Agenda Fredrikstad

Av Gunnar Bodahl-Johansen og Karl-Martin Bakke

Boken «Partiet», en såkalt innsideberetning om Arbeiderpartiets fall skrevet av Dagblad-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbran, har fått voldsom kritikk av journalistkolleger og konkurrenter først og fremst fordi de omtalte ikke har fått anledning til å imøtegå omtalen før boken ble publisert, og at anonyme kilder får komme med negative personkarakteristikker, ikke minst om Jonas Gahr Støre. Det hevdes dessuten at boken er «full av feil». Det tilbakevises, men det innrømmes noen få faktafeil, som Gyldendal forlag skal rette i neste opplag av boken. Boken bygger på intervju med 70 anonyme kilder og på skriftlig materiale. Dagens Ap-ledelse er også intervjuet. Selv sier forfatterne at de ikke kunne skrevet denne historien i Dagbladet, fordi Dagbladet er forpliktet etter Vær Varsom-plakaten, noe Gyldendal forlag ikke er.

Det er et ubestridelig faktum at mediene ved flere tilfeller ikke kan drive kritisk journalistikk uten bruk av anonyme kilder. Tirsdag 24. september skriver fagbladet Journalisten at «Det er utbredt misnøye med ledelsen blant journalister i Dagbladet». Men «Ingen av kildene Journalisten har snakket med ønsker å stå frem med navn i den krevende situasjonen de forteller om». Etter president Joe Bidens katastrofale debatt, siterte amerikanske medier en rekke anonyme kilder i det demokratiske partiet som vil vrake Biden. «Me too»-sakene baserte seg også i hovedsak på anonyme kilder. I juni 1988 publiserte Verdens Gang sak om «Bondevik-regjeringens indre liv» basert på samtaler med 53 anonyme kilder. Dette viser spennvidden i begrunnelsen for å bruke anonyme kilder.

En demokratisk rettighet

Anonymitetsprinsippet regnes som en grunnleggende demokratisk rettighet og en forutsetning for demokratiet. I Vær Varsom-plakaten punkt 3.4 andre setning fastslås det at kildevernet er ”et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon”.

Men – og det er et stort MEN. I Vær Varsom-plakaten punkt 3.1 heter det: ”Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson. Kilder bør som hovedregel ikke få fremsette negative personkarakteristikker anonymt.» Et avvik fra en presseetisk hovedregel er legitimt hvis det er den eneste muligheten til å få frem opplysninger av stor samfunnsmessig viktighet. En generell bruk av anonyme kilder, er det ikke dekning for i Vær Varsom-plakaten.

Forfatterne av «Partiet» har fraveket hovedregelen både ved bruk av anonyme kilder og ved å tillate de anonyme kildene å komme med negative personkarakteristikker. Avviket begrunnes nettopp med at dette var den eneste måten de kunne få frem det kildene sier på bakrommet om partiet og partiledelsen, som må anses som viktig samfunnsinformasjon.

Selv om journalister ikke er bundet av Vær Varsom-plakaten når man opptrer som forfattere hos et forlag, gir man seg likevel ut i et presseetisk minefelt når man velger kildeanonymisering som metode. Det kan både redusere bokens troverdighet og gjøre at personer blir uglesett og utstøtt i det politiske miljøet fordi de mistenkes å være en av de anonyme kildene.

Avgjørende for fortellingen

Det gjensidige utbytteforholdet mellom journalist og kilde styrer i stor grad journalistikken. Journalisten blir både brukt og lar seg bruke. Det er naivt å tro at ikke mange i Arbeiderpartiet grep muligheten i Dagblad-journalistenes tilbud om å uttale seg både om partilederen og partiet. Kildene vet at journalistene vil spise av hånden deres. Gå til hvilket som helst parti, og man vil sannsynligvis oppleve det samme. Ikke noe sted har ordtaket «den enes død, den andres brød» større gyldighet enn i journalistikken. Politiske posisjoner tildeles ikke på bakgrunn av utdannelse. Derfor er det fristende å forsøke å manøvrere seg frem i det politiske landskapet gjennom fortrolige samtaler på bakrommet.

Politiske journalister har sittet på «bakrommene» og hørt på og deltatt i mange fortrolige samtaler med mange politikere. Forfatterne av boken «Partiet» sier at de ikke kunne viderebringe disse samtalene som journalister i Dagbladet. Er det så sikkert? Pressefolk må ikke bli så selvrettferdige at de glemmer politiske reportasjer som utelukkende bygger på anonyme kilder som bidrar med sterke personkarakteristikker. Derimot kan det være fristende for politiske journalister å gjemme det gode stoffet til egne bøker. I liten grad har denne interessekonflikten blitt diskutert. Men hvordan forfatterne av boken «Partiet» skal kunne gå tilbake til politisk avdeling i Dagbladet og drive vanlig politisk journalistikk, gjenstår å se.

