Agenda Fredrikstad

Av Lisa Holm Johansen, sogneprest i Onsøy sokn

Jeg vil takke Gunnar Bodahl-Johansen for initiativ til å samtale om kirkens tro, lære og budskap hva angår døden, oppstandelse og evig liv. Jeg tror vi er mange som har behov for at det snakkes om disse temaene. Som det av ulike årsaker er få anledninger til i vår tid.

For mange av oss er livet så fylt til randen nesten hele tiden, at vi først blir påminnet livets endelighet når vi befinner oss ved en gravkant. Men også da haster vi ofte videre. Presten skal forberede seg til nye gravferder. Andre skal tilbake på jobb eller videre til minnesamvær.

Bittesmå kister og store kister

Jeg tenker ofte på døden. Naturlig nok. Prester står ved kister og gravkanter oftere enn de fleste. Jeg tror ingen andre, samlet sett, lytter til så mange livsfortellinger og detaljer rundt sykdomsforløp, dagene og timene før døden inntraff. Eller hvordan tragedien opplevdes. Eller hvordan sjokket ennå sitter i kroppen. Eller hvordan den bittelille kroppen med ett bare lå der helt stille. Eller hvordan det var å finne ham eller henne. Eller den stadige søken etter de som aldri ble funnet igjen.

Jeg har lagt tre spader med jord på bittesmå kister og store kister. Korte liv og lange liv. Og på flere skjebner og utfall enn jeg overskuer. Og på kister med mennesker jeg kjente godt. Hvordan klarer vi prester det, uke etter uke og år etter år?

For noen år tilbake leste jeg en rapport som undersøkte hovedgrunnen til at nyutdannede prester sluttet i jobben. Det viste seg at 50 prosent av de nyutdannede som sluttet å jobbe som prest i løpet av de 5 første årene, oppga gravferder som hovedårsaken. Det kan bli for tøft å stå ansikt til ansikt med døden så ofte som prester gjør.

Det mest meningsfulle

Så hvordan får vi det til? Det finnes nok mange svar på det. Alle prester jeg kjenner, sier at det å lede gravferder er noe av det mest meningsfulle vi bidrar til. Å være med å legge til rette for at de nærmeste, venner og bekjente skal få en verdig og meningsfull avskjed, er noe prester er svært opptatt av.

Samtidig er det dette arbeidet som også krever mest av en prest. Og jeg tror det er sånn fordi at inne i prestekjolen og bak gravferdsliturgien finnes det også et menneske. Et menneske som ofte blir påminnet om vi skal miste hverandre. Og at man selv en dag skal dø.

Må bære og gi mening

I forordningen for gravferd står det at gravferd er den siste tjenesten fellesskapet gjør for hverandre. Å samles til avskjed og følge hverandre til graven er ikke bare et ritual, men også en tjeneste vi utfører for hverandre. Og skal vi makte denne tjenesten i lengden, så må ritualet bære, gi mening og kraft.

Men også prestedrakten må på. Det er med prestedrakten – albaen (Lyset)- på, at jeg trer inn i Den norske kirkes gravferdsliturgi, og målbærer kirkens oppstandelseshåp og troen på det evige liv. Det er iført alba at jeg legger tre spader med jord på kista og sier: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli og av jorden skal du igjen oppstå.»

Det er også med kallet fra Gud og kirken at jeg år etter år makter, og våger, å ta ordene mer fritt tolket i min munn. Og jeg kan bare uttrykke ordene i tillit til Guds løfter. Guds løfter som finnes oppsummert og uttrykt i trosbekjennelser, bønner, liturgier, salmer og mye annet.

En tjenestekvinne og – mann

Når dette skrives, har vi akkurat feiret Maria budskapsdag i kirken. Og lest teksten der engelen forteller Maria hva som skal skje. Og Maria kaller seg selv en tjenestekvinne. Prester er også bare en liten tjenestekvinne og -mann. Akkurat som vi alle er det i møte med Abraham og Jacob og Isaks Gud. 

I møte med Gud er vi alle små. Og så lenge vi fortsatt lever vår dag her på jorda så vet ingen av oss hva døden eller oppstandelsen egentlig er for noe. For egen del veier jeg mine ord med omhu. Jeg tar høyde for at jeg skal stå til ansvar for dem en dag.

Samtidig er prester kalt til å snakke om dette. Jeg velger som oftest å snakke om det i prekenen på søndager når vi er samlet for å feire Herrens dag. Noen ganger snakker jeg om det i selve gravferden også. Særlig når det har vært et tema i samtalen med de pårørende i forkant av gravferden.

Men jeg tar alltid høyde for at når vi samles i kirkerom og kapell til en siste avskjed, så kommer vi fra mange ulike hold. På slike dager skal kirkerommet og kapellet være et «godt» sted å være for alle. Presterollen skal romme et mangfold, også de som går baklengs inn i kirken og kapellet.

Skal reises opp til evig liv

Men som jeg skrev innledningsvis, tror jeg også at vi er mange som har behov for at det snakkes mer om døden og oppstandelsen, og om livet. Også forankret gjennom den rike skatten og tradisjonen kirken bærer på av tankegods og uttrykk, og bekjennelser.

Gudstjenesten er et sted der det særlig bør skje. På gravferdsdager også, men personlig er jeg usikker på hvordan, ut over det som allerede sies i selve liturgien og den korte anledningen prestene har i talen sin.

Jeg tror at livet fra Gud er sterkere enn døden. Og jeg tror at jeg en dag skal reises opp til evig liv hos den treenige Gud. Jeg er usikker på hva som venter meg der. Noen hevder at vi skal stå som englene rundt Guds trone og lovsynge Ham i evighet. Jeg er riktignok glad i sang og musikk, men det får da være en grense tenker jeg.

Skal ikke forstå døden

Gjennom årene har jeg hentet språk og næret troen til disse løftene fra ulike kilder. Men vender alltid tilbake til den svenske bibeloversettelsen og det som står skrevet hos Predikaren 3:11: «Allt har Han gjort skjønt för sin tid, ja, Han har ock lagt evigheten i människornas hjärtan, dock så, att de icke förmå att til fullo, ifrån begynnelsen intill änden, fatta det verk som Gud har gjort.»

For jeg tror også det ligger i sakens kjerne at vi ikke skal forstå døden og evig liv. Men det finnes noen spor å følge. Mange av dem har kirken båret med seg i 

århundrer. Og leser man kirkefedrene og mødrene og mange av de andre stemmene som er bevart, så kan noe tyde på at temaene er mer underkommunisert i vår tid enn tidligere tider.

Og jeg tror ikke det er fordi vi ikke trenger å snakke om det lenger. Tvert imot. Kanskje trenger vi det mer enn noen gang.

Lisa Holm Johansen. 52 år, ferdig utdannet Cand. Teol. fra Universitetet i Oslo i 2007. Bor på et småbruk i Onsøy, med ektefellen Knut Erling Johansen. Har vært prest i 18 år, og sogneprest i Onsøy siden 2018. Foto: Catrine Iren Iversen.

Foto på front: Pavel Danilyuk, Pexels.com