Agenda Fredrikstad

Av Gunnar Bodahl-Johansen og Karl-Martin Bakke

Omtalen av Marius Borg Høiby eksploderte i mediene da han ble siktet for kroppskrenkelse og skadeverk etter en voldshendelse på Frogner i Oslo natt til 4. august.  Siden har mediene satt inn store ressurser for å finne nye opplysninger. Et eksempel er at Dagbladet tirsdag 27. august publiserte saken «Marius Borg Høiby siktet: Avhørt for første gang» med bylinen til ikke mindre enn seks journalister og seks fotografer! Se og Hør kommer med stadig nye «avsløringer». Og senest har Aftenposten publisert artikkelen «Politiet etterforsker Høiby for nye brudd på besøksforbudet mot ekskjæresten.» Artikkelen er også publisert i de andre Schibsted-avisene Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Det er liten tvil om at det samlede medietrykket mot Marius Borg Høiby er enormt.

Det vanskelige spørsmålet å besvare er om den voldsomme omtalen kan forsvares ut fra den offentlige interessen som er knyttet til Marius Borg Høiby. Marius Borg Høiby er kronprinsessens sønn fra et tidligere forhold, men ble som liten gutt tatt varmt imot av kongefamilien da hans mor ble kjæreste, forlovet og senere gift med Kronprinsen. Noe annet ville ikke sømmet seg i et moderne Kongehus.

Formelt sett er Høiby å betrakte som en vanlig borger med ansvar og forpliktelser som enhver annen. Men i realiteten gjør hans nære forbindelser til kongefamilien ham spesielt interessant for mediene. Spørsmålet er om denne tilhørigheten kan forsvare det voldsomme medietrykket han er utsatt for? Én ting er imidlertid sikkert; han er ikke presseetisk «rettsløs».

Dessuten er dette en sak som publikum av ulike grunner er interessert i, og som derfor blir en «snakkis» blant folk. Erfaringen er at slike saker fort får egne ben å gå på, fordi mediene hele tiden leter etter nye vinklinger for å vedlikeholde interessen hos publikum. Mediene er også kommersielle aktører som lever av salg, og vet selvsagt at slike saker kan bidra til det.

Prinsipielle spørsmål

Høiby-saken reiser flere spørsmålet av prinsipiell interesse: Er Marius Borg Høiby en offentlig person, eller en person av offentlig interesse? Hva er eventuelt forskjellen på begrepene, og hvilke konsekvenser får i så fall forskjellen for medienes omtale?

En offentlig person er en person som har en stilling, posisjon eller tillitsverv der vedkommende forvalter ansvar og både materielle og ikke-materielle verdier på vegne av samfunnet. Uansett om personen er kjent for offentligheten eller ikke, må vedkommende tåle å stå offentlig til ansvar for hvordan ansvaret forvaltes. Pressen Faglige Utvalg har flere ganger påpekt at den som tar avgjørelser i forvaltningen, må tåle omtale, selv om det finnes mennesker høyere oppe i systemet som har det formelle ansvaret. Noe annet ville vært helt utenkelig i et demokratisk samfunn.

En person av offentlig interesse tiltrekker seg derimot offentlighetens interesse i kraft av sine personlige handlinger, for eksempel idrettsprestasjoner eller kriminelle handlinger. Mange søker også oppmerksomhet av kommersielle interesser, slik influensere gjør. Er personen i tillegg i slekt med offentlige personer, forsterkes offentlighetens interesse.

Marius er ikke en offentlig person, men fordi han er en del av kongefamilien og i tillegg siktet for straffbare forhold, har pressen definert ham som en person av offentlig interesse. Mediene hadde ikke gjort jobben sin hvis ikke de omtalte saken. Men det vanskelige journalistiske spørsmålet er hvordan mediene bør omtale saken. Å løse den «floken», krever mer klokskap enn mot. 

Saken fortsetter under bildet.

Privat og ikke privat

Kravet til omtanke er et viktig etisk imperativ som skal utfordre pressen hver gang pressen vil publisere en kritisk omtale av personer. For selvfølgelig har både offentlige personer og personer av offentlig interesse krav på privatliv, altså en sfære offentligheten ikke skal ha innsyn i. Mennesker kan ikke ha et fullverdig liv uten en slik sfære. Normalt vil man kunne si at jo større offentlig person man er, og jo mer man selv utleverer seg til offentligheten, jo mindre privatliv kan man gjøre krav på.

Fordi kongehuset er en institusjon som aldri er privat, vil det kunne diskuteres om kongehusets medlemmer kan ha en privat sfære. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har behandlet to saker klaget inn av prinsesse Carolina av Monaco der forskjellen på sakene synes små, men der EMD trekker grensen mellom et privatliv man skal få ha i fred, og et offentlig liv man må tåle at blir omtalt.

Den ene saken vant hun, fordi det var brudd på privatlivets fred å publisere bilder av henne på restaurant med kjæresten, på tennisbanen med ektemannen og av henne alene på en beachklubben i Monaco. Den andre saken tapte hun, fordi det ikke var brudd på privatlivets fred å publisere bilder av henne på en badestrand mens hennes far, fyrst Rainer, lå for døden på slottet i Monaco. Det var av offentlig interesse å vite hvor fyrstens eldste datter befant seg mens han selv kjempet sin dødskamp.

