Aasland minnet også om at strømstøtten til private husholdninger gjør at snittprisen samme dag så vidt vil overstige en krone, og at det er sjelden at prisen når slike høyder. Han varsler samtidig at regjeringen skal se på tiltak for å holde prisen lav, som å se på om to av utenlandskablene til Danmark ikke skal fornyes.
KrF’s Kjell Ingolf Ropstad synes det er alt for defensivt og foreslår at ordningen med strømstøtte gjennomgås og utvides, mens FrP’s Sylvi Listhaug også synes regjeringens tiltak er for dårlige. Rødt’s Sofie Marhaug sier at regjeringen ikke har gjort noe strukturelt for å frakoble Norge fra skakkjørt europeisk energi-prissetting. Det siste er kanskje det mest konkrete forslaget til en endring av systemet. De andre politiske partiene later til å ha akseptert at organer utenfor norsk politisk kontroll, skal fastsette prisen på elektrisk kraft.
Strukturelle årsaker
De strukturelle årsakene Marhaug snakker om, er selvsagt at Norge har overlatt prisfastsettingen av strøm til energibørs-selskapet Nord Pool, opprinnelig stiftet under navnet Nord Pool Spot i 1991. Det ble utløst av at Stortinget vedtok en såkalt deregulering av strømmarkedet. Det innebar at det ikke lenger var politikere som fastsatte prisen på strøm. Men at dette skulle reguleres av markedet.
Den opprinnelige oppgaven var å samordne norsk og svensk strømproduksjon og sørge for at strøm kunne eksporteres og importeres mellom de to landene. Men etter et par år var det klart at potensialet for økt profitt var betydelig større dersom man utvidet området, og i 1993 ble Nord Pool Spot omdannet til aksjeselskapet Nord Pool A/S. Eierne av dette selskapet var statlige selskaper i Norge, Sverige, Danmark og Finland.
Selskapet tok nå form av en strømbørs som formidlet kraft mellom tilbydere og kjøpere. Etter hvert kom flere land som Storbritannia, Tyskland, Nederland, Belgia, Polen, Frankrike og de Baltiske landene med i det som ble en Vesteuropeisk kraftbørs og en av de største og viktigste i verden.
Tilbud og etterspørsel
Det er meglerne i Nord Pool som hver ettermiddag fastsetter prisen på strøm for neste dag. Det foregår på den måten at meglerne går ut og innhenter tilbud fra de forskjellige produsentene av strøm om hvor mye de kan levere neste dag og til hvilken pris. Deretter henter de tilbud fra kjøpere av strøm rundt om i medlemslandene om hvor mye de trenger av strøm og hvor mye de er villige til å betale for den. Disse tallene legges så inn med en logaritme i datamaskiner, og vips: Ved 13-14-tiden har de en prognose over pris og prisutvikling for neste dag. Basert på tilbud og etterspørsel, og i henhold til kapitalistisk teori helt i tråd med markedskreftenes frie spill.
Nord Pool er altså i utgangspunktet et nøytralt organ som skal fastsette pris på all strømhandel mellom medlemslandene ut fra produksjon og etterspørsel. Men for å komplisere bildet, er de enkelte landene inndelt i soner hvor prisen kan variere. I Norge er landet inndelt i forskjellige prissoner basert på produksjon, etterspørsel og tilgjengelighet på strøm fra eksterne produsenter. Da kan man oppleve at strømprisen i Nord-Norge ligger langt under prisen i Sør-Norge på samme tid.
Ingen sosiale kriterier
At en minstepensjonist sitter og hutrer i en kald leilighet, eller at idrettslag og kommuner må stenge ned treningsanlegg fordi de ikke har råd til oppvarming, er ikke momenter som tas med når prisen bestemmes. Den sosiale siden av prisen på energi er mer et spørsmål om politikk, og noe norske politikerne kunne ta hensyn til da de fastsatte strømprisen før 1990. Da markedet ble deregulert, burde de samme politikerne vært klar over at de ga fra seg denne muligheten.
Nord Pool var, som omtalt tidligere, fra starten et statlig eid selskap hvor Statnett var aksjeeier i Norge, mens andre tilsvarende statlige selskap i andre medlemsland hadde samme rolle. I 2019 ble imidlertid 66 % av aksjene kjøpt opp av børsselskapet Euronext, som for øvrig også eier Oslo Børs. Ettersom dette var snakk om salg av et statseid selskap, måtte salget godkjennes av eierne.
I Stortinget 13. desember stilte Sp’s Sigbjørn Gjelsvik spørsmål til daværende energiminister Kjell-Børge Freiberg (H) om statsråden syntes at et nedsalg fra 100 prosent til 34 prosent var fornuftig, noe han svarte bekreftende på. Statsråden la til at en økt konkurranse blant kraftbørser sannsynligvis ville komme forbrukerne til gode i form av lavere gebyrer. Statsråden mente også at sikkerheten for kraftleveranser ville være tilstrekkelig med 34 prosent av aksjene og at Statnett skal hevde statens interesser i selskapet.
Ikke prisforbehold
Det ble ikke tatt forbehold om pris eller pristak i forbindelse med salget. Selv om noen partier stemte imot salg, var det et stort flertall på Stortinget som gikk inn for salg, og dermed ble i realiteten kontrollen over hva som i årtier hadde vært sett på som et fellesgode for hele befolkningen, gjort til en salgsvare som det nå skulle tjenes penger på.
