Agenda Fredrikstad

 Av Victoria M. Kvalvik, tidligere journalist og redaktør

Mannen i teaterstykket flyttet blant annet rundt på gjenstander i deres felles hjem slik at hun ikke kunne finne dem, justerte hele tiden gassblusset i lampene og motsa henne dersom hun pekte på endringene. Det hele endte med en både passende og rystende hevn – tilrettelagt av ektemannens egne premisser.

Mønsteret for denne mellommenneskelige manipulasjonsteknikken er gjerne å snu sannheten på hodet og gjøre seg selv til «offer», servere fornektelser, gå til verbalt angrep, tillegge andre personer egenskaper som de ikke har, ha et lemfeldig forhold til sannhet og sperre for andres følelser og kommunikasjon.
Man kan late som om man ikke forstår spørsmål, innvendinger og argumentasjon, påstå at andre ikke klarer å kommunisere, eksplodere i sinne (noe som får motparten til å føle frykt for å ta opp ting til diskusjon), eller nekte for at andre er syke selv om de er det, og påstå at temaene som tas opp ikke har relevans.

Ofrene blir forvirret, isolerte og utrygge.

Men dette favner mer enn en ekteskapelig, dysfunksjonell dynamikk portrettert også noen år senere på film av Ingrid Bergmann. Det handler om flere deler av dagens samfunn, og som vi daglig forholder oss til.

Konspirasjonsteorier

Teaterstykket og den senere filmen ga opphavet til begrepet «gaslighting» – primært altså brukt innen psykologien, men som for alvor smittet over i samfunnet og på sosiale medier i perioden 2020-2021, med en signifikant økning i tiden rundt det amerikanske valget i 2020. Ordet er blant annet brukt som en respons på anklager om å hengi seg til konspirasjonsteorier – men også andre veien; direkte om de som målbærer disse teoriene.

Eksempler på denne meningsutvekslingen finner vi også i våre hjemlige offentlige organer, i næringslivet og i medienes kommentarfelt – hos sistnevnte ikke sjeldent ledet an av redaksjonelle ledere og tidvis til både fornøyelse og besvær: Når alternative synspunkter nærmest på autopilot avfeies av redaksjonene som konspirasjonsteorier uten å være i nærheten av å faktisk være det, og kanskje mens de kun beskriver allerede velkjente former for samhandling mellom aktører i forvaltning eller næringsliv, må man spørre seg hva kommentarfelt-dialogen egentlig synliggjør.

Konklusjonen kommer også gjerne helt uten at det tilkjennegis noen nærmere kvalifisert og begrunnet vurdering bak kategoriseringen. Er det grunn til å spørre om den aktuelle redaksjonen da gir sine egne arbeidsprinsipper fullstendig på båten? Er det grunn til å spørre om det er tilstrekkelig profesjonell distanse mellom redaksjonen og saken og sakens aktører? Eller handler det om det evigvarende tidspresset som synes å stadig være mer førende i redaksjonene? Eventuelt for å bremse en debatt man føler at man mister kontroll på, fordi den muligens går over hodet på den som sitter med ansvaret for hva som kommuniseres utad?

For det er neppe en god, gammeldags «pissing-contest» det er snakk om – er det vel?

Den skumle definisjonsmakten

Det samme kan skje der redaksjonelle medarbeidere deltar i kraft av sin stilling i kommentarfelt utenfor egen sfære på Facebook. Vi ser at redaksjonelle lederes avstandstaken til konspirasjonsteorier kommuniseres påfallende aktivt – nærmest som en slags avskrekking. De har dermed gitt seg selv en tydelig definisjonsmakt. Bør de ha det? Og bør de ha det på en slik type arena?

Vi ser også en til tider ganske brutal modereringspraksis i avisenes egne kommentarfelt, der det ofte bare er ubehagelige sannheter som får merkelappen konspirasjonsteorier. Motparten forsøkes dessuten gjerne stilnet ved å bli møtt med dokumentasjonskrav som nærmest er umulige å etterleve fordi arenaen der det diskuteres ikke er teknisk tilrettelagt for det.

You just can´t win.

Silingen er i senere tid strammet til ved at den som skriver innlegget ikke lenger kan forvente å få noen forklaring på hvorfor det er slettet eller er redigert så hardt i at hele meningsgrunnlaget for innlegget er blitt borte. Kommentarforfatteren varsles ikke før innlegget republiseres i ugjenkjennelig form.

Alternativt: En standardisert e-post om at «innlegget er slettet fordi det bryter med avisens retningslinjer» – og uten at avisen synliggjør konkret hvilke retningslinjer som faktisk er brutt eller begrunner sin beslutning, hjelper lite. Innleggsforfatteren blir trolig sittende igjen med spørsmålet om det i det hele tatt var brutt noen retningslinjer, og inntrykket av at det egentlig bare var ubehagelig innhold som hadde utløst sensurerings-iveren. Retningslinjer for den offentlige debatten er åpenlyst ment å ha en oppdragende effekt på meningsbærere. Da er det en fordel om den som avleverer faktisk får vite hvilken brøde han eller hun har begått.

