Agenda Fredrikstad

Denne artikkelen handler verken om intelligens eller politisk kunnskap. Artikkelen handler om en politisk broiler-generasjon som har skaffet seg posisjoner i politikken uten noen nevneverdig arbeidserfaring fra livet utenfor politikken. De politiske broilerne har ikke gjennomgått sosialiseringsprosessen som foregår på en vanlig arbeidsplass. De har verken fått utviklet den lojalitet, solidaritet og erfaring som følger av et ordinært ansettelsesforhold.

Politikk er ikke lenger et verv, men et yrke. Derfor tviholder broilerne på sine posisjoner. For hva skal de gjøre hvis de mister sine godt betalte politiske roller? Alle kan ikke bli statsforvaltere eller ledere av direktorater.

En omvei

Arbeidserfaring er viktig kunnskap og ballast for en politiker, men det har åpenbart blitt en for lang omvei til politiske posisjoner. Veien går nå nesten utelukkende gjennom partiene. Hvis du vil skaffe deg erfaring fra arbeidslivet før du går inn i politikken, er det fare for at en politisk broiler har kommet deg i forkjøpet når du melder deg på igjen. Har du ikke «solgt nok lodder» for partiet, må du ikke komme her og komme her og tro du kan sikre deg en lukrativ politisk posisjon. Det forteller hvor innelukket de politiske partiene er blitt. I Norge er det en svært liten krets som bestemmer hvem som skal få de politiske posisjonene.  De som sitter med makten, gir den ikke fra seg frivillig.

Politikken fylles opp med politiske broilere. Noen går rett fra skole og studier til godt betalte politiske posisjoner som heltidspolitikere i kommuner og fylkeskommuner, som statssekretærer og personlige sekretærer i regjeringsapparatet. Noen går rett inn på Stortinget, eller jobber i partiet til stortingsplassen er sikret. I Arbeiderpartiet er det ikke uvanlig at broilerne har jobbet i ett eller annet LO-forbund, som er en rekrutteringsskole i arbeiderbevegelsen.

«Verre da dere hadde makten»

På en vanlig arbeidsplass jobber alle mot samme mål uavhengig av politiske og kulturelle holdninger. Lønnsutbetalingene er avhengig av overskuddet som skapes i bedriften. I politikken er alle konkurrenter. Ikke bare mellom politikere fra ulike partier, men også internt i partiene. Den enes suksess, kan bli den andres død. Derfor er det alltid viktig å fortelle offentligheten at det var verre da konkurrenten hadde makten.

I Politisk kvarter og Dagsnytt 18 går det ikke mange sekundene før politiske motstandere krangler om hvem som har bevilget mest eller minst til ulike formål. I det siste har det handlet om bevilgninger til politiet, og i det aller siste bevilgninger til jernbanen etter Riksrevisjonens krasse rapport om jernbanens tilstand i Norge. Det gikk ikke mange sekundene før samferdselsminister Jon-Ivar Nygård påpekte at synden kom inn i verden mens «de andre» satt med makten, mens dagens regjering har bevilget pengene som trengs for å rydde opp i problemene. På den måten snakker politikerne seg bort fra ansvaret.

Folk er lei av kranglingen

Kranglingen mellom politikerne stjeler oppmerksomhet fra selve saken. Den politiske debatten går i stå. Det blir vanskelig å utveksle fornuftige synspunkter og utvikle saklige resonnementer når målet er å plassere skyld hos hverandre. Politikerne tør ikke gå fra en debatt uten å ha fortalt offentligheten at det var verre da de ikke satt med makten. Folk flest er trolig lei av denne kjeglingen. Velgerne vil vite hvordan samfunnet skal bekjempe drapsbølgen, ikke hvem som bevilget mest til politiet. Pendlerne vil vite hvordan man kan ordne opp med forsinkelsene, ikke hvem som har skylden.

Men så lenge politikk er blitt et yrke politikerne tviholder på, vil det alltid være et viktig formål å tilføre konkurrenten sårende slag. Faktum er at mange av dagens politikere ikke ville oppnå samme posisjon og samme lønn utenfor politikken.

Som i alle bevegelser og miljøer, utvikles det også i politikken vennskap og romantikk. Felles interesser bringer folk naturlig sammen. Derfor ser vi at ektefeller og andre feller samtidig kan få fremskutte posisjoner både i partiet og regjeringsapparatet. Jeg sier ikke at politikken er fylt av nepotisme, men at man sørger for sine.

Et veikart til posisjoner

At politiske broilere havner i fremskutte politiske situasjoner, blir et veikart for alle som vil opp og frem i politikken. Når partiene rekrutterer folk fra sin egen bakgård, blir det langt vanskeligere å oppnå posisjoner hvis du kommer fra en ordinær jobb. Erfaring og innsikt fra arbeidslivet hjelper lite når du må kjempe mot partirekruttene. De som har gått partiveien. Fordi partipolitisk erfaring har erstattet arbeidserfaring fra det «sivile» liv, er mange av den nye generasjonens politikere, rendyrkede broilere.

