Agenda Fredrikstad

Av Willy Tore Mørch, professor emeritus

Dette er et hjertesukk fra en professor som har forsket på og jobbet med barn og unge med alvorlige atferdsforstyrrelser i mange år. Atferdsforstyrrelser er en risikofaktor for kriminalitet i voksen alder. Trump er som kjent dømt for flere kriminelle forhold. Trump utviste alvorlige atferdsforstyrrelser helt fra ung alder og gjennom hele barndommen, og fortsetter å eksponere dem.

Fredag 28. februar 2025 vil bli husket som da respekten for Det hvite hus ble knust. President Donald Trump skjelte ut president Volodymyr Zelenskyj i Det ovale kontor og kastet ham ut, etter det som Statsminister Jonas Gahr Støre høflig kalte munnhuggeri, men som store deler av resten av verden kalte en skandale.

Trump fant det for godt å sette i forlegenhet en mann som har ledet sitt land gjennom en angrepskrig fra Russland i tre år, og der han har mistet hundretusener av soldater og sett at landets infrastruktur blir ødelagt dag etter dag.

Har unnskyldt ham

Hver gang Trump har kommet med kontroversielle beskjeder, har fornærmet motparter eller skrevet ut den ene sprøere presidentordren etter den andre, har både politikere og kommentatorer unnskyldt ham. Man har normalisert hans atferd ved å peke på det særegne med hans forhandlingsstrategi: å gå sjokkerende ut for å ha overtaket i forhandlingene, og kompromisse med et resultat som er moderat i forhold til utgangspunktet. 

Tidligere i år skrev jeg en artikkel i Agenda Fredrikstad om Trump-smiskerne etter at Christina Pletten i Aftenposten hadde utropt Jens Stoltenberg til en mester i faget, der jeg advarte mot å unnskylde ham uten å gi ham tydelig tilbakemelding.

Det ligger i historien

Vi som ikke er innenfor, enn si utenfor kulden i Det hvite hus, og ikke kan observere eksessene på nært hold, bør trøste oss med at Donald Trump og hans kumpaner også er medlem av menneskearten. Derfor er det mulig å analysere hans atferd på bakgrunn av erfaringer fra klinisk praksis og forskningsbasert kunnskap om atferdsavvik.

Analogien er en seks år gammel gutt med atferdsforstyrrelser med sterk utagering og aggressivitet. Vi vet ganske mye om dem. Og forklaringen på deres voldsomheter ligger i historien, både genetisk og i oppdragelsen.

Vi kjenner til hans historie gjennom lydbåndopptakene av samtalen mellom søsteren Maryanne Trump Barry og hans niese Mary L. Trump og hennes bok «Too Much and Never Enough: How My Family Created the World’s Most Dangerous Man». Nøkkelpersonene er faren, eiendomsutvikleren Fred Christ Trump, som døde i 1999 og mafiaadvokaten Roy Cohn som døde i 1985 av AIDS. Farens bidrag var fysisk avstraffelse og krav om alltid å lykkes med alle midler. Cohns bidrag var å lære ham midlene. Det var å aldri innrømme feil, aldri gi seg og alltid angripe uansett om han tar feil eller ikke.

Ødeleggende for utviklingen

Resultatet er ødeleggende for et barns utvikling. En person som aldri tar feil, tåler heller ikke kritikk. Kritikk utløser automatisk angrep på kritikeren og de er så voldsomme at det er umulig å stoppe dem. Når livet består av å slå ned kritikere, lærer man ikke så mye mer enn å raffinere angrepsmetodene.

Trump er kjent for sin kunnskapsløshet. Bachelorgraden i samfunnsøkonomi har ikke kompensert særlig for kunnskapsmangelen. Han snek seg inn på University of Pennsylvania ved at en venninne tok opptaksprøven for ham, ifølge Mary L. Trumps bok.

Erfaringene fra barn og unge med alvorlige atferdsforstyrrelser er at angrepene mot kritikere ledsages av høy grad av krenkbarhet. Skylden for konflikter tillegges alltid kritikeren. Trump har gjennom 78 år opplevd å lykkes med sin aggresjon utallige ganger godt hjulpet av farens kravstorhet og straff for å mislykkes i tillegg til advokatens oppmuntring til vold.

Aggresjon er løsningen

Aggresjon har manifestert seg som løsningsmetode på alle uoverensstemmelser. Aggresjon og truende atferd er blitt en normal omgangsform som bare selekterer lojale venner. Lojaliteten blir altoppslukende som relasjonelt lim. Angsten for drepende angrep overskrider lojalitetens grenser og går over til nesegrus beundring og selvutslettende lydighet og hengivenhet. Dette er den voksne Trumps metode, og som er blitt det republikanske partiets skjebne.

Kunnskapsmangelen og følelse av utilstrekkelighet ligger nok likevel som et traume også i Trumps bevissthet. Kunnskap er blitt en trussel mot hans selvbilde. Den eneste måten å overleve mentalt på, er å konstruere kunnskapen selv. Trump kalte det «alternativ sannhet» og fikk med seg alle sine lojale beundrere på løgnen.

De vet at hvis de hadde protestert, ville de fått smake hans ødeleggende aggresjon. Når han nå nedlegger alle organisasjoner som kontrollerer lovligheten av beslutninger i statsadministrasjonen og som forvalter kunnskap, så følger det logisk av angsten for sannhet. Redaktørstyrte medier blir selvfølgelig en trussel i dette bildet og påstanden om «fake news» blir redningsplanken i hans selvbevissthet.

Konspirasjonsteorier

Avstanden fra kunnskapsangst til konspirasjonsteorier er kort, selvfølgelig. Alle har behov for å forstå hva som foregår. Konspirasjonsteorier er velegnede til dette, fordi det krever lite energi å konstruere forståelsen selv i stedet for å anstrenge seg for å oppsøke kilder til sannhet.

«Sterke menn skaper fred, svake menn skaper krig», ytret Ungarns statsminister Victor Orban etter Trumps skandaleoppførsel i Det hvite hus. Det vil være min påstand at Donald Trumps moralske og intellektuelle kapasitet ikke ville gjort ham til den sterke mann hvis han måtte lede sitt land gjennom en angrepskrig.

Derfor var Zelenskyj den sterke mann i det ovale kontor på fredag. Argumentasjon som metode til løsning på konflikter ligger langt over Trumps kapasitet. Hans metode kaller han «forhandlinger» – men med pistol mot pannen.

Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012.  Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.

Foto på front: Kevin Wood, Pexels.com