Finansminister Trygve Slagsvold Vedum kunne legge frem et revidert nasjonalbudsjett tirsdag og med et stort smil. Fordi den posten som reduseres så det virkelig monner, er den midlertidige prisstøtten til elektrisk kraft. Regjeringen hadde satt av drøyt 10 milliarder, men fordi strømprisen har vært lavere enn antatt, regner regjeringen med at de sparer drøyt 5 milliarder.
Hva regjeringen har bidratt med for å få ned strømprisen, er fortsatt en gåte. Og vi har ingen garantier for at prisen vil fortsette å være lav utover høsten og vinteren. Eller hva som skjer med strømstøtten dersom strømprisen skyter i været fra september? Høyst sannsynlig er det vi som får regningen. Og småbedrifter, kraftkrevende industri, idrettslag, sykehus, borettslag og alle andre som driver virksomhet som trenger elektrisitet i Norge. Vi som trodde at elektrisk strøm var et fellesgode. At vi alle skulle nyte godt av at vi hadde tilgang på rimelig elektrisk kraft, og at det skulle gi oss et konkurransefortrinn både sosialt og forretningsmessig.
Vannkraften skulle være en felles ressurs som vi alle skulle høste av. Så feil kan man ta! Sannheten er at regjeringen ikke har foretatt seg det grann for å få kontroll på strømprisene eller regulere strømmarkedet og eksporten av kraft. Det de ble tvunget til å gjøre, var å bevilge milliarder til å redusere folks strømutgifter. Men ingenting er gjort for å løse de grunnleggende forhold som bestemmer prisene.
Må lære oss hva strøm koster
En som ikke er enig i at nordmenn skal ha rimelig strøm, er sjefen for Statnett, Hilde Tonne. Hun sier at nordmenn betaler alt for lite for strømmen, sammenlignet med for eksempel dansker og svensker. Hun mener at hele strømstøtten burde avvikles, slik at vi lærer oss hva elektrisk kraft virkelig koster, og slik at vi kan få bygget ut mer vindkraft og havvind og solkraft og kjernekraft, slik at vi får dekket behovet for kraft, som er nødvendig for det grønne skiftet.
Nå er det riktignok en politisk beslutning som Stortinget må ta, dersom strømstøtten skal avvikles, men vi er ikke i tvil om hva Hilde mener. Nordmenn har vært alt for godt vant i årevis med billig strøm, og nå er det på tide at vi våkner til verdens realiteter. Selv bidrar Statnett med en kraftig økning av nettleien. Nå har hun også fått noe motbør, og det er kommentatorer som mener at når man har en årslønn på 7 millioner, så er kanskje en strømpris på 5 – 6 kroner ikke så viktig, men hun er vel antakelig godt fornøyd nå.
Hvordan settes prisen?
I en situasjon hvor prisen pr. kilowattime kan komme opp mot 6 kroner, er det interessant å se på hvilke forhold som bestemmer prisen. Myndighetene beregner at det koster mellom 12 og 14 øre å produsere 1 kilowattime (Kwh) med vannkraft, og ved vanlig prissetting er det utgangspunktet. Så kommer det moms og diverse avgifter i tillegg. Så skal eiere og distributører ha en fortjeneste de tar inn gjennom nettleie og moms. Dessuten skal formidlerne, altså de som inngår avtaler mellom forbruker og produsenter om leveranse av strøm, ha sitt – noe de plusser på enten via et fastbeløp pr. måned eller et ørepåslag på spotprisen. Jo flere ledd som involveres i prosessen, jo mer øker sluttprisen.
Men så er det altså slik når det gjelder strøm, at den tar utgangspunkt i det man kaller spotpris. Spotprisen fastsettes for et døgn fram i tid av kraftbørsen Norpool, som samordner kjøp og salg av all energiproduksjon i Nord-Europa, basert på antakelser om tilbud og etterspørsel. Hva som produseres av energi ved hjelp av gass, olje, kull, vind, vann og kjernekraft. Når Norge er med i dette energisamarbeidet, er vi avhengig av å innordne oss etter de prisene som fastsettes der, og må forholde oss til dem. Det er det norske politikere som har bestemt. Begrunnelsen er at vi da kan få en mye høyere pris for den strøm vi selger på det europeiske markedet. Ulempen er at de norske prisene skal samordnes med de europeiske, og dermed må også norske forbrukere betale en langt høyere pris. Det er bare sånn markedet fungerer.
