Agenda Fredrikstad

Av professor emeritus Willy Tore Mørch og barnepsykolog Magne Raundalen

Vi har ikke sett eller hørt et eneste systematisk oppslag i NRK om hvor og hvordan deres kontinuerlige krigsreportasjer over snart tre år lander i hjem med barn, heller ikke det siste års grusomheter med synlige levende og døde barneofre på Gaza.

Et barn på tre år har hatt krig rundt seg like lenge. Mesteparten av tiden har det vært beskyttet i et trygt hjem, men allerede som to-åring så det mange bilder av ødelagte hus og redde mennesker. Gråt på TV utløste barnegråt i stua. Fire-femåringen begynner å spørre med bakgrunn i sine egne forestillinger om krig, og hans eldre bror eller søster er allerede begynnende «krigsskadd». 

Når de blir eldre forstår de at dette er den onde, forferdelige tid som fortsetter og fortsetter. Gryende begreper om bomber, granater, droner, barnedød og sult; og ordet flyktning får kanskje sin første forklaring. Deretter, før fylte åtte år, kan de merke seg at alle de kjenner synes dette er helt forferdelig, men at ingen kan stoppe det. 

Hva gjør vi med dette? Og vi kunne vel tilføye, hva gjør det med oss når vi rett foran øynene til den neste generasjon må leve med at verden og alle våre verdier går av hengslene rett foran våre egne øyne? Og ingen makt kan stoppe det.

Hva er det som står på spill når vi ikke har noen som helst offentlig handling for å høre barna, og heller ikke offentlig veiledning til foreldre til små barn, i første omgang fram til de begynner på skolen? Det som står på spill, handler om at vi ikke praktiserer og aktiviserer vår sterkeste fellesverdi – barnebeskyttelsen.

Ingen oppslag i NRK

Vi vet at det skjer voksen-samtaler med barn, men vi har ikke fått signaler om organisert praktisering av noen form for tiltak eller tanker om veiledning. 

Fra vårt ståsted har vi ikke sett eller hørt et eneste systematisk oppslag i vår allmenkringkaster NRK om hvor og hvordan deres kontinuerlige krigsreportasjer over snart tre år lander i hjem med barn, ei heller ikke det siste års grusomheter med synlige levende og døde barneofre på Gaza. Grusomheter som er styrt og utført av personer som ligner på oss.  En mor ringte om råd for sin 6-åringen som hadde sett en død som lå i ruiner fordi han lignet på onkel Arne som for tiden var i militæret.

Det er mye som står på spill framover. De få unge som har kommet i vår vei, var fra 14 til 18 år, og de kunne ikke begripe at barnedrapene og utsultingen av sivilbefolkningen på Gaza ikke kunne stoppes av lover alle land hadde skrevet under på!

En nasjonal plan

Egentlig tenker vi som barnepsykologer at vi for lengst burde hatt en nasjonal plan for de største barna i barnehagen og for skolen – alt i samarbeid med foreldre – om en skikkelig gjennomgang om militæret, land og nasjoner, krig som feil middel, lover om krig som ikke blir holdt, og om vi blir trygge av å øke vårt eget sterke forsvar med flere, krigsskip, jagerfly og bomber. Vi trenger alle veiledning, dele erfaringer, finne gode innspill for ulike alderstrinn. 

Fra våre erfaringer som barnepsykologer gjennom årene, blant annet i dialog med foreldre om hva de skulle si og ikke si til barna når en av dem skulle ut i «skarpe oppdrag» for eksempel i Afghanistan og Kongo, kan vi si at de opplevde at barna trengte å snakke om det, selv om det ikke endret på situasjonen. 

Flere opplevde at barna hadde hatt radaren på, men ikke våget å spørre direkte om de skulle i krig. Vi kan si at det tynger oss å tenke på alle barna som går i en tankemessig tåkeheim med all den krigsreportasje som de blir eksponert for. Tror vi at det går bort av seg selv bare vi lar være å snakke om det? Vi tenker at tiden er mer enn inne for en oppvekst-dugnad for å komme den oppvoksende slekt i møte med forstand og holdninger som flere og flere av oss opplever som den onde tid. 

Foreldre er de beste

Vi som har levd en stund, har opplevd at våre politikere, fra Erna Solberg til Jonas Gahr Støre, ved mange anledninger har sagt at «vi må snakke med barna». Sist vi hørte det tok Støre mot til seg og foreslo hva vi skulle si til barna om pandemien, og Solberg hadde egen pressekonferanse for barn om det samme. Nå i den onde tid har det oss bekjent vært helt stille fra toppen og nedover. 

Vi tror ikke lenger på barneopplysning etter modell fra toppen. Foreldrene er jo de beste til å snakke med sine egne barn, men vi har erfaring gjennom flere ti-år at de spør om initiativ og veiledning. Ikke minst om alderstrinn og om undersøkelser hvordan barnegrupper på ulike alderstrinn trengte at det var noen «Vuxna i rummet».

Barnefaglig kompetanse

Det er kanskje på tide at Dagsnytt 18 og Debatten i NRK lar politikere, med fastlåste og flertallsbesluttede «sannheter», få hvile. De kan erstattes med barnefaglig kompetente voksne og barn i diskusjon om krigens grusomheter, krigers logikk og krigsherres psykologi. 

Den oppvoksende slekt må vaksineres mot krigsbakterier i hjernen som vi nå har sett i Russland og Midtøsten er meget smittsom og har potensiale til å bli pandemi. Vaksinen består av støtdoser med respekt for menneskerettigheter, barnekonvensjon og menneskeverd. 

Men den må også inneholde faktakunnskap om skadene i barn og unges hjerner når de utsettes for langvarig angst og stress. Vaksinen må bestå av kimer til klokskap og respekt for forskjellighet og annerledeshet. Vaksinen må gis daglig av foreldrene og ukentlig fra barnehage til videregående skole, og målet er mot til å protestere mot statsledere som mangler kompetanse til å lede uten å krige.

Tre-åringen som har hatt krig rundt seg hele livet, skal få slippe å skades av eksponeringen for død og elendighet gjennom oppveksten. Ikke fordi det ikke kriges mer, men fordi han er vaksinert mot etisk feilnavigering og moralsk forfall.

Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012.  Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.

Magne Raundalen. Spesialist i klinisk psykologi med mange års erfaring med mennesker i krisesituasjoner. Siden 1976 har han vært tilknyttet Universitetet i Bergen, hvor han som amanuensis har utført banebrytende forskning omkring barn i truede situasjoner. Raundalen har vært konsulent for Unicef, Røde Kors, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. Fra 1991 har han arbeidet ved Senter for krisepsykologi. Han var også leder i UNICEF Norge. Magne Raundalen er nå pensjonist.

Foto på front: Ahmed Akacha, Pexels.com