I stedet for å mase om at Gahr Støre må gå av som leder, burde Arbeiderpartiet spørre seg om partiet skal fortsette marsjen mot sentrum og et liv mellom 10 – 20 prosent oppslutning, eller søke tilbake til røttene og tilpasse de tradisjonelle Ap-verdiene til en ny tid?
De politiske kommentatorer skriver at det pågår en personstrid mellom Trond Giske, Hadja Tadjik, Ingvild Kjerkhol og andre personer i Arbeiderpartiet, men jeg mener det er en kamp om Arbeiderpartiets sjel. Spørsmålet er om Arbeiderpartiet fortsatt skal være et troverdig parti for «vanlige arbeidsfolk,» eller om det skal være et sentrumsparti med en sosialdemokratisk ferniss? Nominasjonsmøtene som nå avholdes foran stortingsvalget neste år, dreier seg om akkurat det.
Etter at Jonas Gahr Støre tok over som partileder, ble Arbeiderpartiet dreid politisk mer mot sentrum for å tiltrekke seg sentrumsvelgerne. Begrunnelsen er at antall velgere som ser på seg selv som arbeidere er dalende og antall nordmenn som er i jobber med tungt kroppsarbeid, faller stadig. En periode var det nesten slik at snekkere, rørleggere og andre håndverkere enten hadde innvandrerbakgrunn eller var gjestearbeidere. Et fenomen som ikke er ukjent i andre oljeproduserende stater.
Markedskreftene skal styre priser på naturressurser, som tidligere var fellesgoder. Sykelønnsordningen kan man være med på å endre, stikk i strid med LO’s ønsker. Veteraner fra LO som Gerd Liv Valla og Jan Davidsen, blir stemplet som utdaterte og gammeldagse. Det synes å være lenge siden partisekretær Martin Kolberg proklamerte Arbeiderpartiets grunnfjell: Fagbevegelsen – fagbevegelsen – fagbevegelsen!
Vanlige folks tur
Etter fire år med Erna, skulle Arbeiderpartiet gi vanlige folk sin tur. Sammen med SV og Senterpartiet – og med backing av Rødt og MDG – sikret de flertall på Stortinget. Men allerede fra starten fikk regjeringen motbør.
Russlands invasjon av Ukraina førte til energikrise i Europa, da de vestlige landene innførte restriksjoner på handelen med Russland. Til tross for at Norge ble hovedleverandør for gass til det europeiske markedet, føk prisene i været i Norge. Årsaken var at et nesten samlet Storting tidlig på 2000-tallet vedtok å samordne norsk energi med europeisk energi.
Vi fikk strømpriser i Norge ingen hadde forestilt seg. Det ga befolkningen, og tydeligvis også regjeringen, et sjokk. Statsminister Støre mente i starten at markedskreftene skulle ordne prisene, men ble tvunget til å innse at dette ikke var spesielt smart overfor «vanlige folk» – som Arbeiderpartiet hadde lovet at nå var det deres tur.
Tvunget til prisreduksjon
Regjeringen Støre ble tvunget til å sette i gang støttetiltak for strømprisen og lage et helt nytt system for hvordan dette skulle administreres. Å sette et pristak på strøm til norske forbrukere var ikke aktuelt for regjeringen, fordi det ville komme i konflikt med vår integrering i det europeiske energimarkedet. Det gode med ordningen var at det ble avslørt hvilke følger en harmonisering av norsk og europeisk energiproduksjon kan ha.
Prisene på energi ble satt ned, men det er ikke gjort noe med årsaken, nemlig integreringen av norsk energi-produksjon med den europeiske. Og Russlands krigføring i Ukraina bare fortsatte med økende behov for økonomisk og militær støtte til den angrepne staten.
Regjeringen har vært klare på at Norge skal fortsette å støtte Ukraina, og har bred støtte for det i Stortinget. Men det gir utgifter i flere milliard-klassen. At Norge har tatt imot flere flyktninger fra Ukraina enn andre europeiske land, gir også store utgifter. Og da hjelper det lite at vi håver inn penger for salg av olje, gass og våpen som en følge av krigen.
Statsråder måtte gå
Når så i tillegg syv – åtte av regjeringens statsråder har vært tvunget til å avgå fra sine poster på grunn av forskjellige former for juks og diverse forsøk på å skaffe seg eller sine venner fordeler, mistet mange velgere tilliten til partiet og gikk over til andre partier. Kanskje først og fremst til SV og Rødt, men mange kanaliserte også sin misnøye til populistene i FrP.
Etter et par år i regjering med kraftig prisvekst og økte levekostnader, som førte til katastrofale tall på meningsmålingene, skulle Arbeiderpartiet ut og overbevise velgerne i kommune- og fylkestingsvalget i 2023. Det ble en katastrofe hvor tradisjonelle Ap-bastioner som for eksempel Fredrikstad, gikk til den borgerlige opposisjonen etter mer enn 100 år med nesten sammenhengende Ap-styre.
I kommuner og fylker over hele landet forlot velgerne Arbeiderpartiet. Og sluttresultatet ble at Ap så vidt klarte å karre seg over 20 prosent oppslutning. Man kan bare lure på hva Torbjørn Jagland ville si. Han som stilte kabinett-spørsmål til det norske folk, da han sa at hans regjering ville avgå hvis ikke Arbeiderpartiet fikk mer enn 36,8 prosent oppslutning ved valget i 1998.