Rettssak mot staten
Nei Til EU tok i 2019 ut stevning mot Staten fordi de mente at å inkludere ACER-avtalen i EØS-avtalen, var en avståelse av suverenitet av et slikt omfang at det burde omfattes av Grunnlovens paragraf 115 og ha krav om to tredjedels flertall i Stortinget. Søksmålet ble avvist både i Tingrett og Lagmannsrett, men behandlet i Høyesterett i fjor høst, hvor en enstemmig og utvidet Høyesterett på 17 dommere, ga staten medhold i at avståelsen av suverenitet ikke var så omfattende at det var nødvendig med to tredjedels flertall.
Problemet er bare at ACER ikke har så mye å si for prisfastsettelsen av strøm. Det man derimot kan ha å innvende, er om det foregår en stadig beskjæring av suvereniteten gjennom forskjellige utvidelser av EØS-avtalen, som hver for seg ikke utgjør noe som er stort nok til å kreve utvidet flertall, men som samlet sett gjør at Norge avgir en suverenitet til ikke-nasjonale organer som burde hatt et to tredjedels flertall i Stortinget. Det er et dilemma som politikerne på Stortinget har ansvar for.
EU er nå i ferd med å implementere 4. trinn i kraftsamarbeidet og har kritisert Norge for at vi ikke følger opp og inkluderer det i EØS-avtalen. Det innebærer, ifølge kritikerne i Sp, Rødt og SV, en ytterligere avståelse av nasjonal kontroll av kraftproduksjon, pris og salg til utlandet. Hittil har Sp klart å stanse opplegget, men de ønsker ikke å bruke vetoretten i saken. Altså den retten Norge har til å nedlegge veto mot EU-direktiver som vi mener strider mot norske interesser, også kalt handlingsrommet. Norge er ofte kalt «flinkest i klassen» når det gjelder å innføre slike direktiver, og ofte flinkere enn fullverdige medlemsland.
Kabler og pris
Mange var engstelige for at etableringen av to nye kraftkabler til Tyskland og England skulle gi økt eksport og økte priser på hjemmemarkedet. På grunn av kraftig nedbør i fjor høst og god fyllingsgrad i magasinene, ble prisen til norske forbrukere lavere enn på samme tid i 2022, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Men samtidig viser tallene at både den norske kraftproduksjonen av vannkraft og eksporten av strøm til utlandet, økte betydelig. Den totale produksjonen var på 154 TWh (terrawattimer) i 2023, opp fra 146 TWh i 2022, men likevel lavere enn i 2021 (157 TWh). En terrawattime er altså 1 milliard kilowattimer (kWh). Med et nettap på 8,1 TWh og et totalt forbruk på 136,1 TWh, gir dette en netto eksport på 17,9 TWh i 2023, opp fra 12,2 TWh i 2022. Netto eksport, altså eksport minus import, økte altså med over 30% i 2023. Kraftverkene gikk på høygir og magasinene ble tappet ned ganske betydelig, om enn ikke så ille som året før.
Solidaritet eller grådighet
Så kan man spørre seg om økt eksport er uttrykk for solidaritet med et krafthungrende Europa, eller om det viser kraftbransjens begjær etter økt profitt. Jonas Gahr Støre snakket seg varm og rørt over egen prektighet og at Norge skulle stille seg solidarisk med våre europeiske brødre i trengselstider. Og dersom befolkningen ikke ville være med på det, ville vi bli en nasjon som han neimen ikke ville være statsminister for! Det er kanskje det dummeste argumentet fra en statsminister fra Arbeiderpartiet, siden Jaglands ultimatum på 36,9 prosent ved stortingsvalget i 1997. Siden har det bare gått en vei for Ap – rett i dass!