Politikerne mener imidlertid de vet alt om alle livets ulike sektorer. Ikke minst om næringslivet. Som politikere fraktes man rundt til bedrifter og organisasjoner for å bli presentert for det bedriftene og organisasjonene ønsker man skal få kunnskap om. Det erstatter ikke den livserfaring man får gjennom en vanlig jobb der man må innrette seg etter arbeidsfellesskapet og være prisgitt de lønninger som avtales i bedriften.

Uten forankring og tillit

Det største problemet er at vi får en politikerklasse uten forankring og tillit blant velgerne. Broilerne kommer tidlig inn i politikken, får høye lønninger og beveger seg i et ytterst spesialisert miljø, der kampen om oppmerksomheten og konkurransen om posisjonene er det som preger hverdagen. De lærer seg partileksen, leser taler som andre har skrevet, og tenker og snakker som du skulle være på et evigvarende sentralstyremøte.

 Saken fortsetter under bildet.

 

Spørsmålet er om det meget spesialiserte og snevre politiske miljøet gir oss de beste menneskene til å styre kommuner, fylkeskommuner og landet? De som trodde de kunne bruke sin intellektuelle kapasitet – ellet tankekraft – til å diskutere politikk på bred basis og på tvers av partigrensene, kveles av partikonkurransen. Den politiske kulturen preges ofte av billig retorikk og politiske utspill. Et eksempel er når statsministeren, finansministeren og samferdselsministeren reiser rundt og deler ut milliarder til prosjekter uten at de møter motstand.

Broilerne på Østfold-benken

På Østfold-benken sitter det tre politikere som vanskelig kan komme unna betegnelsen «politiske broilere:»

Elise Waagen (33), fra Sarpsborg, ble i 2017 valgt inn på Stortinget for Østfold Arbeiderparti da hun var 27 år. Men hun hadde allerede vært vararepresentant i perioden 2013 – 2017. Waagen har vært ansatt som faglig ugdomssekretær ved LOs distriktskontoret i Østfold, og har en bachelorgrad i sosiologi fra Universitet i Oslo. Elise Waagen er andre nestleder i Stortingets Utdannings- og forskningskomite. (Kilder: stortinget.no. arbeiderpartiet.no.)

Erlend Wiborg (40), fra Moss, ble valgt inn på Stortinget for Østfold Fremskrittsparti i 2017. Da var han 33 år. Wiborg var vararepresentant nr. 2 til Stortinget for Østfold Fremskrittsparti i perioden 2005 – 2009 og vararepresentant nr. 1 i perioden 2009 – 2013. På Stortinget hjemmeside er det oppgitt at han har hatt sommerjobb som instruktør på Camp Sea Gull i North Carolina, USA, i perioden 1999-2002, deltids restaurantmedarbeider på McDonalds 2002-2003, abonnements- og annonseselger 2003-2005 og salgssjef i Kundeformidling Norge i perioden 2005-2007. Erlend Wiborg er første nestleder i Kommunal- og forvaltningskomiteen. Wiborg er første nestleder i kommunal- og forvaltningskomiteen. (Kilde: stortinget.no)

Freddy André Øvstegård (30), fra Sarpsborg, ble valgt inn på Stortinget for Sosialistisk Venstreparti på et utjevningsmandat for perioden 2017 – 2021, og igjen på et utjevningsmandat for perioden 2021 – 2025, Første gang han ble valgt inn på Stortinget var han 23 år. Øvstegård studerte statsvitenskap på Universitetet i Oslo i perioden 2013-2016. Han har yrkeserfaring som ekstrahjelp hos D-Coffee and stuff i 2010, telefonintervjuer hos Ipsos MMI fra 2013-2014 og servicemedarbeider NSB fra 2014-2017. Freddy André Øvstegård er leder i Arbeids-og sosialkomiteen.

Skremmende liten krets

Igjen, denne artikkelen handler verken om intelligens eller politisk kunnskap. De ovennevnte politikerne har dessuten klart å skape seg et navn i politikken. Men det er like fullt viktig å problematisere det forhold at det ser ut til at arbeidserfaring er blitt en for lang omvei inn i politikken.

For mange år siden ble jeg ufrivillig lansert som kandidat til å overta etter Georg Apenes på Stortinget. Jeg lovet de lokale Høyre-foreningene i Fredrikstad å vurdere om jeg ville si ja til å kaste meg inn i nominasjonskampen. Jeg svarte nei fordi jeg ville fortsette i journalistikken. Men jeg lærte at i politikken er alle konkurrenter, og jeg forsto at dette kunne vært min sjanse. Det ville være vanskelig å komme tilbake og melde meg på en nominasjonsprosess etter at jeg hadde skaffet meg erfaring og ikke minst kunnskap om hvordan samfunnet fungerer for vanlige folk.

Kretsen av dem som bestemmer hvem som skal styre landet, er skremmende liten. Partiene er ikke store folkebevegelser, og den største faren i alle demokratier er at politikerne blir en klasse som lever et liv helt forskjellig fra sine egne velgere. Donald Trump ble president i USA ved nettopp å peke på den utviklingen. Han lovet å drenere sumpen i Washington. Nå forsøker han seg igjen, og hans tilhengere er trofaste mot politikeren de mener kjemper for USA og amerikanerne.

 Foto: Bjørn Inge Bergestuen, for Stortinget