Slett – slett – slett

Ubehagelig innhold er nemlig ikke nødvendigvis grunnlag for sletting av innlegg og kommentarer. Men det slettes – også selv om de ubehagelige opplysningene er offentlig kjent allerede. Setter man noen til å luke i kommentarfelt, bør det være et minimumskrav at de har en såpass solid oversikt over det som allerede rører seg i samfunnet at debatten ikke halshugges på feil grunnlag. «Slett for sikkerhets skyld» er en tilnærmingsmåte som er lite formålstjenlig for både den offentlige debatten og samfunnet.

På Wikipedia kan vi lese:

«Cancel culture» is a cultural phenomenon in which an individual thought to have acted or spoken in an unacceptable manner is ostracized, boycotted, shunned, fired or assaulted, often aided by social media.»

Videre:

«The term «call-out culture» is used by some for the same concept.»

Selvsagt går det en naturlig grense mellom alternative synspunkter og virkelighetsoppfatning av typen små-grønne-menn-med-antenner-på-hodet og de beslektede noen-er-ute-etter-verdensherredømme-teoriene.  Det sistnevnte er faktisk hele opphavet til begrepet konspirasjonsteorier.  Noen ville vel helt frem til ganske nylig også foretrukket å inkludere påstander om at Corona-viruset er laboratorie-relatert i resonnementet sitt om denne hersens foliehatt-brigaden som til stadighet stikker hodene sine sammen.

En effektiv avvæpning 

Ordene «konspirasjonsteorier» og «konspirasjonsteoretiker» begynner å bli så belastende at de fleste nå nærer en sterk frykt for å få dem heftet ved seg, og særlig av redigeringskorpset i media. Uten et fnugg av konspirasjonstenkning: Er da hensikten oppnådd? Begrepene assosieres nærmest automatisk med at vedkommende som ytrer seg helst bør befinne seg i et rom med ekstra mye polstring og døgnkontinuerlig tilsyn, og dermed (i dagens samfunn) også være helt uten tilgang på et tastatur. Ordene slenges omkring som konfetti, og her må aktører i mediene ta sin del av skylden.

Begrepene kan misbrukes for å unngå ubehagelig fokus på egen aktivitet eller mangel på sådan, og slik at aktørene slipper å forholde seg til egen berøringsangst for brennbar tematikk. Også i privat næringsliv, politikk eller forvaltning, men liketil her pågår merkelapp-stemplingen ofte via media. Dermed trekker mange seg fra svært mye offentlig dialog som kunne bidra til å drive samfunnet fremover og i mange tilfeller også mobilisere nok motstemmer til at en uheldig utvikling ikke får ta spenntak. Samtidig roper de samme mediene høyt om at man må være inkluderende i den offentlige debatten.

Det er naturlig å stille spørsmål ved hvor farlig denne utviklingen er, og det er grunn til å reflektere over hvor langt den faktisk har gått. Dersom det er fryktelig enkelt å sørge for at motsetninger og ubehagelig informasjon stemples som konspirasjonsretorikk, er det nemlig en svært skummel retning å bevege seg i.

Man kan forestille seg den situasjon der følgende utdrag fra en kronikk av jussprofessor Hans Petter Graver,  publisert i Aftenposten på starten av året, blir avfeid som «konspi» i et kommentarfelt i en avis i en mindre by –  dersom det hadde vært en vanlig borger som hadde skrevet det, og om man for eksempelets skyld byttet ut stat med kommune:

«Flere saker fra de senere årene tyder på at det norske statsapparatet har en ny holdning til lover og regler. Forvaltningen foregår ikke først og fremst i henhold til regler, men ut fra å finne situasjonsbestemte løsninger som fremstår som politisk hensiktsmessige eller ønskelige.»

«…saksgangen tyder på at det å forvalte rettsreglene på korrekt måte ikke er statens førsteprioritet.»

Hvis årsaken her skulle være at redaksjonen ikke føler seg kvalifisert til å gå inn i de større og prinsipielle spørsmålene om hvordan byråkrati og juss fungerer, og dermed i minst mulig grad ønsker å legge til rette for en slik løpende debatt om dem – hva har vi medier til? Hvis det derimot er manglende profesjonell distanse til kommunen lokalavisen er satt til å overvåke, er det verre.

Møtt med latterliggjøring, ignorering og motarbeidelse

Alle uønskede utviklingstrekk i den konstitusjonelle mekanikken i et land, og som til slutt ender med store omveltninger, starter i det små. Noen vil sikkert hevde at et slikt resonnement er konspiratorisk basert. Jeg anbefaler i så fall noen håndfuller med veldig kaldt vann i ansiktet.