Rammer like hardt

Presseetikkens formål er i første rekke ment å beskytte enkeltpersoner mot en uberettiget krenkende og skadelig publisitet. Bokforlagene har ingen slike normative utsagn å forholde seg til. Men også i forlagene er det lov å bruke hodet. Konsekvensene for mennesker som omtales i en bok, vil kunne være like krenkende og skadelige som en reportasje i pressen. Etiske vurderinger er dessuten ikke avhengig av nedskrevne etiske retningslinjer, men kan like mye bygge på en tradisjon. Vær Varsom-plakaten kan være et godt hjelpemiddel i redaksjonene, men kan ikke erstatte den intellektuelle tankekraften redaktører må besitte.

Presseetikken må dessuten være praktikabel og derfor tilpasset formålet, som for pressens del er å levere oppdaterte nyheter hele døgnet. Det begrenser tiden journalister har til å innhente det journalistiske materialet, utøve kildekritikk og vurdere hva man kan publisere av opplysninger. Et viktig element i den journalistiske metodikken er å innhente samtidige imøtegåelser av faktiske beskyldninger mot den eller de omtalte. Meninger utløser derimot en tilsvarsrett i ettertid av publiseringen. Fordi journalistikk er ferskvare, kan både imøtegåelsesretten og tilsvarsretten ivaretas innenfor svært korte tidsmarginer.

Bøker er et format der man har langt bedre tid til å sjekke opplysninger og til å innhente samtidige imøtegåelser, men hvor det vil være praktisk langt vanskeligere å presentere fullverdige imøtegåelser uten at bøkene blir tykke som murstener. Tilsvarsretten kan ikke praktiseres uten at det trykkes nye opplag. Dette er et praktisk vanskelig problem, og en stor etisk utfordring.  For bøker kan en løsning være å publisere imøtegåelser på forlagets eller forfatternes hjemmesider, men man vil aldri være sikker på at de som leste karakteristikken, også leser imøtegåelsen.  For å unngå en slik situasjon, er det pressen legger så stor vekt på samtidig imøtegåelse.

Mye taler imot

En rekke forhold taler imot bruken av anonyme kilder som metode i journalistikken. Når publikum ikke får kunnskap om hvem kilden er, fratas publikum muligheten til å vurdere uttalelser og opplysninger i lys av hvor opplysningene kommer fra. Publikum kan ikke vurdere kildens kompetanse og relevans i forhold til saken. Publikum vil kunne reise spørsmål om det finnes reelle kilder i saken, eller om det er journalistens egne synspunkter som skjuler seg bak kildevernet. Det blir umulig for publikum å ettergå journalistikken, og det blir vanskelig for den angrepne part å forsvare seg når parten ikke vet hvem han/hun skal forholde seg til.

Gjennom bruk av anonyme kilder, oppstår et hemmelig «brorskap» mellom journalist og kilde som tilsynelatende beskytter begge parter. Men bruk av anonyme kilder kan ramme journalistene hardt. Kvalitetssikringen som åpenheten bidrar til, er ikke til stede når kilden selv slipper å stå ansvarlig over for offentligheten. Kilden kan rett og slett opptre mindre etterrettelig. Kilden kan bruke journalisten til å fremme egne interesser, uten at offentligheten vil kunne vurdere kildens motiver i lys av hvem kilden er. Dessuten vet vi at politikere kan løpe fra sine uttalelser hvis saken blir politisk vanskelig. Det er alltid vanskelig å forsvare seg mot kilder som hevder at «det har jeg aldri sagt».

Et forhold journalist – kilde

I pressen er kildevernet utelukkende et forhold mellom journalisten og kilden. Hvis den ansvarlige utgiver vil vite hvem kilden er, må journalisten gå tilbake til kilden og spørre om tillatelse til å opplyse kildens navn. Å snakke om anonyme kilder på redaksjonsmøter er et grovt brudd på kildevernet. Selv der kilden åpenbart har lurt journalisten, skal ikke kildens identitet røpes, fordi det er vanskelig å avgjøre om kilden bevisst snakket usant eller om kilden selv trodde på opplysningene. Dessuten kan det være fristende å «blåse» kilden for å beskytte seg selv. Tilliten til pressen krever et absolutt kildevern. Men tilliten til pressen krever også rettelser og beklagelser der det kreves.

Når anonymitetsretten er så streng i pressen, har journalister en selvstendig plikt til å avklare kildespørsmålet med kilden før publisering, hvis det er den minste tvil om kildens status. Det er også viktig å avklare graden av anonymitet ettersom det er stor forskjell på å henvise til en fullstendig anonymisert kilde og en kilde som er ”posisjonsbestemt” på en eller annen måte (”… sier en kilde som var til stede under regjeringsforhandlingene.”)

I kildemetodikken er det også viktig å skille mellom kognitive og normative utsagn. Kognitive utsagn, som er basert på erfaringer og faktisk kunnskap, kan underlegges både en sannhetsvurdering og en kildekritisk gransking. Normative utsagn, som i langt større grad bygger på subjektive holdninger, er langt vanskeligere å dokumentere om er sanne eller falske. Derfor blir det også vanskelig å drive kildekritikk overfor slike utsagn. Å referere personlige utfall (normative utsagn) mot navngitte personer fra anonyme kilder er et avvik fra hovedregelen i Vær Varsom-plakaten, og derfor presseetisk tvilsomt.