Måten å organisere de demokratiske styresettene på er forskjellige fra land til land, men kan for enkelthets skyld deles inn i to hovedgrupper: Flertallsvalg og forholdstallsvalg. I et flertallsvalg er det den kandidaten som får flest stemmer som blir valgt, mens et forholdstallsvalg tar hensyn til stemmegivningen også til mindre partier og fordeler mandatene etter at antall stemmer til de forskjellige partiene.
I Norge brukes eksempelvis Sainte-Laguës metode litt justert. Det betyr at når alle stemmene i et valgdistrikt er talt opp, blir de satt opp fra flest til færrest. Det partiet som har det høyeste stemmetallet, får det første mandatet. Deres stemmetall divideres så med 1,4 og det nye tallet konkurrerer med stemmetallene for de andre partiene. Det partiet som da har høyest stemmetall får mandat nummer to og får sitt stemmetall dividert med 3. Det nye tallet konkurrerer med stemmetallene for de andre partiene. Slik fortsetter det nedover gjennom delingstall: 1,4 – 3 – 5 – 7 – 9 osv. til alle mandater i et valgdistrikt er fordelt.
Utjevningsmandater
Mange land har også et system med utjevningsmandater. Etter at Norge innførte en sperregrense på fire prosent ved stortingsvalg, ble det vedtatt at siste mandat i hvert valgdistrikt (den tidligere fylkesinndelingen), altså 19 mandater til sammen, skal være utjevningsmandater. Antall stortingsrepresentanter økte dermed fra 150 til 169 representanter.
Mens distriktsmandatene regnes ut på bakgrunn av stemmetallene i hvert valgdistrikt, regnes utjevningsmandatene ut på bakgrunn av antall stemmer partiene har fått på landsbasis. Man ser altså hele landet som ett valgdistrikt og bryter ned stemmetallene for partiene som har kommet over sperregrensen med forholdstall på samme måte som man fordeler mandatene i hvert valgdistrikt. På den måten vil partier som ikke får distriktsmandater på ordinær måte, kunne få utjevningsmandater basert på stemmetallene i hele landet.
Systemene med mandatfordeling og sperregrense kan variere fra land til land, men de andre nordiske landene har et lignende system som vi har i Norge. Hensikten med et slikt system er å sikre en bred politisk representasjon fra de forskjellige distriktene og et mer representativt demokrati, men samtidig hindre at små partier skal kunne oppnå uforholdsmessig stor innflytelse.
Flertallsvalg
En annen måte å organisere valg på, er den som er brukt i Storbritannia i århundrer, nemlig flertallsvalg i enkeltkretser – eller først over målstreken-systemet. I dette systemet er landet delt inn i valgkretser (seats). Alle partier kan stille kandidater til et seat, også uavhengige og folk som driver gjøn og fleiper med systemet, som The Monster Raving Looney Party anført av Screeming Lord Such og inspirert av komikergruppen Monty Python. Ingen av dem når fram til en plass i parlamentet, men gir litt moro og farge til et ellers litt grått engelsk politisk landskap.
Kritikken mot et slikt system, er at det er spesialsydd for et land med to dominerende partier. I Storbritannia har Det Konservative Partiet (Tories) og Arbeiderpartiet (Labour), delt på makta i alle år, og har ikke hatt noen interesse av å slippe til de Liberale eller andre mindre partier. Så selv om alle i teorien kan stille til valg, er det overveiende sannsynlig at plassene i Parlamentet (Underhuset) går til et av de to store partiene.
Kritikerne mener at det ikke gir noen riktig representasjon av de politiske meningene i folket, mens de som støtter systemet, sier det gir stabile regjeringer med et klart flertall i Parlamentet og mandat til å føre sin politikk. Skottland, Wales og Nord-Irland sender også sine representanter, valgt på samme måte som i England, men alle tre har også sine egne forsamlinger.
Bruker begge systemene
For å gjøre det hele ytterligere komplisert er det land som har en kombinasjon av de to systemene. I Frankrike velger man representanter til nasjonalforsamlingen ved Proporsjonal Representasjon (PR-valg), mens presidenten velges ved ordinært flertallsvalg, men etter første valgomgang er det bare de to kandidatene med flest stemmer som går videre til den siste og avgjørende valgomgangen. Vinneren er den som får flest stemmer, uansett om kandidaten får færre stemmer enn ved første valgomgang.
I de fleste tidligere britiske kolonier praktiserer man flertallsvalg, gjerne med små justeringer eller lokale tilpasninger, mens andre har en kombinasjon.
Spesielle Sveits
Et litt spesielt system finner vi i Sveits. Landet består av 26 kantoner, eller regioner, og er et føderasjons-demokrati. Nasjonalforsamlingen består av to kammer: Forbundsforsamlingen og Stenderrådet. De tjue helkantonene har to representanter i Stenderrådet mens de seks halvkantonene har en, altså 46 til sammen. Alle kantoner velger sine representanter ved flertallsvalg og for fire år.
Nasjonalrådet består av 200 representanter valgt ved forholdstall-prinsippet og for fire år, og antall representanter fra hver kanton avhenger av folketallet. De to kamrene utgjør Forbundsforsamlingen, som er bevilgende, lovgivende og til en viss grad utøvende myndighet. De to kamrene velger Forbundsrådet som er Sveits’ regjering. Forbundsrådet har syv medlemmer og de største partiene etter valget skal være representert i rådet. Det som gjør Sveits helt spesielt i Vest-Europeisk sammenheng, er at alle lovendringer og viktige nasjonale vedtak må gjøres av en samlet Nasjonalforsamling, men de kan også legges fram til folkeavstemning.
