Av Carl-Erik Grimstad
(Artikkelen har tidligere vært publisert i Tønsbergs Blad)
Jeg pleide å vite hvem jeg kunne stole på. Det gjør jeg ikke lenger. Hva er det i ferd med å gjøre med meg?
Baksiden av vinnerens medalje heter ydmykhet. Derfor er jeg redd for dem som i politisk seiersrus hoverer, bygger murer og bruker anledningen til å erstatte normale regler for fair play med pengebegjær, makt, ærgjerrighet og hevnlyst.
I snart to måneder har jeg nærmest hver dag drukket morgenkaffen til en ny dose med Trump-nytt. Trusler om militærmakt mot en nær alliert, handelskrig med de samme allierte, en president som stiller spørsmål ved Europas verdifundament, sier opp Paris-forpliktelsene og stanser militærhjelpen til et land som kjemper for livet mot en brutal, diktatorisk overmakt.
Han som engang var lederen for den frie verden, har ikke bare utfordret vår sans for hva som er rett og galt, men fraranet oss en tilværelse slik vi kjente den. Fra jeg skriver dette til det kommer på trykk er jeg redd for hva hans allianse med Putins Russland kan ha ført med seg av ytterligere utrygghet og angst.
Frykt og sorg
Nyhetssendingene er i ferd med å skape en frykt- og sorgreaksjon som etterkrigsgenerasjonen ikke har opplevd maken til. Min egen frykt er dyp, den er følelsesladet, javel, men den er rasjonell. Det er ingenting i den internasjonale situasjonen som sier meg at jeg skal roe meg ned – ikke i Ukraina, ikke i Gaza, Kongo eller i strandede klimaforhandlinger, brutte miljøkonvensjoner og sviktende hjelp til verdens fattigste.
Det er ikke åpenbart hva jeg kan gjøre for å stagge denne frykten bortsett fra å rope på opprustning, i en slags fortvilet tro på at et våpenkappløp vil bygge mer sikkerhet og dempe min uro.
Eller vi kan bure oss inne som under pandemien og finne en TV-serie vi ikke har sett mer enn én gang tidligere.
Et etisk synkehull
Selv flyktet jeg nylig inn i et pusterom av fryd over norsk overlegenhet på ski under VM i Trondheim. Og hva skjer, så? Midt under min distraksjon fra geopolitisk katastrofe faller vi ned i et etisk synkehull verre enn det norsk idrett noensinne har vært i.
Vi som har grått sammen med Therese Johaug da hun ble tatt i doping (feilaktig dømt, selvsagt – slikt gjør da ikke nordmenn!), har fått forstyrret vårt nasjonale selvbilde. Norge, som en edel og rettskaffen idrettsnasjon bygget på tufter i Engerdal, Mosvik og Dalsbygda, og på en grunnmur av masseidrett og «en sunn sjel i et sunt legeme», vil komme til å bruke lang tid på å komme seg på beina igjen.
Tjener egne interesser
I normale tider ville jeg tatt lettere på dette. Men det går en bro mellom skredderne i hoppleiren og dem som for tiden lyver og tvinger seg til makt, posisjoner og rikdom på den internasjonale scenen. Fellesnevneren er at virkeligheten bare er virkelig så lenge det tjener egne interesser.
Det dreier seg om selve ærgjerrighetens fartsblindhet – den som bygger på at løgn, juks og forbrytelser betaler seg. Parallellen fra H.C. Andersens eventyr om Keiserens klær, der skreddere er svindlere og der illusjon og forfengelighet er hovedfortellingen, er slående.
Uroen i meg forsterkes av idiotiet på systua og vokser nå til en klump i halsen jeg sliter med å svelge.
Enorme pengepremier
Om kort tid står vi foran en rettssak med forgrening til toppidrettsmiljøet og der krenkelser av barn er stikkordet. Fra før har spiseforstyrrelser, kroppspress og seksuelle overgrep rystet oss. Under den kalde krigen var kadaverdisiplin blant unge, kombinert med avansert og skadelig medisinering, en vei til å hevde nasjonens vellykkethet. I dag er driverne enorme pengepremier, sponsorinntekter og jaget etter vellykkethet.
Mine tanker går til dem som mislyktes i dette racet. De beste kan se fram til nisifrede beløp på kontoen. Med på ferden følger teknologer, medisinere, ernæringsfysiologer, markedsførere, informasjonsrådgivere, psykologer, utstyrsprodusenter, og en hale av journalister og influensere.
Vi har for lengst fastslått at Idrett er en internasjonal, selvrekrutterende kjempeindustri som tiltrekker seg gubber med makt- og pengeambisjoner i et salig samrøre med diktatorer, oligarker, kvinneundertrykkere og religiøse fundamentalister. I tunge stunder, som nå, minnes jeg stadig Per Inge Torkeldsen: «Gje ungdommen ei flaska brennevin før idretten tar de!»
Idrett er politikk
Idrett er så visst politikk. Den snille utgaven kom nettopp til uttrykk da kulturministeren, med Dagsrevyen i hælene, tok avskjed med Norges tropp til Special Olympics i Torino. Bildene ga et varmt medieinntrykk av en varm statsråd blant utøvere av forskjellige funksjonsnedsettelser, men understreker samtidig en grell kontrast til ambisjonsjaget fra norske statsfinansierte idrettsledere mens de fører utøverne bak lyset.
Og jeg lurer – er systua i Trondheim bare toppen av isfjellet av juks i vårt dydige kongedømme – med en verdensmester på tronen? I lys av at norsk idrett lever og ånder under en paraply av statlig og kommunal støtte er det spesielt at ingen har anmodet statsministeren, eller kongen for den saks skyld, om en offentlig unnskyldning på vegne av nasjonen for hendelsen i Granåsen.
Jeg tror det kunne bidra til å styrke vårt mentale immunforsvar – noe vi Gud hjelpe meg trenger, nå.
Carl-Erik Grimstad er journalist og forfatter, tidligere førsteamanuensis i presseetikk på Høyskolen Kristiania. Han representerte Vestfold på Stortinget 2017-21 for Venstre. Han er spaltist i Tønsbergs Blad der denne artikkelen tidligere har vært publisert.
Foto på front: Matej Bizjak, Pexels.com
Agenda Fredrikstad 