Agenda Fredrikstad

Av Carl-Erik Grimstad

«Det er et problem hvis pressens beundring og respekt for Stoltenberg gjør journalistene underdanige og servile.» Gunnar Bodahl-Johansen

Antakelig var det dagen da norsk journalistikk nådde sitt absolutte bunnivå. Beundringen for eks-generalsekretæren, som steg ned fra himmelen for å sitte ved Jonas Gahr Støres høyre hånd, var så sterk at et annet lys på den den politiske himmelen, NRKs Fredrik Solvang, etter Debatten samme kveld for åpent kamera måtte unnskylde sin tilbedelse etter å ha avviklet et bønneteppe av en sending (neste gang blir det ikke så koselig»). «Jensus Kristus» ble heiet frem av alle, Jonas ble geni-erklært (ekte nordmenn kommer på gode ideer under skitur i Nordmarka) og vipps var Arbeiderpartiet over 30%.

Jens selv var blant de mer nøkterne observatørene og fastslo kaldt at «det kommer en hverdag». Han vet bedre enn de fleste at han ikke ubetinget har vært blant Norges mest vellykkede politikere. Da han tapte valget i 2013, var han tvert imot temmelig upopulær, men når pauker og basuner gjaller over hele landet, er det selvsagt lett å glemme slikt.

En 65 år gammel mann

Dessuten strider det mot alle politikkens markedssignaler at en 65 år gammel mann fram til valget skal ha så alt for mye å stille opp med blant tik-tokere, influensere og Andrew Tate-fans. Det politiske Norge har forandret seg sterkt siden han forlot gamlelandet.

De som tilhørte gruppen av minst politisk bevisste mennesker (under 20), er i dag noe nær gjennomsnittsalderen blant dem som stemmer ved norske valg. En stadig større minoritet i befolkningen husker AUF-Jens, Gros wonderboy, kampen med Jagland og arven fra Thorvald – det som skapte det politiske idolet fra Oslo vest.

Jeg har møtt kvinner i min generasjon som etter et par rødvin på lørdagskvelden erklærer sin dype forelskelse. Mens deres barn knapt vet hva «Jensemann» ellers står for i norsk politikk, men derimot ler litt av generalsekretærens engelskuttale.

Dessuten må vi huske at finansministerstillingen i seg selv ikke tradisjonelt er den mest fremskutte posisjonen som medie-yndling i vårt land. Dem vi husker best fra vår samtid, Halvorsen, Jensen, og Vedum har alle først og fremst blitt profilerte fordi de var partiledere og fra et annet parti enn statsministeren. Finansministre har stort sett hatt sine «fifteen minutes of fame» når de legger frem budsjetter, men det skal selvsagt ikke utelukkes at Støre vil ønske Jens som spiss enn i den tradisjonelle rollen som midtstopper.

Tre faktorer

Når den kollektive unorske kraftentusiasmen oppstår som i forrige uke, krever det likevel en forklaring. Jeg finner den i tre faktorer:

1. De siste fire årene har vært et sammenhengende mareritt når det gjelder norske politikeres troverdighet. De rød-grønne partiene sto sammen om løfter de (av mange årsaker) ikke har vært i stand til å oppfylle.

Det toppet seg for mange da Vedum med sin famøse flip-over på Debatten, forsøkte å fortelle oss at vi hadde fått mer å rutte med, mens det motsatte, åpenbart for alle, var tilfelle. Det gir mening å ønske seg tilbake til en som i det minste hadde orden i økonomien (både faglig og finansielt). Arbeiderpartiet har aldri vist noen særlig velvilje for den dyre reverseringspolitikken til Sp.

2. De siste fem – ti årene har norske politikere falt kraftig på tillitsbarometrene. Det har aldri heftet noe ved Jens Stoltenberg – han er nøktern, rasjonell, med en god porsjon humor og vidd og har en imponerende referanseliste blant verdens statsmenn. Messias-analogien er således ikke malplassert.

3. I intervju etter intervju ga Jens uttrykk for at det var plikten som hadde drevet ham til å si ja. Plikt over størrelsen på lønnskontoen. Tenk over det: når hørte du sist en politiker fremheve plikt og oppofrelse som drivkraften for sin gjerning?

Tvert imot ser vi stadig vekk politikere som ser posisjoner som springbrett til høyere og bedre betalte stillinger – stillinger der de ikke behøver å forholde seg til kravene fra dem som har valgt dem. For meg var dette gammeldagse ordet det vakreste jeg hørte denne tirsdagen – jeg øynet håp om at det kanskje kan smitte over på andre i fremskutte statsmakter, det ville i så fall være på høy tid.

Og mon tro, var kanskje disse faktorene så tydelige også for landets journalist-stand at det nærmest var uunngåelig å ikke vise nesegrus beundring for «Jensus’» oppstandelse. For ingen bladfyk kan til syvende og sist se bort fra «public opinion» når den treffer dem midt i solar pleksus. Men det er når du ligger nede og gisper etter luft at profesjonaliteten kommer til uttrykk:

Kom deg opp på beina så fort som mulig!