Når Märtha Louise selger sitt eget bryllup til høystbydende og stenger norsk presse (les: det norske folk) ute, burde pressen nøyd seg med å dekke bryllupet som en ordinær nyhetssak. I bunn og grunn var kanskje ikke bryllupet verdt noe mer. Men istedet drar pressen til Geiranger for å luske rundt i håp om å kunne plukke opp smulene som faller fra bordene til kongeligheter og kjendiser av ymse slag. Det ble en vanvittig forestilling ikke norsk presse verdig. Jeg forstår ikke hvorfor norsk presse ikke setter foten ned for behandlingen prinsessen og sjamanen ga den.
TV 2 sendte ikke mindre enn ti timer (!) sammenhengende fra det kanalens medarbeidere omtalte som «Geirangers flotteste TV-studio.» Herfra kunne begeistrede, men dårlig informerte, programlederne se rett ned – eller bort – på hotellet! Men det var ikke så mye mer vi fikk se enn korte intervjuer med ukjente kjendiser. Den langstrakte sendingen ble et komisk program.
Er det slik at kommentatorer mister hodet i møtet med kongeligheter, selvutnevnte sjamaner og noen B- og C-kjendiser?
Går inn i historien
Det har i mange år eksistert et ikonisk bilde i norsk presse – tatt av VG-fotograf Annemor Larsen – som viser tidligere alpinist og dengang Se og Hør journalist Odd Sørli som hadde tatt av seg smokingjakken for å gjemme bruden for andre fotografer. Bruden var daværende TV-kjendis Solfrid Rørlien Saue som 16. juli 1988 giftet seg med en annen daværende TV-kjendis, Harald Mæhle. Se og Hør hadde inngått avtale om enerett på bildene. Men på grunn av brudeparets høye kjendisfaktor, møtte det opp fotografer fra mange redaksjoner som også ville ha bilder av bruden.
Bildet av Odd Sørli kan nå trygt gå inn i historien, fordi det overgås i betydelig grad av bildene fra brudeferden i Geiranger der hotellansatte i flere omganger måtte løfte opp hvite lakener for å hindre at fotografer fra andre medier enn de som hadde betalt for rettigheten, fikk bilder av brudeparet, og særlig Märtha Louises brudekjole. Mens Sørli-bildet er «uskyldig komisk», er lakenbildene fra Geiranger ynkelige og flaue. Særlig fordi dette gjelder bryllupet til en kongsdatter.
Privatlivskortet
Det er verken du eller jeg som gifter bort datteren vår, men landets monark. Men slik denne saken utviklet seg, er det grunn til å spørre om landets statsoverhode er fullstendig satt ut av spill. Motargumentet mot all kritikk er at det var et privat bryllup. Igjen ser vi at privatlivskortet trekkes opp når det passer.
Ved ulike anledninger har Märtha brukt prinsessetittelen, også sammen med sjaman Durek. «Hallo» (det britiske kjendisbladet) omtaler bryllupet som «The Royal Wedding» og Märtha Louise som «Princess Martha Louise of Norway». Uten hennes tilknytning til kongehuset og monarkiet – der hun er nummer fire i arverekkefølgen – ville Märtha og Durek ikke hatt noen markedsverdi for «Hallo» og Netflix. Det er vanskelig å si at kongefamilien noen gang er privat. Men det betyr selvfølgelig ikke at mediene skal ha tilgang på familien til enhver tid.
Straffer folket
Kongen burde av hensyn til frie medier, det norske folk og kongehusets verdighet satt foten ned for salget av bryllupet til det britiske kjendisbladet og strømmeselskapet Netflix, som ifølge Dagbladet kan ha betalt flere millioner for eneretten til bildene. Hvis Märtha Louise ønsket å straffe pressen, endte hun opp med å straffe det norske folk. I hvert fall de som av en eller annen grunn ønsket å se sendingen fra brudeferden i Geiranger.
Et bryllup av denne dimensjonen er naturligvis dyrt. Sannsynligvis fryktelig dyrt. Det er derfor kjendisbrylluper selges til høystbydende. Skal vi tro medierapportene som etter hvert har tilflytt offentligheten, var brudeferden i Geiranger en gjennomkommersialisert hendelse forunt de få på innsiden av teltduken. Norsk presse gjorde imidlertid sitt ved å fotografere brudeparet da det ankom i Ålesund to dager før bryllupet i spesialsydde rosa «Hést»-klær («Hést» er et norsk klesmerke som Märtha Louise har eierandeler i). Dermed bidro den forsmådde norske pressen til å gi bruden full markedsmessig uttelling.
Det er åpenbart for mye forlangt at norsk presse skulle nøye seg med å dekke bryllupet som en ordinær nyhetssak. Saken klør folk både i ører og øyne, som i alle tabloide historier. Det som det snakkes om «på by’n», må dekkes. Det blir en mediebegivenhet der redaktører og journalister gir alt for å overgå hverandres dekning nesten helt uavhengig av nyhetsverdien selve hendelsen representerer. Kommersialiseringen knuser alle normale journalistiske vurderinger. Ikke en redaksjon av noen betydning turte snu ryggen til Geiranger 31. august 2024!
Det er kanskje slik at prinsessen og sjamanen – som de har solgt seg inn som – vil ha den hele ville kjendisverden som sitt nedslagsfelt. Ikke bare Norge der janteloven råder og Se og Hør stiller spørsmål om Durek ikke er en sjaman, men en sjarlatan. Da er Hallo og Netflix å foretrekke fremfor TV 2 og endog Se og Hør, selv om det er Se og Hør som er «brobyggeren» mellom kongefamilien og folket!
Foto på front: Øivind Möller Bakken, Det kongelige hoff
Agenda Fredrikstad 