Hva var årsaken?
Etter valget og den stødige og jevne tilbakegangen siden EU-striden, fant Ap ut at det var på tide med en granskning av hva som kunne være årsaken til nedgangen. Og hva ble konklusjonen av granskningen? Jo, at regjeringen ikke hadde vært flinke nok til å få fram alle de gode sakene de hadde fått igjennom på sine første to år i posisjon!
Det falt ingen inn at det muligens kunne være noe i veien med den politikken Arbeiderpartiet førte når partiet kom til makten. At velgerne som trodde på at det skulle bli vanlige folks tur, skjønte at den politikken Ap hadde valgt, ikke kom dem til gode i det hele tatt. Folk er ikke dummere enn at de ser på inntektene og utgiftene, og ser at de har fått dårligere råd nå enn de hadde før den rød/grønne regjeringen kom til makta. Og det hjelper ikke å skylde på krigen i Ukraina!
Justeringer alltid mot sentrum
Arbeiderpartiet har gjennom årenes løp gjort en rekke justeringer av sin politikk, og gjennomgående for alle, helt siden Gerhardsens tale på Folkvang i Kråkerøy i 1948, hvor Ap tok farvel med den kommunistiske internasjonalen, har vært at Arbeiderpartiet har gått mot sentrum. Og hver gang har det ført til avskallinger av medlemmer på venstresiden.
Kings Bay-skandalen i 1960 førte til regjeringskrise da Finn Gustavsen stemte sammen med de borgerlige og felte Ap-regjeringen. Tidligere hadde han og kretsen rundt avisen Orientering blitt ekskludert fra Ap, og hadde dannet SF. De trakk med seg mange fra venstresiden i Ap.
På tidlig 70-tall da Ap-ledelsen fant ut at det var god Ap-politikk å gå for norsk medlemskap i EF, fikk man igjen en avskalling da medlemmer i fagbevegelsen og partiets venstreside dannet AIK (Arbeidernes Informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF).
Etter at Arbeiderpartiets ledelse tapte folkeavstemningen i 1972, ble AIK omdannet til partiet Demokratiske sosialister (AIK) med Berit Ås som leder. Ved Stortingsvalget i 1973 deltok de i som en del av SV (Sosialistisk Valgforbund). Båret fram av medvinden fra EF-avstemningen tok SV seksten mandater og fem av dem kom fra AIK.
Velferd skapte sentrumsvelgere
Utover på 1990-tallet fortsatte Arbeiderpartiet sin drift mot sentrum, godt backet opp av Tony Blairs suksess i England, hvor han vant kampen om middelklassen. Det ble nærmest opplest og vedtatt at arbeiderklassen gjennom velferdsøkning, var blitt den nye middelklassen, og at de hadde andre behov og ønsker enn den tradisjonelle arbeiderklassen.
Skulle man henge med som attraktivt parti for disse velgerne, måtte man dreie politikken mot sentrum. Problemet med denne teorien er imidlertid at mange av de gamle arbeiderparti-velgerne fortsatt ønsker seg de gamle Ap-verdiene som bygget opp velfedsstaten og skaffet dem godene. De som syntes Arbeiderpartiet var blitt utdatert, fant seg andre partier.
I sentrum er det nemlig trangt om plassen og ikke så lett å markere seg. Dessuten ligger det et populistisk alternativ og lurer på ytterste høyre fløy. Fremskrittspartiet er vel det ypperste man kan få av opportunistisk parti i Norge, og mens Sp og Slagsvold Vedum reiste land og strand rundt og lovet alt til alle i forrige valgkamp, kan Sylvi Listhaug smile skjelmsk og si «Ka var det vi sa!»
Velger personstrid og syndebukker
I denne situasjonen henfaller Arbeiderpartiet nok en gang til personstrid og jakt på syndebukker. Nå er det Trond Giske som skaper splittelse og strid i partiet, og som må ta seg sammen og sørge for at det er et forent parti som går inn i valgkampen.
Fra nominasjonsmøtet i Trøndelag ble det rapportert at man fra talerstolen tok til orde for å gå tilbake til tradisjonelle Ap-verdier, at velgerne ikke kjente igjen partiet sitt og at det nærmest var en «grånende bølge» som Giske kunne surfe på inn til førsteplassen på nominasjonslisten til Stortinget. Da med tanke på at mange delegater som støttet Giske, var født på -40 og -50-tallet.
Det er godt mulig at det er et eldreopprør på gang i Arbeiderpartiet, men det handler om politikk og verdier, og ikke om personer. Giske målbærer mange av de idealer og verdier, men heller ikke han kan unndra seg ansvar for å ha vært med på Arbeiderpartiets sentrums-dreining.
I stedet for å mase om at nå må Gahr Støre gå av som leder, burde Ap sette seg ned og se på politikken de har ført de siste årene. Kanskje det er den de bør ta tak i og gjøre noe med?
Foto på front: Arbeiderpartiet, Flickr.com
Agenda Fredrikstad 