Av Willy Tore Mørch, professor emeritus
Den fremste utøveren i denne øvelsen er tidligere NATO-sjef Jens Stoltenberg, skriver kommentator Christina Pletten i Aftenposten 12. januar 2025. Han gjorde smisking med Trump til en sport. En god nummer to er statsminister Jonas Gahr Støre. Hans sterkeste kraftsalve mot Trumps hint om å ikke utelukke militær og økonomisk maktbruk mot Danmark og Grønland, er «ikke greit», som kan sidestilles med «søren klype», når vestkantfruene i hovedstaden skjærer seg på en sprekk i champagneglasset.
Nei, da er skuespiller Christian Figenschows nordnorske utblåsning «hælvetes jævla rokokkokuk» bedre, saftig demonstrert i Helgemorgen da programleder Arne Egil Tønset ba ham om å få høre favorittbanneordet hans.
For som Pletten godt forklarer i Aftenposten: Smiskingen med Trump, som er blitt de fleste europeiske statslederes strategi, har alvorlige følger på lengre sikt. Man mister sitt eget etiske ståsted og sin politiske visjon av syne. Trollingen blir normalen og Trump blir enda verre av det. Smiskingen og hviskingen er belønning i hans verden. Og autoritære statsledere får bekreftet at det er OK å true andre stater. Trump er rollemodell for dem, som alle pøbler er overfor pøbelspirer.
Angsten for Trump
Det er angsten for å komme på kant med Trump som visstnok kan forklare hviskingen og smiskingen. Men ved å bøye nakken for å unngå straff, viser man samtidig egen svakhet. Det får mobbere av Trumps kaliber til å angripe. Men europeiske stater kneler ikke av straffetoll på vin. Ei heller av at USA ikke garanterer vår sikkerhet gjennom NATO. Det er viktigere å vise Trump at Europa stoler på egne krefter enn å innrømme svakhet.
Kommentariatet i inn- og utland fortolker Trumps atferd på velvilligste måte. Det er hans forhandlingsstrategi å gå hardt ut med overdrivelser for å lande på kompromisset som i utgangspunktet var hans mål. Det er en hypotese, og den kan være sann, men spørsmålet er om europeiske statsledere er tjent med å ha en alliert som forhandlingsmotpart som skaper angst og frustrasjon, ikke bare hos politikere, men også i befolkningen.
Det bør være et tankekors at undersøkelser av befolkningens trivsel og framtidstro synker over hele den vestlige verden. Fødselsraten går ned i de fleste land. Folk tør ikke satse på fremtiden.
Må møtes med tydelighet
Donald Trump må møtes med tydelighet og fasthet. Statsledere i demokratiske land bør invitere Trump til Europa – der de fleste ser med respekt på nasjoners grenser og hvordan sammenhengen er mellom statslederes atferd og konsekvenser av uro og frustrasjon i befolkningen. Og hvordan demokratier svekkes når folk mister troen på fremtiden.
I stedet går den danske utenriksministeren ut fra talerstolen i Israel og viser forståelse for Trumps sikkerhetskrav, og lover å holde en dialog i gang for å etterkomme USAs legitime behov. Enda en seier for smiskingen.
Jens Stoltenbergs strategi som NATOs generalsekretær, var å smigre ham og la ham få opplevelsen av å lykkes med sine utspill. Derfor ga han Trump æren for at Natolandene økte bevilgningene til forsvaret til 2% av brutto nasjonalprodukt, etter at han truet med å ignorere § 5 i Natopakten om at et angrep på én eller flere av tilsluttede nasjoner, betraktes som et angrep mot alle. Nå forsterker han kravet og forlanger økning i forsvarsbudsjettene til 5-6%.
Respekten for selvstendige nasjoners råderett over egne statsbudsjetter og prioriteringer blir krenket. Hele Europa har mistet sine egne etiske ståsteder og politiske visjoner av syne i konkurransen om å smiske med Trump, som Christina Pletten uttrykker det.
Hyller opprustning
I dag hyller alle Nato-land, inklusive Norge, opprustning og økt pengebruk på krigsforberedelser og beredskap. Nedrustning og fredsinitiativ står ikke lengre på dagsorden. Dette er en høyst problematisk utvikling. Overført til enkeltmenneskers situasjon, betyr dette at det svake barnet i barnehagen ikke skal få beskyttelse fordi det er svakt. Hele poenget med §5 er at alle land i Nato skal beskyttes uavhengig av militær kapasitet, ved at et samlet NATO kompenserer for ett angrepet lands svakhet.
Min bekymring er først og fremst verdens barn og unge som observerer Donald Trump i fri dressur. Den økte brutaliteten som demonstreres fra politiske rollemodeller, påvirker barns og unges atferd, og det påvirker ungdomspolitikeres syn på hva som er akseptabel politisk atferd.
Kombinasjonen av synkende framtidstro, depresjon og angst hos befolkningen, og stimulering til aggressivt mellommenneskelig samspill fra Trump og hans MAGA-bevegelse, er oppskriften på politisk oppstand og vold. Smisking med Trump er som å tisse i buksa for å holde seg varm. Effekten er forbigående og resultatet er smertefullt.
Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012. Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.
Foto på front: Morten Brakestad/Stortinget
Agenda Fredrikstad 