Språket er en del av vår kultur og nasjonale identitet og gir oss et fellesskap som er øyeblikkelig identifiserbart, og at vi gjør oss forskjellige både fra våre nordiske naboer og andre mer fjerntliggende samfunn. Språket er noe vi skal ta vare på og være stolte av.
I stadig utvikling
Men språket er også i stadig utvikling og endring. Både gjennom påvirkning utenfra og gjennom nyskapning fra egne kilder. I de siste årene er vi blitt stadig flinkere til å lage nye norske ord fremfor å importere utenlandske, som var en dominerende måte å gjøre det på for noen tiår siden. Spesielt fra den anglo-amerianske språksfæren på 50, 60 og 70-tallet. Nå har vi til og med begynt å kåre Årets Nyord. I fjor var det «KI-generert» som vant, i konkurranse med: «dyrtid», «milliardærflukt», «polykrise», «demenskor», «grønn kolonialisme», «sensitivitetsleser», «ultraprosessert», «planvask» og «nevromangfold». Kanskje ikke det beste valget ettersom det er, ja riktig, generert av et fremmedord: å generere, på engelsk: to generate, som altså betyr å lage, frembringe, skape og som kommer fra latin (genare).
Året før var Norges Språkråd flinkere, synes jeg. Da ble vinneren «krympflasjon,» altså det å betale samme pris for et produkt, men at antall eller vekt eller begge deler er redusert. Jeg kunne ha ønsket meg at vi nordmenn var flinkere til å lage nyord gjennom å finne gode norske ord. Omtrent som islendingene har sterk kultur for. Der heter generere: Mynda, mens krympflasjon er Samdrattur!
Ukritisk import
For et par år siden fikk vi en helt ny yrkesgruppe i Norge, nemlig «influenser!» Som altså slett ikke har noe med influensa å gjøre. Det dreier seg om relativt unge mennesker, som gjennom sosiale medier forsøker å påvirke andre unge mennesker. På engelsk: to influence, altså å påvirke sine følgere på nettet i deres valg av produkter, livsstil, utseende, holdninger og tilværelse. For dem som lykkes, er dette en meget lønnsom gesjeft, og produsenter av artikler som denne aldersgruppen kan være interessert i, betaler store summer for å få positiv omtale i slike medier. Og for å slippe kritiske spørsmål om produktene. Her hadde vi altså et godt norsk ord i «Påvirker,» men det ble kanskje litt for sterkt og vulgært. Og derfor har de framstått i diverse reality-programmer i forskjellige TV-kanaler som influenser. Og lurer du på hva Influenser heter på islandsk? Jo «Áhrif!» Men vi her hjemme ikke klarer å finne ut av om vi skal bruke Artificial Intelligence eller Kunstig intelligens om det nye fenomenet! Det burde være et enkelt valg. På samme måte som vi kunne latt influensapasientene forbli de eneste influenserne!
Journalister på bærtur
Sommeren er ferietid og i mange redaksjoner rundt om, får vikarene boltre seg i spalter og innslag, tilsynelatende uten språklig veiledning eller tilsyn. Da kan det dukke opp mange språkblomster. For noen år siden kunne NRK Østfold melde om en skjede-kollisjon utenfor Halden. Det var visstnok ingen personskader, men relativt omfattende materielle skader. Å forestille seg hvordan de artet seg, ble overlatt til lytternes fantasi! Nå skal jeg ikke gå dypere inn i den mangeårige debatten om K-lyd kontra SJ-lyd, annet enn å si at jeg er uenig med dem som mener at dette er en naturlig utvikling av det norske språket som vi bare får finne oss i! For meg blir det like meningsløst, som da Wesensteen i en sketsj uttalte at dansk ikke er et språk, men en talefeil!
I et innlegg på Facebook nylig sukket en god kompis fra Bodø over det språklige nivået i norske medier, og siterte Dagbladet, som hadde intervjuet den danske håndballkeeperen Sandra Toft. Hun ble sitert på at «Vi mangler kyniske og modighet.» Det kan selvsagt være en ferievikar som sliter med å oversette dansk, men jeg tviler på om Dagbladet sender sommervikarer til OL. Og under alle omstendigheter skal den ofte utskjelte desken oppdage slike blemmer og rette dem opp. Men for noen tiår siden fant norske aviseiere ut at korrekturlesere var en unødvendig utgift. Med de korrigeringsprogram som ligger i datamaskinene, må jo journalistene kunne levere feilfrie manus – mente de! Men med det leveringspresset som eksisterer i norske redaksjoner, hvor oppdaterte manus må leveres nesten fortløpende, blir tiden en faktor, og den kan ikke brukes til kvalitetskontroll av manus. Resultatet sitter pensjonerte journalister og lærere og gremmer seg over hver eneste dag!
Teksten fortsetter under bildet.
Ord og uttrykk
Aftenposten presenterte rett før sommeren en undersøkelse blant elever ved en del videregående skoler, om de kunne betydningen av en del ord og uttrykk av typen: «Høyt henger de, og sure er de! Den som kommer først til mølla, får først male. Nød lærer naken kvinne å spinne. Mange bekker små, blir en stor å. Brent barn skyr ilden.» Svært få av de videregående elevene klarte å fullføre disse ordtakene. I mange tilfeller er nok disse ordtakene i ferd med å gå ut av språket fordi de rett og slett ikke gir mening i nåtiden. Det er ingen, eller i hvert fall få, kvinner som spinner garn, uansett om de er i nød eller ikke. Eller de tilpasses, slik at det å komme først til mølla, er greit nok. Det er få, også blant bønder som står i kø for å male kornet til mel og dra hjem igjen. Eller de byttes ut med andre og gjerne angloismer, som å ha «skjeletter i skapet» i stedet for å ha en hund begravet.
Gradsadverb og tidsadverb
Et annet og velkjent problem er å skille mellom tidsadverbet ennå og gradsadverbet enda. Det ene handler altså om tid og det andre om grad. Min huskeregel var at a på slutten handlet om mengde/grad og å på slutten handlet om tid. På nettet fant jeg et godt eksempel: «Det regner ennå, men i går regnet det enda mer.»
Å arte eller utarte
Så har vi den gamle gjengangeren som vi vel aldri blir kvitt, nemlig bruken av verbene å arte seg kontra å utarte. Spesielt vi som har fulgt med på referater fra fotballkamper gjerne på radio, vet at disse brukes om hverandre, til tross for at de betyr forskjellige ting. Å arte seg betyr å fortone seg, fremstå som, virke som. Å utarte betyr å utvikle seg til noe verre, og skal ikke ha seg etterpå. For eksempel: Kampen utartet til et gjørmeslagsmål! Eller: Debatten utartet til krangling og skittkasting! Altså en utvikling som både er uønsket og ute av kontroll.
Dette var noen eksempler, som ikke har noe med den språklige utvikling å gjøre, men som etter min mening rett og slett skyldes slurv. Det at de som skal bruke språket til å forklare viktige og kompliserte sammenhenger og problem for befolkningen, ikke tar seg tid til å lære seg verktøyet. Og tydeligvis heller ikke synes det er spesielt viktig. Det frustrerer meg, og her har både lærere og redaktører en jobb å gjøre!
Og ennå har jeg ikke vært innom tegnsetting og den vesentlige betydning plassering av et komma kan ha: Vent, ikke heng ham, kontra Vent ikke, heng ham! Tygg litt på den!
Foto på front: Vlada Karpovich, Pexels.com
Agenda Fredrikstad 