Agenda Fredrikstad

Av Harald Peter Stette

Gunnar Bodahl-Johansen utfordret i våres biskop Kari Mangrud Alvsvåg til å si noe om hva kirken trodde på i dag. Spørsmålene og svaret er gjengitt her på Agenda Fredrikstad. Spørsmål om religiøs tro og troens innhold må vi kategorisere som en del av menneskets metafysiske spørsmål. Det er spørsmål som vi ikke har noen definitive svar på, men som vi likevel stiller.

Mer mellom himmel og jord

Blant de virkelig store metafysiske spørsmål er:

«Hvorfor finnes livet overhode? Hvorfor heller ikke intet? Hvorfor lever jeg?»

Disse spørsmålene møter vi også i nobelprisvinner Jon Fosses forfatterskap. I bøkene «Septologien», som handler om kunstmaler Asle, møter vi vennen Åsleik. Han trodde ikke på Gud. «Vi kjem fra ukjent mørke og går tilbake til ukjent mørke,» er hans syn. Han har bare undring og ikke noe svar overfor livets gåte og de mange metafysiske spørsmål.

Den danske religionsfilosofen K. E. Løgstrup inntar en annen posisjon. For ham er det slik at en religiøs tydning av tilværelsen er den mest rasjonelle. Det er vel det som er grunnen til at så mange opprettholder et medlemskap i kirken, selv om de ikke går så ofte i den. De opplever at det må være noe mer enn hva vi opplever med våre sanser. Det er som Hamlet sier til vennen Horatio i Shakespeares skuespill:

«Det er mer mellom himmel og jord enn all din filosofi drømmer om».

Oppfatningen at tro er et tankesystem

Mange uttrykker i møte med presten ved begravelser i familien, at de har sin barnetro i behold, og det vil si; at det må være noe mer enn hva materialisme og ateisme forfekter. 

Det er en rådende oppfatning at dette med tro handler om å kunne gi sin tilslutning til et tankesystem bestående av en rekke læresetninger eller dogmer. Som lærer i videregående skole opplevde jeg noe tilsvarende hos mange unge. Kristendom var for dem en før-vitenskapelig tankemåte, som de ikke kunne godta. Nå har vi vitenskapen. De får ikke til å tro, det vil si; de får ikke til denne tilslutningen til dette tankesystemet. 

Vi møter noe tilsvarende i den gripende dagboken til Petter Moen, skrevet i skjul i nazistisk fangenskap under andre verdenskrig – et fangenskap han ikke kom levende ut av. «Jeg tror ikke, men jeg ber om tro» skriver han 11. dag i fangenskapet. Den 32. dagen, skriver han: «Om og om igjen må jeg spørre meg selv: kan du tro? Jeg taler om tro på kirkens lære – eller om å dele den tro som far og mor talte om (…) Der ute i frihet vet jeg at jeg ville svare: nei — jeg kan ikke. Min erfaring forbyr meg det. Nå sier jeg ikke blankt nei. Det er nemlig kommet den erfaring til at i ytterste nød roper jeg: Herre min Gud — hjelp meg. Jesus frels meg! Dette er en forferdelig konflikt».

Tro som tilhørighet

Det finnes en annen måte å se på troen. Istedenfor at tro blir et tankesystem som skal inn i mitt hode, blir troen noe å tilhøre, et rom jeg skal få leve i. Denne siden ved troen kommer fram i Den norske kirkes dåpsliturgi: «Jeg tegner deg med korsets tegn for at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus». Tro er tilhørighet – til en tradisjon, til verdier, til et både kirkelig og et åndelig fellesskap. Dette knytter an til et vesentlig trekk ved det å være menneske. Å være menneske er primært ikke å ha visse egenskaper – fornuft, vilje, kropp, følelser etc. Å være menneske er å stå i relasjoner – til andre mennesker, til en kultur, til et språk. Mennesket er primært et relasjonelt vesen. Derfor er følelsen av å være ensom, å være utenfor, så grusom. Vi er nemlig flokkdyr, vi er relasjonelle, vi er skapt til tilhørighet. Jf. kirkefader Augustin: «Gud, du har skapt oss til deg, og vår sjel er urolig inntil den finner hvile i deg».

Kunstmaler Asle i Septologien uttrykker også denne siden ved troen. Han uttrykker: «Å være katolikk er en måte å være til i verden på.». Det er ikke bare kunstmaler Asle som uttrykker troen på denne måten. Fhv. biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes i Sør-Hålogaland sa noe tilsvarende i sin avskjedspreken i fjor: Jeg er ikke troende fordi jeg tror, men fordi jeg er tatt inn i noe som er større enn meg, større enn hva jeg mener, større enn hva jeg forstår (…). Det som holder er en kroppslig visshet om at troen er rommet jeg lever i. Troen som tilhørighet, blir altså ikke en spesiell kunnskap om verden, men en holdning til verden. Det er ikke en intellektuell byrde som jeg skal bære, men noe som bærer meg. Det blir en måte å leve på, et landskap å ferdes i. Det er ikke jeg som skal slepe på troen. Det er den som bærer meg.

Noe som er større enn en selv

Inn i denne tradisjonen må vi også forstå den franske forfatteren François Mauriac, som i 1952 fikk Nobelprisen i litteratur. Han skrev i 1962 boka «Min tro» (på norsk i 1970). Han skriver at han tror fordi han vil tro. Utsagnet gir bare mening om vi forstår tro som tilhørighet til et meningsunivers, og ikke som tilslutning til et tankesystem. 

Noe tilsvarende uttrykker fysikkprofessor Øyvind Grøn i et intervju med avisa Vårt Land i 2022: «Midt i all undringen er det én ting han er sikker på: Han vil tro. (…) Han synes også at menneskelivet blir fattigere uten en kristen tro».

Troen begynner med tilhørighet, så vil en kanskje oppsøke kirkene for å utforske den tradisjonen en tross alt tilhører. Her kan noe skje. En kan bli berørt og fanget inn av noe som er større enn en selv. Troen er en del av de langsomme livsprosessene.

Harald Peter Stette er forhenværende lektor i videregående skole og tidligere menighetsprest i Den norske kirke, sist som kapellan i Glemmen menighet til 2003. For tiden pensjonist, 70 år gammel og bor i Oredalsåsen i Fredrikstad.