Av Barnepsykolog Magne Raundalen og Professor Emeritus Willy Tore Mørch
20. november var det 35 år siden Barnekonvensjonen ble ratifisert. Barnekonvensjonens store triumf er at den førte til at forskningen, humanismen og politikken gikk sammen om å samle vår beste viten og tenkning om barns beskyttelse og utvikling, til å gi det rettigheter. Nederlaget er at barnekonvensjonene ikke har kunnet hindre at krigende nasjoner verken har latt seg stoppe, hemme eller ikke en gang bremse i sin krigføring.
Vi tror det var et historisk møte, selv om vi ikke husker hvor, men det var den polske formannen i UNICEF POLEN som foreslo at UNICEF skulle ta initiativet til en egen Barnekonvensjon. Året var 1979 – Barneåret. Vi vet at arbeidet kom i gang, og vi kunne følge med fordi den ene forfatteren, Magne Raundalen, i 12 år var president for UNICEF NORGE.
Så tok det altså 10 år til den var godkjent. Den 20 november 1989 ble den ratifisert av så mange land at den var gyldig. I dag har alle FN-land, 193 i tallet, godkjent barnekonvensjonen. Bare USA gjenstår.
Et styringsverktøy
Det er tre ting vi vil skrive om i denne korte hyllest til Barnekonvensjonen. Det første er den store triumfen. Det andre er det store nederlaget. Vårt nederlag. Det tredje handler om at det er barnet, menneskebarnet, som sådan, som er opphavet til Barnekonvensjonen.
Den store triumfen handler om at forskningen, humanismen og politikken gikk sammen om å samle vår beste viten og tenkning om barns beskyttelse og utvikling til å gi det rettigheter. Rettigheter som i vårt land faktisk ble gjort til styringsverktøy for norsk lov i oktober 2003. Vi kommer ikke utenom Barnekonvensjon. Et hvert politisk vedtak som angår barn skal innom Barnekonvensjonen og klareres.
I utgangspunktet var det mange røster som spådde at Barnekonvensjonen fikk liten betydning fordi den ikke inneholdt noen sanksjoner eller straff for land som neglisjerte eller systematisk brøt den. Dessverre var det noe i det. Dette til tross for at hvert land som undertegnet den forpliktet seg til å sende en barnerapport hvert femte år til Barnekomitéen, opprettet av for å overvåke landene og innkalle dem til møte og offentliggjøre kritikk.
Tre skarpe kvinner
Skarpe fagfolk fra medlemslandene i FN har hatt denne posisjonen, og vi er stolte over å ha kjent tre stjerner, alle kvinner, to fra Norge og én fra Sverige: Professor Lucy Smith, barnepsykolog Lisbeth Palme og professor Kirsten Sandberg.
Norge er blitt kritisert av Barnekomitéen blant annet for fengsling av mindreårige sammen med voksne lovbrytere, og for brist i skolerettigheter til enkelte mindreårige flyktninggrupper. Teoretisk sett kunne FNs Sikkerhetsråd kalle inn og konfrontere et lands grove brudd, men oss bekjent har ikke det skjedd.
Et spesielt positivt resultat av etableringen og spredningen av Barnekonvensjonen, er at alle de store og taleføre hjelpeorganisasjonene rettet mot barn, har hatt den som en spydspiss. Spesielt vil vi fremheve norske Redd Barna for sin henvendelse til barna selv med opplysning om deres egen verdenslov.
Teksten fortsetter under bildet.
Har ikke hindret krig
Da er vi kommet til nederlaget. Det handler om at krigende nasjoner, det være seg borgerkrig eller andre væpnede konflikter mellom nasjoner og etniske grupper, ikke har latt seg verken stoppe, hemme, ikke en gang bremse i sin krigføring med henvisning til de aller groveste brudd på Barnekonvensjonen, med sine innrammede, arkiverte og underskrevne løfter i regjeringskontorene.
Men det verste er at vi i de taleføre landene ikke har hevdet Barnekonvensjonens løfter som kritikk eller trusler om sanksjoner, på grunn av de mest groteske brudd. I krigene har vi hatt orkesterplass som vitner til konvensjonens maktesløshet og dens død. Barna i Gaza og Al-Hol leiren er suspendert fra Barnekonvensjonen. Sånn kan vi ikke ha det i 35 år til.
Vårt siste punkt handler om hvor barnebeskyttelsen kommer fra. Tross alt er den menneskeartens mest utbredte kjennetegn, med dokumenterte avvik der politiske prioriteringer trumfer barnas rettigheter. Vår tanke er at ømhet for og beskyttelse av vergeløse barn kommer fra barna. Under evolusjonens gang ble de født med større og større intelligente hoder, men med forlenget tid som hjelpeløse. For å overleve måtte de beskyttes i mange år, som gjorde familien til den store nødvendigheten.
En universell rettighet
Der sto barneomsorgens vugge i tidenes morgen, og i vår tid er beskyttelsen og omsorgen gitt dem som en universell rettighet. Vi er voktere av noe stort, og vi kunne ha gratulert Barnekonvensjonen på 35-årsdagen hvis ikke Israel og Russland hadde lagt den død.
Barnekonvensjonen er formulert som ufravikelige løfter til verdens barn med spesiell adresse til det som skjer i vår mest onde tid. Løfter som er begrunnet i vår sterkeste fellesverdi, barnebeskyttelsen, formulert og fornyet fra vår innerste moral og beste kunnskapsgrunnlag, og forpliktende undertegnet av FNs medlemsland.
Flere av dem har som Norge, gitt Barnekonvensjonen klar bane til å krysse foran andre lover for å fjerne tvil og konflikt. Den er tenkt absolutt. Det er et grenseløst svik at den ikke er nevnt som vårt samstemte vern når kriger har brutt alle tenkelige grenser for hva barn kan bli utsatt for med vitende vilje. Massedrap av barn er i vår tid blitt en del av krigers maktmiddel. Det barna kan feire, de som overlever, er bødlenes død når den endelig skjer.
Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012. Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.
Magne Raundalen. Spesialist i klinisk psykologi med mange års erfaring med mennesker i krisesituasjoner. Siden 1976 har han vært tilknyttet Universitetet i Bergen, hvor han som amanuensis har utført banebrytende forskning omkring barn i truede situasjoner. Raundalen har vært konsulent for Unicef, Røde Kors, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. Fra 1991 har han arbeidet ved Senter for krisepsykologi. Han var også leder i UNICEF Norge. Magne Raundalen er nå pensjonist.
Foto på front: Ahmed Akacha, pexels.com
Agenda Fredrikstad 