Agenda Fredrikstad

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nok over middels interessert i sport! Jeg sitter gjerne en hutrende ettermiddag i desember på et vinterlig Ullevål stadion for å se mitt kjære Bodø/Glimt spille cupfinale mot Molde, mens snøfillene daler ned i skjul og englene holder seg klokelig i hus. Eller jeg kan sitte oppe til kvart over ett om natta med kryssede fingre og håpe på at Victor Hovland skal sette en birdie til, slik at han klarer cut`en og får spille de siste to dagene av US Open i golf.  Mange av dem som kjenner meg, vil nok nikke gjenkjennende til denne beskrivelsen. «Der har du han – sportsidioten!»

Mett før vi starter

Men nå kjenner jeg på meg en nagende uro. En slags metthetsfølelse eller begynnende utmattelse. Kanskje utløst av alt svineriet som blir avslørt innen toppidretten. Med juks med utstyr, doping og bestikkelser, korrupsjon og misbruk. Og de svimlende summene som florerer. Skal jeg slå på TV-en for å kose meg med fotball-kvalik for VM, eller skal jeg rusle en liten luftetur? Eller kanskje gå på besøk til noen kjente som ikke er like opptatt av idrett som meg selv og slå av en prat om trafikkforholdene i Fredrikstad sentrum eller utbyggingen av Arena Fredrikstad? Nei, forresten – det er jo idrett det også. Trafikken i Fredrikstad sentrum er forresten i kategorien risikosport for tiden.

Ildsjelene

Men så kommer jeg til å tenke på Ole Marius Strand, trener og ungdomsleder i IK Grand i Bodø. Han sto i år etter år i all slags vær og blåste i fløyta og ledet barn og ungdom på fotballtrening, i mer enn en mannsalder! Han fikk riktignok Kongens Fortjenstmedalje for sin innsats, men jeg tror aldri han fikk betalt for sitt arbeid. I alle fall ikke nok. Og han var ikke alene. Det finnes massevis av ildsjeler som ofrer kvelder og fritid på å ta vare på og gi ungene i området et trygt og godt miljø med idrett og samhold og vennskap. De tjener ikke en millon pr. dag på å sparke en ball, eller krever hundretusener for å bidra. De gjør det fordi de ser at det gir barn og unge et tilbud om et miljø hvor de kan yte etter evne, og lære seg å mestre – og å tape når motstanderen gjør det bedre. De hadde fortjent noen av de millionene og milliardene i det internasjonale idretts-systemet, til å lage bedre tilbud, bedre treningsforhold, til å kurse flere trenere og gi tilbudet til flere barn og unge. En undersøkelse nylig viste at et flertall av de barna som er aktive i idrettslag, kommer fra «velstående» familier som har råd til å betale for flere sett med utstyr, trenings-avgift, kontingenter, turneringer og andre utgifter som følger med. De som ikke har rike foreldre, må nøye seg med å henge på gatehjørnet.

Penga rår!

Pengene finnes i idretten, men hvor i svarte tar de veien? UEFA, FIFA og IOC er de som selger TV-rettighetene til sine mesterskap og klubbturneringer. De vil gjerne ha mest mulig igjen for varen sin, så får heller spillerne tåle at det går ut over kropp og helse! I bakgrunnen lurer spøkelset om en europeisk superliga i fotball, som truer med å utkonkurrere de tradisjonelle Europa-turneringene som UEFA arrangerer. Da Superligaen ble lansert for et par år siden, var begrunnelsen fra de klubbene som ble invitert til å være med at de ikke fikk nok igjen økonomisk for deltakelsen i de «gamle» Europa-cupene. Underforstått at det ble for mange til å dele på kaka. Svaret fra UEFA ble altså flere turneringer, flere lag involvert og flere kamper for de spillerne som allerede er hardt presset.

Og IOC (Den Olympiske Komite) og EAA (Friidrettsforbundet) er ikke stort bedre. Alle slåss om den samme potten, og det er TV-selskapene som bærer pengene til kassa. Og hvor henter de pengene fra? Jo, fra oss seere og sportsinteresserte, som må betale stadig mer for å få bildene på skjermen. Kampen om rettighetene er beinhard, og mange kanaler sliter med å finansiere et slikt kjøp. TV2 og NRK har i det siste samarbeidet om rettigheter og delt på visningene, men jeg har merket meg at TV2 har brutt med et «hellig» prinsipp, nemlig å ikke kjøre reklame mens øvelser pågår. Nå bryter de inn med både tre og fire reklameinnslag under selve konkurransen, gjerne i såkalt «split-screen» hvor skjermen deles i to og du kan følge bilder fra øvelsen i den ene halvdelen. Riktignok uten lyd for den er forbeholdt reklameinnslaget.

