Av Arve Negaard
Spørsmålet kan utvides til å gjelde om kirken krever at alle vi som vil være medlemmer i Den norske kirke, også skal tro bokstavelig på disse trosbekjennelsene.
Svaret fra biskop Kari Mangrud Alvsvåg
I sitt svar til Gunnar Bodahl-Johansen, skriver biskop Kari Mangrud Alvsvåg blant annet:
Jeg betrakter verden gjennom min kristne tros briller. Jeg er mer opptatt av hvordan Guds skapelse, Jesu Kristi frigjørende kraft og Den hellige Ånds nærvær kommer til uttrykk i dette livet og hjelper meg å forstå og fortolke mitt eget liv og min plass i verden, enn hvordan det en gang ble forstått og hvordan det en gang ble fortolket.
Dette er en bekjennelse av hva biskopen tror på. Hun skriver at hennes tro er rettet mot hvordan Guds skapelse, Jesu Kristi frigjørende kraft og Den hellige Ånds nærvær kommer til uttrykk i dette livet og hjelper henne å forstå og fortolke sitt eget liv og sin plass i verden. Dette er en trosbekjennelse mange av oss kan slutte oss til. Den er kort, den er relevant og den angår oss.
Samtidig skriver hun at hun er mindre opptatt hvordan den kristne tro en gang ble forstått og hvordan den en gang ble fortolket. Ut fra sammenhengen, sikter hun her til trosbekjennelsene i Den norske kirkes læregrunnlag. Hun beskriver disse skriftene som historiske dokumenter, som viser hvordan den kristne tro en gang ble forstått og hvordan den en gang ble fortolket. Her er hun på linje med det Kirkemøtet i Den norske kirke.
Den norske kirkens læregrunnlag
Den norske kirkens læregrunnlag ble fastsatt av Kirkemøtet i 2019:
Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke som bekjenner troen på den treenige Gud og evangeliet om frelse i Jesus Kristus slik det er gitt oss i Det gamle og Det nye testamente og uttrykt i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse samt Den uforandrede augsburgske bekjennelse fra 1530 og Luthers lille katekisme.
På hjemmesidene til Den norske kirke gjengis merknader fra Kirkemøtekomiteen til dette vedtaket. Kirkemøtekomiteen skriver at det er behov for å sette bekjennelsesskriftene inn i sin historiske sammenheng. Den minner om at mye har heldigvis forandret seg siden reformasjonen, og at kirken har tatt avstand fra fordømmelsesutsagnene i Den augsburgske bekjennelsen. Forsoningsprosessene i det økumenisk samarbeid mellom de ulike kirkesamfunnene, og mellom de ulike religionene, har gitt en radikal endring i Den norske kirkens forhold til andre trossamfunn.
Den nikenske, Den apostoliske og Den athanasianske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelse fra 325 ble utformet etter initiativ fra keiser Konstantin, for å bilegge stridighetene internt i kirken, og gjøre kristendommen til en religion som kunne brukes til å bygge et sterkt, enhetlig styre i Romerriket. Det satte sitt preg på hva som kunne tas med, og hva som måtte utelates. Jesu budskap om radikal nestekjærlighet, slik vi møter det i evangeliene, har forsvunnet helt. Teksten går rett fra at han ble født, til at han ble korsfestet. Det som skjedde mellom disse to tidspunktene, har forfatterne hoppet over. Dermed blir troen på Jesus forandret. Å tro på Jesus blir å tro på Jesus som Gud, ikke på budskapet hans. Bekjennelsen er også preget av en polemisk brodd mot teologien til Arius og hans tilhengere, som kom i mindretall på kirkemøtet. Dette hovedinnholdet er fortsatt med i den senere versjonen som blir brukt i Den norske kirke.
Den apostoliske trosbekjennelsen, som i sin nåværende form er fra 700-tallet, følger hovedmønsteret i Den nikenske. Den athanasianske trosbekjennelsen fra om lag år 500 utdyper og presiserer treenighetslæren. Alle disse tre trosbekjennelsene ble utformet og brukt av Den romersk katolske kirke for å skille mellom hvem som hører hjemme i denne kirken, og hvem som er dømt til å blir stengt ute og forfulgt i dette livet, og evig fortapelse i det neste.
På kirkemøtet i Nikea i 325 kom tilhengerne av teologien til Arius i mindretall. Rett etter kirkemøtet vedtok keiser Konstantin en ordre om at alle skriftene til Arius skulle brennes, og hvis noen likevel gjemte dem unna, skulle de dømmes til døden.
Priscillian var en kristen biskop i Spania, som brukte Bibelen som veileder for seg og sin menighet, og ikke ville underordne seg biskopen i Rom. Han var den første kristne som ble henrettet etter ordre fra Den romersk katolske kirken. Den skjedde allerede i 385. Den forfulgte kirken hadde blitt til den forfølgende kirken. I århundrene deretter fortsatte disse forfølgelsene i all sin grusomhet, både gjennom inkvisisjonen og heksebrenning. Både Den romersk katolske kirke og Den norske kirke har for lengst tatt avstand fra disse sidene i kirkens historie. De er opptatt av å finne tilbake til kristendommens jødiske røtter, bak det antikke romersk-hellenistiske verdensbildet som lenge har preget kirken.
Konklusjon
Den norske kirke har ingen bestemmelser om at kirken tror bokstavelig på alt som står i tekstene som inngår i læregrunnlaget for kirken. Den krever heller ikke at alle vi som vil være medlemmer i Den norske kirke, skal tro bokstavelig på disse tekstene. Det ville også være meningsløst. Både Det gamle og Det nye testamentet vitner om at troen på hvordan Guds skapelse, Jesu Kristi frigjørende kraft og Den hellige Ånds nærvær kommer til uttrykk i dette livet, har utviklet seg og forandret seg over tid. Troen har alltid vært dynamisk. Den kan ikke fanges og fryses fast i en bestemt historisk tekst.
Så langt har biskop Kari Mangrud Alvsvåg altså besvart spørsmålet fra Gunnar Bodahl-Johansen, og besvart det godt. Men det gjenstår likevel ett spørsmål.
Til tross for det som er sagt til nå, brukes likevel fortsatt både Den nikenske og Den apostoliske trosbekjennelse i gudstjenestene i Den norske kirke. Menigheten reiser seg og sier høyt bekjennelsene, ord for ord «Jeg tror på …». Er ikke dette da likevel et uttrykk for at Den norske kirke forkynner at medlemmene faktisk skal tro på alt det som står i disse bekjennelsen, eller hva er det? Er det mantra for en meditasjon? Jeg vet ikke, og kan bare si at jeg savner det som er utelatt, og hopper over det jeg ikke tror på.
Arve Negaard (75) er utdannet som historiker. Han har vært kommunaldirektør i Fredrikstad, høyskolelektor i organisasjon og ledelse, studieleder og konstituert dekan ved Høgskolen i Østfold, og SV-politiker. Sammen med Svein Kolstad Hansen har han skrevet boken «Økonomi på tvers – grunnleggende økonomistyring for kommunale ledere.»
Foto på front: Karl-Martin Bakke
Agenda Fredrikstad 