I tillegg kan en hvilken som helst borger kreve folkeavstemning over et vedtak dersom man i løpet av hundre dager etter at loven er vedtatt, klarer å skaffe underskrifter fra 50 000 borgere som støtter kravet. Dersom en borger selv ønsker å fremme et grunnlovsforslag, må man legge fram støtte fra 100 000 velgere i løpet av 18 måneder. Man kan si at Sveits har større grad av direkte demokrati enn noe annet land i Vest-Europa.
Hva så med USA?
Et eksempel er selvsagt USA, hvor Representantenes hus i Kongressen velges etter PR-prinsippet, det vil si at partiene vinner mandater i forhold til partienes stemmetall i den enkelte valgkrets.
I representantenes hus fordeles de 435 plassene etter folketelling. I statene som har flere enn en representant, skal statenes deles inn i distrikter som i størst mulig grad skal ha like stor befolkning. Her kan man oppleve det som kalles «Gerrymandering» oppkalt etter guvernør Elbridge Gerry i Massachusetts, som i 1812 tegnet et valgdistrikt ut fra politiske hensyn for å inkludere flest mulig av egne tilhengere i distriktet.
Fenomenet ble kalt en Gerrymander fordi det lignet på en usannsynlig stygg salamander. (Se illustrasjon). Systemet har vært gjenstand for mye debatt fordi det har gitt mange rare utslag i merkelige valgdistrikt. Det er fortsatt lov å ta politiske hensyn ved justering av distriktsgrenser, men de siste årene er det innført restriksjoner for å hindre spekulasjon.
Senatorene velges for seks år etter flertallsvalg, Det velges to senatorer fra hver delstat, og de to senatorene er ikke på valg samtidig. Derfor stiller det en demokrat og en republikaner til valg til Senatet i hver delstat, og derfor kan flertallet i senatet skifte midt i en presidentperiode.
President uten flertall
Det bringer oss tilbake til presidentvalget i USA, som også er et flertallsvalg etter først til mållinjen-prinsippet. Presidentvalget er i prinsippet åpent for alle kandidater, men siden George Washington vant valget i 1789, har aldri en frittstående kandidat vunnet. Men da var heller ikke det amerikanske partisystemet bygget ut. Og George var jo tross alt en helt fra frigjøringskrigen mot England, og en modererende kraft i amerikansk politikk i de første årene USA var egen nasjon.
Den uavhengige kandidaten som har vært nærmest seier i moderne tid, var Ross Perot i 1992, da han ledet både mot George H.W. Bush (Bush senior) og Bill Clinton et stykke ut i primærvalgene. Han tok imidlertid en uforklarlig pause, og kom aldri helt tilbake, men fikk tross alt 19 % av stemmene.
Hver delstat har et antall valgmenn basert på befolkningstallet, og vinneren får med seg samtlige valgmenn til The Electoral College som formelt velger presidenten (i år skjedde det 17. desember). For å sikre seg seieren, må en presidentkandidat ha mer enn 270 valgmenn. Noen delstater er tradisjonelt republikanske, mens andre er demokratiske.
I åtte – ti stater kan det vippe begge veier, og de kalles følgelig vippestater. De behøver ikke være av de største, men kan svinge resultatet, Dermed kan en kandidat vinne valget, selv om vedkommende ikke får flest stemmer i befolkningen. Det skjedde for Donald Trump mot Hillary Clinton. Trump fikk mer enn to millioner stemmer færre enn Clinton, men vant fordi han fikk flertall av valgmenn.
Så hva er mest demokratisk?
Man kan diskutere oppad stolper og nedad vegger hvilket system som er best. I England hadde man for eksempel tilbakekallelsesrett dersom et tilstrekkelig antall velgere i distriktet mente deres medlem ikke representerte dem godt nok. Den retten har man ikke lenger, men parlamentsmedlemmene er forpliktet til med jevne mellomrom å holde åpent hus (surgery) i valgkretsen, hvor velgerne uansett hvem de stemte på, kan ta opp saker med sitt parlamentsmedlem eller klage på at saker ikke er fulgt opp og be om en forklaring.
Hvem velger kandidatene?
Et annet stridsspørsmål er hvordan kandidatene velges ut. Får man fram «The best and the Brightest» slik journalisten David Halberstam uttrykker det i boken med samme navn om Kennedys administrasjon? Eller blir det ambisjonsrike broilere med spisse albuer som plasserer seg strategisk i debatter og posisjoner? Hvor mye har politisk arv og tradisjon å si, og hvilke etiske holdninger har kandidatene? Er popularitet, sjarm og veltalenhet viktigere enn politiske prinsipper og vilje til hardt arbeid? Skal man holde på gamle politiske prinsipper, eller må man «modernisere» politikken i takt med samfunnsutviklingen?
Det kan stilles mange spørsmålstegn ved hvor reelle de vestlige demokratier er, og det er viktig å jobbe for å forbedre dem. Hvordan skal man sikre at befolkningens mening blir hørt, uten at man åpner for stemningsbølger og opportunisme? Er det riktig at stortingsrepresentanter som blir dømt for lovbrudd, får fortsette som folkets representanter? De vestlige land har valgt forskjellige veier, men de er alle å foretrekke foran diktatur – uansett hvilken form eller forkledning de kommer i.
Foto på front: Stortinget
Agenda Fredrikstad 