Pressekonferansen etter sentralstyremøtet i KrF 24. august 2024 var en pinlig affære. Hele forestillingen var et uttrykk for at Bollestad ble truet til å trekke seg. For det første kom hun kun med en kort uttalelse, før hun snudde ryggen til oss – det vil si de fremmøtte journalistene og vi som så pressekonferansen på fjernsynet. Deretter ble scenen overlatt til de to nestlederne, Jan-Inge Ullstein, som nå vil fungere som partiets leder, og Ida Lindtveit Røse, som ikke ville svare på noe som helst. Den samme Ullstein var gjest i Politisk kvarter i NRK fredag morgen, men bare gjentok at dette var Olaug Bollestads egen beslutning.
For fire uker siden var Joe Biden på vei mot et landsmøte der han – med alle delegatene fra primærvalget i lomma – skulle krones som demokratenes presidentkandidat torsdag kveld. I stedet ble den sittende amerikanske presidenten tildelt taletid sent mandag kveld. For fire uker siden var Biden klar for en ny valgkamp mot Trump, en valgkamp han hadde tro på at han skulle vinne. På det tidspunktet sa amerikanske politiske kommentatorer at Biden ikke ville trekke seg før sentrale demokratiske politikere satte foten ned for ham og sponsorpengene tørket opp (det er vanvittig dyrt å stille opp til demokratiske valg i USA).
22. juli trakk han seg. Selvfølgelig av egen fri vilje. Han satte partiet og landet foran sine egne interesser. Ved å hylle ham for det, forsøkte demokratene å legge lokk på hva som skjedde.
– Jeg satte partiet foran meg selv
Biden overlot plassen til en politiker som ikke hadde mottatt en stemme i primærvalget, og som inntil Bidens katastrofale debatt mot Donald Trump, var en lite populær visepresident uten særlig mange politiske saker å vise til. Det er verdt å merke seg at Harris er utpekt som demokratenes presidentkandidat uten å ha stilt opp i primærvalgene i delstatene. Nå kan man selvfølgelig si at det demokratiske landsmøtet har valgt henne etter som alle Bidens delegater gikk over til visepresidenten.
Så tilbake til utgangspunktet. Det er forståelig at både Bollestad og Biden vil ta vare på sitt ettermæle.
– Jeg ble ikke sparket, jeg gikk av egen fri vilje, jeg satte partiet og landet foran meg selv.
Men det er så lett å se at dette ikke er i overensstemmelse med virkeligheten og at politikerne og partiene fremstår som uærlige og uredelige. Det tjener ikke demokratiet fordi velgerne får en oppfatning at politikere ikke er ærlige og reale mennesker, men alltid er opptatt av å ta vare på sitt eget skinn.
Ulvene som kastet henne
Olaug Bollestands avgang kommer etter sterkt press fra hennes nærmeste krets som åpenbart har vært involvert i en maktkamp, og som har en egeninteresse av at hun trekker seg. Blant de tillitsvalgte ute i landet, er det en helt annen oppfatning. Når varselet først kom på bordet, hastet det å innkalle sentralstyret, som selvfølgelig hadde en god og åpen samtale, slik man alltid gjør i kristelige kretser. Realitetene er at Olaug Bollestad ikke hadde sjans til å forsvare seg. Det er klart hun valgte å fratre frivillig. Hun satte selvfølgelig partiet foran alt. Da kan ulvene som kastet henne, få anledning til å takke henne for hennes storsinn. Som demokratene gjorder overfor Biden.
Hvorfor kan ikke politikere være ærlige og si det som det er? Fordi politikken er et sted der ingen vil tape ansikt. Der den enes død er den andres brød. Det er det samme vi ser og hører hver gang i Dagsnytt 18, Politisk kvarter og Debatten. Man skylder på hverandre og løper fra sine uttalelser når kritikken kommer. Det kjennetegner feige mennesker, og de bruker det billigste trikset i boka: « Nei, jeg har aldri formulert meg på den måten. Det er journalisten som har misforstått.» Det er like tarvelig hver gang.
Foto på front: Astrid Waller, Stortingets bildetjeneste
Agenda Fredrikstad 