. Der følger vi Arthur Dent og hans venn Ford Prefect på jakt etter supercomputeren Dypsindige Tenker, for å få svar på: «Det store spørsmålet om livet, universet og alt mulig.» Etter drøyt syv millioner år med kalkulasjoner, kommer svaret: 42. Kan det være feil ved måten spørsmålet er stilt, eller må det bygges en enda mer dypsindig superdatamaskin?
I 1984 kom den første av tre Terminator-filmer med Arnold Schwartzenegger, om en robot som skal hjelpe menneskeheten til å overleve når forsvarsnettverket Skynet mener menneskeheten er den største trussel for kloden og innleder en utryddelseskrig mot menneskene. Det ender ikke så bra for menneskene, og bare en liten gruppe ledet av John Connor overlever for å fortsette motstandskampen mot datamaskinene.
Hva er Kunstig intelligens?
Ifølge regjeringen.no kan kunstig intelligens defineres som systemer som «utfører handlinger, fysisk eller digitalt, basert på tolkning og behandling av strukturerte eller ustrukturerte data, i den hensikt å oppnå et gitt mål.» Vi snakker altså om datamaskiner og dataprogrammer som kan hente inn informasjon fra nettet og samle den ut fra et definert, konkret mål.
Det er altså et menneske, ofte kalt en «bruker,» som definerer oppgaven – og en maskin som samler informasjon til å gi et svar på oppgaven. Men prosessen krever også at maskinen er i stand til å skille mellom relevant og irrelevant informasjon i forhold til den oppgaven som er definert. Studenter kan eksempelvis definere en skoleoppgave og få maskinen til å komme opp med et utkast til løsning. Eller arbeidssøkende kan bruke KI til å lage en CV som gjør at de fremstår som attraktive i forhold til en jobb, ut fra de kravspesifikasjoner som framgår av utlysningsteksten.
Lage bilder
Innen kunst og kultur, kan KI lage bilder ut fra en forhåndsdefinisjon på hva bildet skal inneholde. I en undersøkelse publisert i Scientific Reports den 19. februar 2024, av Simone Grassini & Mika Koivisto, og under tittelen «Understanding how personality traits, experiences, and attitudes shape negative bias toward AI-generated artworks,» forteller de om hvordan de plukket ut 20 relativt ukjente kunstverk, og deretter brukte et KI-program til å lage 20 bilder basert på samme fargevalg, motiv, utforming og format som originalene. Så ble alle de 40 bildene presentert for 200 tilskuere som ble bedt om å si hva de syntes om bildene; hvilke de likte, hvilke de mente var malt av en kunstner og hvilke som var generert av KI. Noen av tilskuerne fikk på forhånd vite hvilke bilder som var laget av KI, andre fikk det ikke. Det viste seg at tilskuerne som ikke visste, hadde vanskelig for å identifisere KI-bildene, og at de ofte foretrakk KI-bildene framfor «ekte» bilder. Mens de som visste hvilke bilder som var KI-bilder, definerte dem som dårligere.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Hva er ekte?
Dette stiller oss overfor dilemmaet: Hva er ekte kunst? Er det utelukkende et uttrykk skapt av mennesker i en kreativ prosess, eller kan det også være et bilde produsert av KI og som er et slags gjennomsnitt av det som finnes av denne type bilder på nettet? Hvem avgjør hvorvidt et KI-bilde er godt nok til å bli hengt opp på stueveggen hjemme, og dersom du kjøper det, hvem er det da som har opphavsretten og hvem skal ha betalingen for bildet? Den som har definert motiv og farger, eller den som printet det ut?
I USA i fjor ble det gjennomført streiker av skuespillere og forfattere, som fryktet for jobbene sine hos filmselskapene og serieprodusentene. De hadde eksempler på at studioene hadde brukt deres stemmer til å lage KI-karakterer uten at de selv ble engasjert eller forespurt, og at det ble laget nye KI-genererte episoder av serier basert på forfatteres tidligere arbeider. På den måten slapp studioene og produsentene å betale skuespillere og forfattere lønn. Og KI jobber som kjent 24 timer i døgnet og syv dager i uka uten å kreve lønn og matpauser!
Kunstnere i Norge har også, som sine amerikanske kolleger, tatt til motmæle mot bruk av KI i kunst og kultur. Både av frykt for at det skal ha en negativ effekt på arbeidsmarkedet og mulighetene for å få oppdrag eller omsetning for arbeidet de gjør, og som kan gi dem en anstendig årslønn. Det å være kunstner er ikke spesielt godt betalt fra før av, og dersom KI gjør at både mulighetene og lønna krymper, sitter vi igjen med et fattigere samfunn, totalt sett.
Hva med mediene?
VG, som ofte er langt framme når det gjelder å ta i bruk ny teknologi, har utarbeidet både generelle og spesifikke retningslinjer for bruk av KI. I den generelle delen skriver de: «VG benytter AI-verktøy for å forbedre og effektivisere vår journalistikk. Verktøyene støtter blant annet journalistene med å finne og berike innhold, oversette, forbedre kvaliteten og skape ulike versjoner og formater.»
VG har fem hovedregler for bruk av KI-materiale, og det fremgår at det generelt skal behandles som kildemateriale fra enhver annen kilde, og gis en kritisk evaluering. Når det gjelder foto, vil VG ikke benytte KI til å endre eller påvirke innholdet i bildet, ut over det som har vært tradisjonell bildebehandling som redigering og beskjæring. VG kan imidlertid bruke KI til å generere tabeller, grafer og modeller, som gir bedre forståelse av saken og journalistikken. Men det er en forutsetning at saken merkes tydelig og forståelig. Og akkurat her er det kanskje et lite tankekors; Hva er relevant og tydelig merking? Er det nok å gjøre oppmerksom på at deler av artikkelen er laget ved hjelp av et KI-program, eller bør man spesifisere hva som er skapt ved hjelp av verktøyet?
Og hva med de andre?
Jeg tror mange redaktørstyrte medier kan og bør lære av det VG har gjort. Jeg ser også at min gamle arbeidsplass, Institutt for Journalistikk, tilbyr kurs i hvordan KI-verktøyet skal brukes. Jeg går ut fra, som en selvfølge, at de også tar med de presseetiske perspektiver i et slikt opplegg.
Men hva med de mange bloggere og andre brukere av sosiale medier? Hvor bevisste er de på etikk og de muligheter som ligger i manipulering og bevisst desinformasjon? Senest i slutten av april fikk vi et grelt eksempel da en dansk politiker la ut en tilsynelatende ekte video, der tidligere statsminister Mette Fredriksen sier at de skal avskaffe alle helligdager i Danmark! Både jul og påske skulle fjernes. Det skapte stor bestyrtelse i Danmark, og ble raskt avslørt som juks. Ofte sier de som legger ut slike ting på nett, at det bare var for moro skyld!
I dette tilfellet ble oppstyret så stort at de fleste nok fikk med seg at det var juks. Men det kan i andre sammenhenger ikke være så lett å avsløre jukset, og da skapes det et falskt inntrykk som kan henge ved personer eller grupper i lang tid fremover. Det er virkelig skremmende!
Derfor bør det jobbes hardt og målbevisst både med å utvikle både etiske regler og holdninger for bruk av slike verktøy. Hvis ikke er jeg redd vi taper i kappløpet mot utviklere og programskapere. Vi er allerede på etterskudd.
Agenda Fredrikstad 