Av Gunnar Bodahl-Johansen og Karl-Martin Bakke
Fra etableringen i 1928 til i dag, har Det faglige utvalg, senere Pressens Faglige Utvalg, vært fullt og helt styrt av pressen.
Pressen må selvfølgelig kunne beholde PFU for sin egen del. Men spørsmålet er om ikke samfunnet trenger et presseetisk organ med større avstand og uavhengighet til avisene. Et mer uavhengig organ som kan analysere og vurdere presseetikken i både redaktørstyrte og ikke-redaktørstyrte medier. Pressen selv vil naturligvis avvise en slik tanke. I pressen har man vanskeligheter med å forstå at medieverden ser annerledes ut i dag enn bare for noen få år siden.
En annen verden
Vi har stått på barrikadene for pressens selvdømmeordning. Men etter flere år utenfor den organiserte pressen vi tidligere tilhørte, ser vi verden med litt andre øyne. Årsaken er at mediesituasjonen er helt annerledes i dag enn da vi kom inn i pressen. Mediekonsentrasjonen truer både mangfoldet og ytringsfriheten. Konsentrasjonen blir stadig større. Denne uken (uke 41) kunne fagbladet Journalisten fortelle at Polaris-konsernet har kjøpt Hallingdølen.
Selv om Arbeiderparti-avisene var knyttet sammen i daværende A-pressen, de konservative avisene noe mer løsaktig knyttet sammen på den redaksjonelle og forretningsmessige siden i Høyres Pressebyrå og Norsk Høyre-presse, og avisene i samlet flokk publiserte lederartikler fra sine respektive politiske pressebyråer, fremsto likevel avisene i langt større grad som selvstendige i forhold til hverandre enn dagens konsernaviser, både organisatorisk og redaksjonelt.
Tette forbindelser
De nære kommersielle og redaksjonelle bånd, påvirker hele pressen. Konsernavisene er under det samme (strenge) økonomiske regimet. Stoffutvekslingen har utviklet seg voldsomt, og redaktører og journalister er i nær «familie» med dem de skal behandle i PFU. De redaksjonelle medlemmene av PFU har alltid måttet fratre når klager på egne aviser blir behandlet, men hvor uhildet er de når de behandler klager på aviser som tilhører samme konsern?
Den nære kontakten mellom presseorganisasjonene forsterker seg når alle presseorganisasjonene har kontor under samme tak og spiser av det samme matfatet i kantinen i Pressens Hus i Oslo. Det er en situasjon som ikke styrker uavhengigheten. Flere toppledere i pressens organisasjoner har svømt rundt i den samme nota, men «strandet» i ulike posisjoner. Generalsekretærene i Norsk Presseforbund – som også er leder for PFUs sekretariat – har vært leder i Norsk Journalistlag og direktør i Fagpressen før hennes nære kolleger ansatte henne som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Hun har altså deltatt i «familieselskapet» med ulike roller. Hennes forgjenger, Kjersti Løken Stavrum, hadde til og med en dobbeltrolle – som generalsekretær i Norsk Presseforbund og styremedlem i Tinus-stiftelsen, som forvalter den største aksjeposten i mediekonsernet Schibsted.
En enorm maktutøvelse
Når samme reportasje publiseres i alle de store og tunge Schibsted-avisene, har reportasjene en enorm gjennomslagskraft som rammer de avisene setter det kritiske søkelyset mot. Når avisene innklages til PFU, har vi sett at redaksjonen som laget saken, svarer for alle avisene. Til tross for at den enkelte redaktør er ansvarlig for det som publiseres av sin redaksjon. At den samme presseetiske problemstillingene går igjen i alle avisene, tyder ikke på at den enkelte redaktør opptre presseetisk selvstendig.
Aftenpostens beskyldninger 14. desember 2011 om at Morgan Andersen hadde begått skattekriminalitet under sin tid som FFK-direktør, ble også publisert i de andre Schibsted-avisene . Etter at avisen ikke kunne føre bevis for beskyldningene i Borgarting lagmannsrett, noe Aftenposten innrømmet i anken til Høyesterett, klaget Morgan Andersen inn alle avisene til PFU. Da valgte flere av avisene å ta initiativet til en minnelig ordning som innebar at de i spaltene beklaget oppslaget og ba Morgan Andersen om unnskyldning.
Vi så den samme enorme maktutøvelsen utspille seg da Adresseavisen 27. august og 3. september 2020, brakte videre beskyldninger fra unge kvinner i Trondheim mot Trond Giske. Gjennom Schibsted-avisenes samkjøring ble de to artiklene også publisert i Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen. Trond Giske innklaget alle avisene til PFU. Men det var Adresseavisen som besvarte klagene.
De tette forbindelsene som nå utvikles gjennom konsernene, setter PFUs uavhengighet og integritet på prøve. Spørsmålet er om PFU har overlevd seg selv i et samfunnsmessig perspektiv.
Kritikk mot PFU
Siden Det Faglige Utvalg – senere Pressens Faglige Utvalg – ble etablert i 1928 og kom i virksomhet i 1929, har det jevnt og trutt blitt reist kritikk mot utvalget. De senere år har spøkelset vært et statlig medieombud. Kulturdepartementet oppnevnte 11. mai 1994 Simonnes-utvalget, en arbeidsgruppe på tre personer for å utrede spørsmålet om medieombud.