Uansett om man faller ned på det ene eller andre standpunktet, må kongeparet og kronprinsfamilien ha krav på et liv utenfor medienes oppmerksomhet. Det er norske medier fullt ut innforstått med, og oppfører seg deretter. Men i journalistkretser diskuteres det nok om pressen har vært for tilbakeholdne altfor lenge i forhold til Marius. Vi vet fra en rekke saker at pressens kritiske tilstedeværelse har en preventiv virkning.

Retten til å publisere

Retten til å publisere, krever at pressen også må publisere saker som rammer mennesker. Det innebærer at redaktører og journalister ofte avgjør menneskeskjebner i spaltene. Kravet til saklighet om omtanke er derfor bunnplanken i presseetikken. Allerede i den første Vær Varsom-plakaten fra 1936 stod det: «La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken».

Retten til å publisere opplysninger om Marius, krever omtanke for både mor og sønn. Mediene er alltid forpliktet på Vær Varsom-plakaten punkt 4.1: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»  Å vise saklighet og omtanke er den grunnleggende presseetiske forpliktelsen som skal gjennomsyre alle redaksjonelle avgjørelser.

Den presseetiske konflikten er en konflikt mellom hensynet til personvernet (og privatlivet) og hensynet til ytringsfriheten (mennesker rett til å vite).  Denne presseetiske konflikten konfronteres redaktører og journalister med gjennom hele sitt profesjonelle liv. Det betyr ikke at man skal avstå fra å publisere, men det setter krav til hvordan pressen publiserer det journalistiske materialet.

Identifiseringen av Marius

Identifisering ved omtale av kriminelle handlinger eller kritikkverdig oppførsel, er et av pressens største dilemmaer. Vær Varsom-plakaten punkt 4.7 innledes med denne sterke oppfordringen: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.» Senere i punktet heter det: «Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

At identifiseringen må begrunnes i et «berettiget informasjonsbehov,» betyr at identifiseringen må ha en betydning for samfunn, eller borgerne. Går man gjennom uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg, er det imidlertid vanskelig finne enkle svar på spørsmålet om når det inntreffer et «berettiget informasjonsbehov».

Kriminelle handlinger er aldri private handlinger fordi de får konsekvenser for mennesker og derved påvirker tryggheten i samfunnet, derfor kan det være viktig å omtale både bakgrunnen og konsekvensene for de kriminelle handlingene. Derimot er det ikke alltid nødvendig å publisere navn og bilde. Pressen er det også blitt mer og mer tilbakeholden med å identifisere ved omtale av kriminalsaker.

Mediene identifiserer i sjelden grad personer som er involvert i de handlingene Marius er siktet for. Identifiseringen av Marius bygger på to kriterier: Hans nære tilknytning til kongehuset, og at han er siktet for alvorlige kriminelle handlinger. Det skiller hans sak fra andre saker. Kongedømmet hviler på folkets tillit, og derfor må pressen omtale det som kan påvirke kongehuset. Det er forøvrig også begrunnelsen for pressens kritiske omtale av Märtha Louise og sjamanen. 

Gjentakelser og oppdateringer

Marius-saken har vært preget av mengden av medier som har kastet seg på saken, og alle leter etter nye opplysninger som kan gi eksklusive vinklinger. At avisene kontinuerlig oppdaterer saken på nettet, og at NRK og TV 2 har en løpende nyhetsdekning, har bidratt til et voldsomt medietrykk.

Dette er blitt en nasjonal sak som alle mediene skulle ha sin del av. Dermed bygget det seg opp en konkurranse og en dekningsgrad som førte til at ikke bare de direkte involverte, men også venner, familie og andre som kunne ha noe å bidra med om siktede, blir kontaktet av mediene. Dermed blir «det samlede medietrykket» voldsomt.

Det er ikke første gang dette oppleves i Norge. Da politikeren og forretningsmannen Tore Tønne tok sitt eget liv etter at mediene hadde omtalt en økonomisk godtgjørelse, ble skylden lagt på mediene, og det enorme medietrykket. Mange statsråder som har måttet gå av de siste årene, har også beklaget seg over det voldsomme medietrykket. Mange betegner det som verre enn å måtte stå til rette for feil som er begått og at det oppleves som en tilleggs-straff.

I løpet av det som nå kalles Marius-saken, har dette fenomenet vært drøftet både av journalister og personer som er opptatt av medienes rolle i samfunnet. Spørsmålet er om det er mulig å vurdere om når det samlede medietrykket blir for høyt, og om noe kan gjøres for å dempe det. Det har vært luftet ideer om en form for organ som skal kunne advare om at trykket blir for høyt, eller et tillegg i Vær Varsom-plakaten om at redaktørene også skal ta hensyn til det totale medietrykket i sin vurdering av oppfølging og fortsettelse av dekningen.

Redaktørens ansvar

Men det er vanskelig å tenke seg at mediene skal inngå en slags avtale om å redusere det samlede medietrykket. Ingen vil akseptere at en over-redaktør skal kunne gripe inn og si at nå blir det samlede medietrykket for høyt. Problemet er at medietrykket nok oppleves individuelt fra person til person og at reaksjonene varierer. Redaktøransvaret er individuelt og personlig, og slik må det være i frie medier. Det er den enkelte redaktør som må vurdere hvor viktig saken er, hvor store ressurser redaksjonen skal bruke for å dekke saken og hvor stor plass saken skal få. I denne sammenhengen er «det samlede medietrykket» en faktor som må vurderes.

Det aller viktigste er å stille disse grunnleggende metodiske spørsmålene: Er dette en viktig sak? For hvem og hvorfor? Hva er det publikum vil vite og hva er det vi skal gi dem? Men viktigst av alt: «La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken».