Av Carl-Erik Grimstad
Jeg kan godt være enig med Fredrik Myhre, marinbiolog i Verdens naturfond, når han fra sin våtdrakt rapporterer i Nettavisen fra dypet av Oslofjorden. Vi har å gjøre med en fjord som er en av de fattigste fjordene i verden. Ikke bare er fisken borte, men det som før var av frisk tang og sukkertare blir i stadig større grad erobret av «lurv» – slimete trådalger. Det som gir enda større grunn til bekymring er hvor fort dette har gått.
En saga blott
Da jeg flyttet til Tjøme for femten år siden var jeg med på fiske og kom etter kort tid hjem igjen med tre store koketorsk på mellom tre og fire kilo. Jeg ble riktignok fortalt at fisket allerede da var sterkt forringet, men det var ingen katastrofale tegn i tiden – trodde jeg. I dag er det krystallklare vannet og det yrende marine livet en saga blott. Etter et kraftig regnvær er det ikke sjelden at Aulielvas muddergrå vannmasser legger seg som et belte helt ut til Stauper. Aulielva renner ut i Tønsberg. Biologen Myhre vet å henge bjella på katten – det er udugelige og handlingslammede politikere som har skylda for det er egentlig «lett å redde Oslofjorden». Det er bare viljen det står på.
Men saken er nok mer komplisert enn som så.
Da jeg tok sete i Stortinget for sju år siden var en av mine første initiativ å være med på fremme et forslag om en helhetlig redningsplan for fjorden. Da mitt parti gikk i regjering et års tid etter, ble en av mine medforslagsstillere miljøminister. Han satte straks i gang arbeidet og våren 2021 ble planen lagt på bordet – en grundig utredning med over seksti tiltak og en lang rekke forskningsprosjekter. Vi vet med andre ord hva som skal til, så hvorfor skjer det så ikke noe som monner?
Saken fortsetter under bildet.
En genial påminnelse
Jeg har et svar, men først en tur til Frankrike. Et vennepar av oss kom på en sykkeltur gjennom Europa over et kumlokk ved foten av Pyreneene, et godt stykke fra kysten. Ved lokket var det skrudd fast en plate der det sto: «Ici commence la mer» – her begynner havet – en genial påminnelse til innlandsbeboere om at de også har et ansvar for hva som skjer i havet.
Realisten Myhre kan nok sin biologi, men spørsmålet han stiller har med politisk oppslutning å gjøre – makt om du vil. Og her kommer naturviteren i dette tilfellet til kort. For – en av de vanskeligste utfordringene med å helbrede Oslofjorden dreier seg om å begrense tilfanget av nitrogen. Uten at vi får til dette vil vi ikke komme langt. Nitrogen kommer fra våre toaletter, men landbruket er også en stor bidragsyter. Tonnevis med nitrogen pøses daglig ut i fjorden gjennom de store vassdragene, Glomma, Drammenselva og Lågen. Disse tre vassdragene dekker et utall av norske kommuner, sju fylker (i tillegg til Vestland og Trøndelag), og har et nedslagsfelt på over 60.000 kvadratkilometer, det betyr 1/5 av Fastlands-Norges areal. Innenfor dette arealet befinner det seg godt over halvparten av Norges kranglevorne politikere som må bli enige om utslipp fra jordbruket før noe kan skje. Før jeg ser Røros kommune skilte sine kumlokk med «her begynner havet», kommer jeg derfor ikke til å hevde at det er «lett» å redde Oslofjorden.
Kunne grepet inn i morgen
Nå kunne selvsagt Staten (les: regjeringen) ha grepet inn i morgen for å løse opp i den administrative floken som lokaldemokratiet påfører miljøet. Statsministeren kunne ha skåret igjennom, pålagt samtlige norske kommuner blant annet å stanse høstpløying (som bidrar til unødvendig avrenning), gi storskala støtte til bygging av nitrogenrenseanlegg, stanse trefelling nær bekker og elver. Det kommer selvsagt ikke til å skje så lenge han er avhengig av å være på lag med Senterpartiet. Hva sier Oslofjordplanen for eksempel om høstpløying? Jo:
«Høstpløying bidrar til økt avrenning til vann og vassdrag. Inntil 2012 var det regionale forskrifter i deler av daværende Østfold/Akershus som satte en grense for hvor mye bøndene kunne pløye om høsten. Da de regionale forskriftene ble endret i 2012, ble areal som ikke pløyes om høsten, vesentlig redusert.»
Slik kan man på diplomatisk vis fremme kritikk mot daværende landbruksminister fra (jo, du gjettet riktig!) Senterpartiet. Dette er den politiske situasjonen som gjør at biologen og jeg må belage oss på en stadig dødere Oslofjord i mange år.
Men hvem bryr seg egentlig? På Sørenga i Oslo, rett ved utløpet av Norges engang største kloakkstinkende elv, boltrer i dag innbyggerne i de fasjonable multimillionleilighetene seg i vannet som er blitt påfallende rent. På Huk og Ingierstrand lever folk i troen på at fjorden er renere enn den har vært på lenge.
Om forfatteren:
Carl-Erik Grimstad er journalist og forfatter, tidligere førsteamanuensis i presseetikk på Høyskolen Kristiania. Han representerte Vestfold på Stortinget 2017-21 for Venstre. Han er spaltist i Tønsbergs Blad der denne artikkelen tidligere har vært publisert.
Agenda Fredrikstad 