Utvalget foreslo at den daværende Klagenemnda for kringkastingsprogram ble nedlagt og at det ble etablert et nytt medieetisk tilsynssystem med et medieombud og en klagenemnd i pressens egen regi. Utvalget foreslo at Norsk Presseforbund opprettet en stilling som medieombud, som skulle fungere uavhengig av klageorganet, og som inntok en meklerrolle mellom publikum og mediene for saker som gjelder personvernet. Om ikke mekling førte fram, skulle medieombudet ta initiativ til at saken ble sendt til klageutvalget. Medieombudet burde også kunne ta opp saker på eget initiativ. Altså en modell på linje med det svenske systemet.
I Simonæs-utvalget var det uenighet om PFUs mandat skulle lovfestes eller ikke. Spørsmålet om lovfesting var vanskelig. Pressens egne organisasjoner gikk sterkt imot en lovfesting, fordi man mente dette var på kollisjonskurs med pressens uavhengighet, et synspunkt som også politikerne lyttet til.
Det viktigste resultatet av kritikken mot PFU-ordningen, er at allmennheten har fått tre av syv medlemmer i utvalget. Flertallet på fire medlemmer kommer fra pressen selv, to redaktører og to journalister. Utvalget ledes alltid av en fra pressen. At sekretariatet også har journalistisk bakgrunn, sikrer naturligvis den journalistfaglige kompetansen, men styrker ikke uavhengigheten.
Selvdømmeordningen i Norge skiller seg fra ordningen i Sverige ved at man ikke har noe selvstendig presseombud og at den presseetiske nemden i Sverige ledes av en dommer. I USA etablerte man i 1973 et National News Council som aldri fikk livets rett fordi de store avisene ikke ville at et eksternt utvalg skulle felle dom over presseetikken i avisene. I USA har man også prøvet seg med interne presseombud, men heller ikke det har vært noen suksess. Presseetikken er og blir redaktørenes ansvar.
Har snudd ryggen til problemet
Både politikere og presse har i alt for lang tid snudd ryggen til de problemer eierkonsentrasjonen i pressen skaper. Årsaken er åpenbar. På pressesiden tilhører alle de innflytelsesrike aktørene mer eller mindre direkte de store kommersielle aktørene Schibsted, Polaris og A-media, mens politikerne har vært engstelige for å utfordre pressen. Ikke minst sine egne lokalaviser.
Selvfølgelig trenger pressen et faglig utvalg. Og de klarer seg godt uten representanter for allmennheten. Men nettopp allmennheten trenger et langt mer uavhengig organ. Og det fører oss tilbake til utgangspunktet: Hvem er et medie-etisk utvalg til for? Svaret er enkelt: Både for dem som omtales i mediene, lager innhold i mediene og for mediebrukerne.
De som lager innhold, må skjønne at de har et ansvar for at kilder og personer som omtales, har krav på en rettferdig behandling uavhengig av økonomiske og politiske hensyn. Det er helt avgjørende for at allmennheten skal føle seg trygg og kan stole på at de som skal behandler klager, makter å opptre uavhengig av det miljøet de faglig og økonomisk er bundet til.
Liten bevissthet
I de redaktørstyrte mediene er de metodiske og etiske krav høye, selv om antall klager til PFU øker og presseetikken er et evigvarende motivasjonsarbeid i forhold til stadig nye generasjoner journalister. I de sosiale mediene er bevisstheten langt lavere, både i kommentarfeltene, omtalen av personer og ikke minst sammenblanding av omtale og markedsføring.
Det er nettopp denne sammenblandingen som gjør at influenserne tjener penger. Noen vil hevde at det er åpenbart at brukerne ser forskjell på tekst og reklame, men problemet er at alt fremstår som markedsføring. Utgiverne er ikke på samme måte som i den redaktørstyrte pressen, forpliktet på omforente etiske regler. Brukerne har heller ingen steder å gå dersom de føler seg lurt og vil klage på innholdet.
I de redaktørstyrte mediene står problemstillingene i kø. De redaktørstyrte medienes svar på annonseutfordringene har ført til at avisene er blitt innholdsleverandører av redaksjonelt stoff som ser ut som annonser, og annonser som ser ut som redaksjonelt stoff. De tekniske mulighetene for sammenblanding av publiseringsformer og sjangre, og ikke minst bruken av kunstig intelligens (KI), er andre utfordringer. NRK har jo sagt at de allerede er teknisk i stand til å skape et troverdig nyhetsanker med hjelp av kunstig intelligens (KI). Og over alle vann, svever tanken på hvordan man skal kunne bekjempe «fake news».
En vanskelig balanse
Det vide mediebegrepet skaper også en helt ny presseetisk eller medieetisk situasjon. Å etablere et uavhengig presseetisk organ er en vanskelig balansegang mellom pressens ytringsfrihet og samfunnets krav over for mediene. Hensynet til pressens selvstendighet, har nettopp vært årsaken til at PFU har kunne beholde sin posisjon.
Men nå har PFU blitt en del av en økonomisk og redaksjonell maktkonsentrasjon som krever nytenkning. Den kommer ikke, fordi mediene som ikke ønsker nytenkningen, dominerer ytringsrommet!
Agenda Fredrikstad 