Av professor emeritus Willy Tore Mørch
Rettsaken mot Gjert Ingebrigtsen er begynt. Han er tiltalt etter Straffelovens § 282 for mishandling i nære relasjoner. Det dreier seg om mishandling i form av trusler, slag og spark mot Jacob Ingebrigtsen og hans søster gjennom en årrekke.
Familien Ingebrigtsen er unik i den forstand at Gjert Ingebrigtsen opptrer både som far og trener for løpebrødrene, der én av dem, Jacob, er i verdenstoppen. Familien har også aktivt eksponert seg offentlig gjennom realityserien Team Ingebrigtsen, som eksponerer familien og treningsregimet familien har gjennomført.
Fysisk straff er avskaffet
Jeg tar ikke stilling til skyld eller uskyld. Min advarsel baserer seg på den generelle tendens i samfunnet til å refse barn i barneoppdragelsens navn. Og dommere er mennesker de også. Spørsmålet er om vold og trusler som trenermetoder, kan drifte fra det straffbare til det normale i dommernes hode. Fristelsen kan bli stor når Jacob er blitt verdensmester under dette regime.
Vi har hørt lignende før. Så sent som i 2005 avsa Høyesterett en kjennelse etter straffelovens § 228 om legemsfornærmelse, der en stefar ble frifunnet for å ha gitt to barn klaps på baken fordi klapset ble gitt i oppdragerøyemed, den såkalte «Klapsedommen».
Bakgrunnen for Høyesteretts beslutning var at refselsesretten til foreldre ble opphevet i 1972, uten at det ble innført uttrykkelig forbud mot å anvende fysisk avstraffelse i oppdragelsesøyemed. «Klapsedommen» skapte intens debatt, og det var først i 2009 at et absolutt forbud mot fysisk straff i oppdragerøyemed ble avklart.
Litt juling bagatelliseres
Hardheten mot barn lurer alltid under overflaten. Rett som det er bagatelliseres i offentligheten en ørefik eller litt juling. «Den man elsker, tukter man» er et velkjent mantra hentet fra kristendommens uutgrunnelige lære. «Jeg fikk juling da jeg var liten, og det har gått bra med meg» er en annen unnskyldning for å kunne plage barn.
Motstand mot å refse barn sitter ikke veldig dypt i folks bevissthet. Det har en lang historie. «Historien om barndommen er et mareritt vi først nå har begynt å våkne opp fra. Jo lengre tilbake i historien vi går, desto dårligere har omsorgen vært, og desto oftere er barn blitt drept, forlatt, slått, terrorisert og misbrukt seksuelt», skriver Loyd deMause i «Barndommens historie» i 1974.
I Frankrike på 1600-tallet ble 50% av barna aldri fire år gamle. Spedbarnsdødeligheten i Norge lå like høyt helt fram til 1800-tallet.
På 1700-tallet oppdaget man barndommen som et eget unikt livsavsnitt som skilte seg fra voksenlivet. Men barn ble sett på som usiviliserte individer som måtte oppdras. De måtte påtvinges selvbeherskelse og disiplin skrev Philippe Aries i 1982. Det må være sammenheng mellom handling og straff. Hvis barnet knuser ei rute må vinduet stå åpent dag og natt uten hensyn til at barnet blir forkjølet, skrev Jean-Jacques Rousseau i 1762 i «Émile – eller om oppdragelse», som er en pedagogisk avhandling i romans form.
Barnas perspektiv
Det var først i 1938 at Åse Gruda Skard i Norsk Skuleblar nr. 3, konsekvent tar barnas perspektiv, kritiserer autoritær barneoppdragelse og oppfordrer alle foreldre til å forstå hvorfor barn handler som de gjør.
Men hun får svar fra lærer Knut Brekke, som var motstander av avskaffelsen av fysisk straff i skolen i 1936 da det ble forbudt å slå barn i skolen, og mente at han hadde hele lærerstanden med seg. Brekke er indignert og skriver om lærerstandens «overlegne praktisk erfaring» med barneoppdragelse til forskjell fra «skrivebordsteoretikere som magister Skard» som våget å tråkke dem i næringen.
I dag skinner fremdeles hardheten mot barn gjennom i media når blodsromantikerne får spalteplass i mediene med jevne mellomrom. Repetisjonsøvelser i påstander om dulling med nasjonens barn, bomullsbarn og curligforeldre resulterer i at barnet hindres i helsefremmende aktiviteter, når de blir fratatt risikofylte lek og farlige aktiviteter.
Fysisk straff og trusler
Et nytt læringsprinsipp er blitt lansert, for eksempel i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin i august 2022, som læring ved å skade seg. Å falle ned fra trær og komme blodig hjem er sunt og herder barn til morgendagens utfordringer. Risiko-strippede utearealer i barnehager og skoler er trussel mot barnets sunne modningsprosess, er budskapet.
Derfor skal man følge nøye med på om fysisk straff og trusler om vold aksepteres som nødvendige ingredienser i profftrening av barn mot verdensmesterprestasjoner.
Frikjenn Gjert Ingebrigtsen hvis han er uskyldig. Men man må vokte seg for å frifinne ved å reversere forståelsen av loven til før 1972. Vi ønsker oss ikke en oppblomstring av vold mot barn i kjølvannet av rettsaken i Sør-Rogaland Tingrett ved at klaps på baken blir juridisk stuerent siden det ble en verdensmester ut av det.
Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012. Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.
Foto på front: Sora Shimazaki, Pexels.com
Agenda Fredrikstad 