Senere har Støre uttalt at strømprisen er noe markedskreftene får ta seg av. Heller ikke det en vurdering som tradisjonelle Ap-velgere satte særlig pris på. Mye kan tyde på at Støre har slukt kraft-lobbyens argumenter ukritisk, selv om han etter hvert er presset fra skanse til skanse. Først ved å innføre en strømstøtte-ordning, som er justert flere ganger og som er midlertidig. Dernest ved å nedsette et utvalg som skulle se på kraftprisene og hva som kunne gjøres for å få dem ned. Kraftutvalget konkluderte med at den beste måten å få ned prisen på, var å øke produksjonen! Du verden! Som kopiert fra en lærebok om markedsmekanismer.
Så kommer det signaler om at den strømstøtten forbrukerne får nå, skal justeres og trappes ned i løpet av 2024. Jeg skrev for et par år siden en kommentar i Fredrikstad Tidende om at staten og strømselskapene har oss på tilvenning, og når vi har opplevd et par vintre med strømpriser på 5 – 6 kroner pr. KWh, så vil vi synes at en snittpris i året på 1 – 2 kroner ikke er så gærnt. Selv om det er snakk om det flerdobbelte av hva vi betalte i 2019. Da fikk jeg flere reaksjoner på at nå var jeg blitt i overkant konspiratorisk. Nå sier jeg; Vent og se!
Grådigheten leve!
I fjor høst, da regnet flommet ned og magasinene bokstavelig talt gikk over sine bredder, uttalte kraftekspertene at det ville bli billig strøm til vinteren. I begynnelsen av januar var kilowatt-prisen på over 6 kroner på det meste. Og nå var begrunnelsen at det var så fryktelig kaldt at etterspørselen etter kraft økte og dermed måtte prisene økes. Altså et rent markedsrelatert grep.
Det å produsere en kilowattime, koster ikke mer nå enn det gjorde i august, men det teller ikke. Markedspris er det et marked er villig til å betale for en vare. Dersom folk har valget mellom å sitte og fryse i sitt eget hjem, eller betale dyrt for å skru opp mer effekt på panelovnene sine, er det lett å skjønne hva folk velger. Og at dette skjer med velsignelse fra det store flertallet på Stortinget, hvor det borgerlige alternativet er like ille som Ap og Senterpartiet.
Og hvor ble opponentene av? SV og Rødt’s krav om en fastpris er blitt borte. Ap-veteranene Torbjørn Berntsen og Gerd Liv Valla’s krav om en sterkere samfunnsmessig styring med kraftmarkedet ble stemplet som gammeldags og utdatert. Ja, selv Trond Giskes løfte om å kjøre saken hardt på Aps landsstyremøte, fislet bort.
Markedsstyrt strømmarked
Jeg frykter for at det sosiale strømmarkedet, hvor dette var et fellesgode for alle innbyggere, er en saga blott. Fri luft, fritt vann og fri adgang til naturressurser kommer til å bli en knapp ressurs, som noen vil se en mulighet til å tjene penger på. Og forsøk på å få dem til å betale til fellesskapet for å utnytte disse ressursene, blir møtt med voldsomme protester og trusler om nedleggelse av arbeidsplasser og lokalsamfunn. Da det ble foreslått å innføre en grunnrenteskatt på fiskeoppdretternes bruk av felles havområder, var reaksjonene så voldsomme at man skulle tro det dreide seg om liv og død.
Det var så vidt de rakk å få karret med seg milliardene til Lugano.
Jeg etterlyser et parti og politikere som tør å ta opp kampen mot de innflytelsesrike lobbyene i Stortinget, og som setter allemannsretten og fellesskapets behov først. De politikerne og partiene vi har i dag, ser ikke ut til å være i stand til det. Og jeg etterlyser medier og journalister som konfronterer politikerne med konsekvensene av sine vedtak.
Foto: Wilson Vitorino, Pexels
Agenda Fredrikstad 