Ulempen for befolkningen i Norge var bare at når prisen skal bestemmes av en børs som skal samordne strømprisen i store deler av Vest-Europa, blir prisen i Norge påvirket av prisen i de andre landene, nå kalt «prissmitte.» I tillegg er det usikkert hvor strengt hvert medlemsland i Nord Pool er bundet av de prisene som fastsettes. Vi ser jo allerede nå at prisene varierer kraftig ikke bare mellom nasjonene, men også innenlands.
Da prisen steg til over 13 kroner i Sør-Norge, lå den på under krona i Nord-Norge. I andre europeiske land som er med i Nord Pool, lå prisene høyere enn i de norske sonene. Men noe av hensikten med en børs, er jo nettopp å nyttiggjøre seg markedskreftenes spill. På tidlig 90-tall hadde også politikerne sett at Norge hadde store «ubenyttetde» kraftreserver som kunne gi gode inntekter både til produsenter og distributører.
Saken fortsetter under bildet.
Den enkleste måten å kunne selge «overskuddskraften» på, var å få mange kunder inn i børsen og lage overføringskabler som kunne transportere kraften til kunder i Europa. For Høyre var det en utmerket anledning til å demonstrere sitt ideologiske utgangspunkt om at markedskreftene er bedre skikket enn politikere til å gjøre forretninger, og det passet nok godt for lobbyister som bearbeidet politikerne om at dette var en riktig måte å gjøre det på.
Hvordan gikk det med prisen?
Det er nesten ikke data å få tak i for hvordan strømprisen har utviklet seg fordi det er kommet til forskjellige gebyrer, sertifikater og nettleie som gjør sammenligningen vanskelig. Statistisk Sentrabyrå (SSB) har gjort en beregning hvor de estimerer gjennomsnittlig strømpris mellom 1970 og 1990 til 62,5 øre pr. kWh. Gjennomsnittspris etter 1990 har økt til 82,7 øre pr. kWh, altså over 20 øre pr. kWh og slett ikke en pris som kommer forbrukerne til gode.
Hva kan politikerne gjøre?
Dersom det er slik at staten via sitt eierskap i Nord Pool gjennom Statnett, har anledning til å påvirke de kriteriene som legges til grunn for prisfastsettelsen, hvorfor benytter de seg ikke av den muligheten? Eller er det slik at norske myndigheter gjennom manglende kunnskap om konsekvensene, har malt seg inn i et hjørne de ikke kommer ut av?
Og hva er det Rødt’s Sofie Marhaug mener med «strukturelle grep?» Betyr det at hele den norske strømbransjen skal nasjonaliseres? At staten skal gå inn og igjen ta kontroll over all produksjon, distribusjon og salg av strøm i Norge? At innbyggerne i Norge skal sikres en trygg tilførsel av strøm til hushold og oppvarming til en overkommelig pris? Og at småbedrifter i distriktene og idrettslag skal kunne tilby treningsfasiliteter for barn og unge og fortsette samfunnsbygging og kulturaktiviteter landet rundt?
Strøm er verdifullt
Men vi må også se i øynene at med det grønne skiftet og økende behov for ren og fornybar kraft, er el-produksjon blitt en meget verdifull handelsvare. Vi snakker her om hundrevis av milliarder, som mange gjerne vil ha en del av. I VG tirsdag 17. desember uttalte energipolitisk rådgiver i Huseierne Linda Ørstavik Öberg bekymring for den kraftige økningen vi har på nettleien.
Den offisielle begrunnelsen er at økt behov for strøm krever økt utbygging av kabler og nett, og at vedlikeholdet av nettet har vært nedprioritert i mange år. Men samtidig ser vi at både produsentene og nettselskapene betaler stort utbytte til sine eiere, som ofte er kommunale selskaper. Man sier altså at man skal forbedre distribusjonsnettet, mens milliarder havner i slunkne kommunekasser.
Regningen for fornyelse av strømnettet havner på bordet til boligkundene, fordi nettleien ikke er tatt med i beløpet det betales strømstøtte til. Det mener Huseierne er urimelig, all den tid strøm til boligformål bare utgjør en tredjedel av forbruket, mens den største kunden, kraftkrevende industri, fortsatt får subsidierte priser.
Veien videre?
Uansett er det åpenbart at det norske kraftmarkedet er blitt en uoversiktlig og nesten uløselig knute hvor en rekke aktører slåss for sine interesser. Strømprodusenter, distributører, meglere, eiere, stat og kommuner har interesse av at prisen blir høyest mulig, slik at de får størst mulig inntekter, mens brukerne ønsker seg lavest mulig pris.
Kanskje er det her politikerne har sviktet. De har gått inn i et system uten å være helt klar over at det kunne føre til voldsomme prissvingninger. Regjeringspartiene har fått svi fordi de har virket usikre på hva de skal gjøre for å stabilisere prisen og har vært på etterskudd i å ta grep for å få det til, mens Høyre har sittet musestille og ikke sagt et pip om hvordan de vil håndtere saken, fordi de har vært en ideologisk pådriver i saken. FrP har kommet sakte etter og sier nå at det må sees på hvorfor systemet ikke fungerer.
Det virker som om et flertall ikke ønsker å ta de strukturelle grep Marhaug etterlyser, men vil fortsette å sukre pillen med strømstøtte, eventuelt i justert form. Og alle synes å være enige om at det må bygges ut mer elektrisk kraft, nesten uansett hva det måtte koste av inngrep i naturen. Det blir i alle fall strømprodusentene glade for.
Foto på front: Pixabay, Pexels.com
Agenda Fredrikstad 