Må betale mer

Jeg ser også at flere av eliteseriekampene nå legges bak betalingsmur slik at man må betale ekstra for å se dem, og det er nok den veien selskapene styrer. For å se det laget du vil følge, må du betale et abonnement, og pay-per-view er tydeligvis uaktuelt! Det gir vel ikke nok inntekter. Jeg skjønner at TV2 må ha inntekter for å kunne ha råd til å betale for rettighetene, men jeg er veldig usikker på om dette er en politikk som tjener norsk fotball og NFF på lang sikt! For meg er det så irriterende at jeg har begynt å zappe til en annen kanal i ren protest. For meg er det blitt en vond sirkel hvor idretten forsøker å tyne mest mulig ut av TV-selskapene, som igjen må selge mer attraktiv annonsering og kreve høyere betaling fra seerne. Nå finnes det mange tilbud og forskjellige pakker man kan velge i, og selskapene kjører også oppstarts-rabatter, men skal du ha det beste fra TV2 Play, Viaplay og Max, må du ut med drøyt 15 000 kroner for et år! Det er over 1000 kroner pr. måned! Det er nok dessverre slik penger i idretten, at de er kommet for å bli. Å avskaffe penger i idretten er vel like illusorisk som å av-oppfinne atombomben. De pengene vi TV-tittere bidrar med, blir likevel småtteri i forhold til de store sponsorer, som bidrar med millioner på millioner, for ikke å snakke om mer eller mindre autoritære regimer som trenger internasjonal anerkjennelse og good-will.

Hvem får pengene?

Det siste og avgjørende spørsmålet blir: Hvem får pengene? Vi har nylig fått et forlik mellom skiforbundet og utøverne, som har kjempet hardt for å kunne inngå private sponsoravtaler når de ikke representerer et landslag. Skiforbundet og andre forbund som organiserer breddeidrett, viser til at de har brukt penger på trenere, samlinger, støtteapparat og oppfølging av utøverne fram til de ble så gode at de ble interessante for sponsorer, og at dersom de skal fortsette med breddeidrett og hjelpe fram nye talenter, må de også kunne bruke stjernes markedsverdi til å hente inn penger til dette formålet. Til å støtte småklubbenes behov for trenere, anlegg og konkurranse-opplegg. Og all ære til dem for det. Men det er også viktig å ha i bakhodet at det er det pengene bør gå til, og ikke til et økende antall ansatte i administrasjon både på krets- og forbundsplan, som ser på sin egen tilstedeværelse som helt avgjørende for idrettens fremtid.

Internasjonal korrupsjon

For ikke å snakke om de store internasjonale forbund og Kongresser som er så gjennom-korrupte at delegatene nærmest tar som en selvfølge at de skal bli tilbudt millionbeløp for å avgi sin stemme til et spesielt søkerland. Noe ledelsen utnytter til å befeste sine posisjoner og feste grepet om makta. Alle forsøk på å komme systemet til livs, ser ut til å mislykkes. Forsøket fra NFF-president Lise Klaveness på kritikk mot å legge forball-VM til Quatar under forrige UEFA-kongress, ble møtt med talende taushet fra det store flertallet. Hun fikk noen få forsiktige støtteerklæringer fra de nordiske land, men ble ellers tiet i hjel av en mannsdominert forsamling. Ett lyspunkt var kanskje å skue under IOC-kongress sist uke: I oppkjøringen til kongressen ble kandidatene til President-jobben nektet å drive aktiv valgkamp og ha kontakt med delegatene, noe som tidligere hadde blitt brukt til å kjøpe seg støtte. Mange av de gamle pampene ble vraket og den relativt unge Kirsty Coventry fra Zimbabve ble valgt til organisasjonens første kvinne i Presidentstolen. Kanskje innevarsler det også en ny tid og et nytt regime i IOC, og at det er kvinner som må rydde opp i rotet mannfolkene har stelt til!

Kanskje er det håp for en stakkars idrettsidiot som synes idrettskonkurranser er morsomt å se på, likevel? Blir det for gæli, kan vi jo håpe på at det går så langt at bobla til slutt sprekker av seg selv? Eller bare rett og slett rusle en tur langs ælva. Det er i alle fall gratis. Og sunt er det også!

Foto på front: Vadim Braydov, Pexels.com