Er det så utenkelig at forvaltningen, under sterkt økonomisk press eller sterke politiske føringer, også kan finne på å kutte svinger og ta kjøkkenveien i strid med borgernes rettssikkerhet? Eller at forvaltningsrettslige triks brukes mot en borger som ikke har forutsetninger for å forstå «spillet» og hva han eller hun utsettes for, og i tillegg forespeiles sanksjoner dersom vedkommende ikke innretter seg? Kanskje i et system der klagesaksbehandlingen drar ut over flere år og dermed gjør at klageadgangen ikke representerer noen reell rettssikkerhetsventil i praksis?

Slik kan det eksempelvis bli når økonomiske sanksjoner effektueres før klagesaken er ferdig behandlet. Som regel hjelper det da ikke å få medhold om tre år, fordi skadene påført av staten er irreversible. I slike prosesser kan den enkeltes rettssikkerhet forsvinne. Men det er kanskje bare konspiratorisk å tenke at en slik praksis har utviklet seg for å strupe igjen tilsiget av klagesaker forvaltningen allerede drukner i – som en slags avskrekking som får borgeren til å tenke seg om to ganger?

Mange journalister og deres ledere er faktisk ikke åpne for denne formen for skepsis til maktstrukturene. Det enkleste og mest ressursbesparende for en redaksjon, er nemlig å ta for gitt at forvaltningen  (eller rettsapparatet for den saks skyld) kan sine saker og at «regler er regler». Vi har allerede sett enkelte avsløringer som har eksponert en slik naivitet og mangel på selvinnsikt hva gjelder eget samfunnsoppdrag.

Pressen tviholdt blant annet på standpunktet om at dommen mot Viggo Kristiansen var riktig i årene før saken ble gjenopptatt – et klassisk eksempel krydret med både bekreftelsesfeller, blindsoner og selvrettferdighet.

«Ja, hvor var media da Viggo Kristiansen jobbet for gjenåpning? Og hvorfor har interessen for å dykke ned i saken etter gjenåpningen vært så liten? Kan de samme mekanismer som har hersket i Agder-politiets kontorer også ha preget norske mediehus? Hadde et samlet pressekorps belyst hva som kunne tale for gjenåpning for over ti år siden, ville det kanskje ikke ha tatt så lang tid før saken (så vidt) ble gjenåpnet. I stedet ble ønsket om ny rettssak møtt med latterliggjøring, ignorering og direkte motarbeidelse.»

Spørsmålet stilles i fagbladet Journalisten.

Bemerkningen «Rettssikkerhetens voktere i rollen som fangevoktere?» bør ramme enhver redaktør og journalist midt i yrkesstoltheten med kirurgisk presisjon.

«Den norske tilliten til staten er også en av de største farene for rettsstaten»

Å plassere en slik giljotin som begrepet «konspirasjonsteorier» i den offentlige debatten for ofte, er direkte farlig. For selvsagt er negativ utvikling i maktforhold relevant for oss alle. Gravers formuleringer burde eksempelvis skremme vannet av enhver normalt oppegående innbygger som står i fare for å på et gitt tidspunkt ha noe som helst mellomværende med stat eller kommune. Og Graver er ikke den eneste som peker på at noe er blitt så galt at det bør vekke bekymring: Også advokat Eivind Tesaker, her som gjesteskribent med et særdeles leseverdig innlegg i magasinet Subjekt, har pekt på en mildt sagt uheldig dreining i vår samfunnsstruktur. 

For dette er en utvikling som har kommet snikende – og det frister til tanker i retning av historien om frosken som hives i en vannkjele under gradvis oppvarming. Å gjøre borgerne opplyste, krever en del. Også av de lokale medie-froskene.

Hva da når den fjerde statsmakt gradvis blir mer opptatt av å stemple problemstillinger som konspirasjonsteorier enn å faktisk gjøre seg refleksjoner omkring hvorfor problemstillingene løftes? Dersom grensen for hva som er konspiratorisk tankegang stadig flyttes  – ender vi ikke da med en slags kollektiv naivitet som faktisk er veldig skummel? Eller er det egentlig allerede for sent? Det er flere kjente eksempler på hvordan denne overdrevne tilliten til staten smittet over på alle ledd i rettsapparatet. 

Utviklingen er blant annet omtalt av Juridika: «Den norske tilliten til staten er også en av de største farene for rettsstaten.»

Les det en gang til.

Til sammenligning med alt dette, ser vi hvor enkelt det over flere tiår har befestet seg en konsensus i forvaltningen om at de som varsler om kritikkverdige forhold, og for øvrig selv må betale prisen,  bare skal stemples som modne for galehuset – så er de brått både ufarliggjort og strippet for all troverdighet.

Og er det tilfeldig? Neppe…

Foto på front: Monstera Production, Pexels.com