Av Carl-Erik Grimstad
(Innlegget er tidligere publisert i Tønsbergs Blad)
Dagens EU-debatt, eller mangelen på den, har tatt spørsmålet om 70-tallets feirede tema om «Gallupdemokratiet» til nye høyder. I norsk statsvitenskap var eksamensoppgavene på grunn- og mellomfagsnivå fulle av referanser til den voldsomme utbredelsen av meningsmålinger som gjorde seg gjeldende i etterkrigstidens Norge.
Fremst i analysene når det gjelder den demokratiske betydningen av målingenes virkning, sto Tønsberg-mannen Ottar Hellevik, senere professor i statsvitenskap på Universitetet i Oslo.
Grovt forenklet er en av hovedkritikkene av gallupdemokratiet at ukritisk bruk av målingene kan lede til forenklede bilder av kompliserte samfunnsforhold og igjen til politisk opportunisme. Politikerne blir – igjen grovt sett – til politiske døgnfluer eller slaver av en feiltolket folkemening.
En annen er at overdreven bruk av opinionsmålinger kan bli en erstatning for den aktive deltakelsen i politiske prosesser som er kjernen i et levende demokrati. Kall det gjerne politisk latskap.
En klar EU-trend
For tiden viser opinionsmålinger, med hensyn til EU-medlemskap, en klar trend i retning av en stadig sterkere ja-side. Årsaken er åpenbar. Den verden vi engang kjente er tilsynelatende i ferd med å rakne.
Høye tollsatser er en ting, like mye redselen for antidemokratiske holdninger i Maga-bevegelsen. De faller sammen med territorielle krav, for eksempel forestillingen om at Grønland er «up for grabs» – forsyn deg, den som vil! Trump er, som kjent, heller ikke fremmed for å ønske seg Kanada – kanskje også Panama.
Denne formen for ambisiøst stormaktsdrømmeri, ispedd flørting med russisk ekspansjonisme, ligger også bak norsk hyperaktiv utenrikspolitikk for tiden.
Så skulle man tro at meningsmålingene ville ha inspirert lederne i de to store styringspartiene i Norge, AP og Høyre, til å lede landet inn i EU, et større fellesskap som potensielt har mulighet for å gi oss større sikkerhetsgaranti enn et NATO som med et pennestrøk i Washington kan smuldre opp.
I dag er Ja-holdningen i landet omtrent det dobbelte av hva den var da Gro på begynnelsen av 90-tallet kastet seg inn i kampen om å følge Sverige inn i EU.
Som vi vet, har både Erna og Jonas brukt mye energi på å nærmest garantere at vi ikke får en ny folkeavstemning i neste stortingsperiode. Vi har fått et slags omvendt gallupdemokrati der lederne snur ryggen til de velgerne som støtter det standpunktet i EU-kampen som vi alle vet at de dypest sett ville stemt for. I stedet velger de å la sin overbevisning representere ved de to musene som brøler – Venstre og MDG.
Så viser det seg altså at landsmøtene i de store partiene ville det annerledes. Erna ble regelrett utstemt av Høyres grasrot og vedtaket på Aps møte åpner i realiteten for at partiet kan kaste seg inn i en folkeavstemningsdebatt så snart valget til høsten er over – til tross for at partiets leder gikk god for det motsatte da han fortsatt spilte på lokkelur hos Vedum.
Det er som om man må gni seg i øynene av to statsministerkandidater som til de grader dilter etter trenden i folkemeningen – som att på til sammenfaller med deres egen overbevisning.
«Liten og åpen økonomi»
Det er grunn til å ha stor respekt for det diplomatiske spillet som foregår når en samlet AP-ledelse, oppbemannet med en respektert tidligere generalsekretær i NATO, reiser til Brüssel eller Warszawa for å be pent om å få komme på innsiden av EUs mottiltak mot Trump.
Men samtidig er det noe patetisk over det. «Norge er en liten og åpen økonomi» gjentar landets lederkorps på inn- og utpust. Men samtidig vet alle at EU helst ville ha sett oss permanent på innsiden – akkurat det samme som våre forhandlere dypest sett ønsker seg.
I realiteten er Norge altså «en kjempeøkonomi med en lukket agenda». De politikerne vi i disse dager er mer enn villige til å legge våre skjebner i hendene på, har i disse dager, mens Senterpartiet ligger med selvforskyldt brukket rygg, unnlatt å gi uttrykk for det de helst vil ha.
Kunne fått hele kaka
I stedet velger de av partitaktiske grunner (Erna er redd for Sylvi og Jonas for Peggy) annerledes. De trygler om smulene der de kunne fått hele kaka. Ikke en gang all diplomatisk etikette kan slik sett stanse EUs forhandlere mot å knise bak ryggen til nordmennene når de har forlatt forhandlingsrommet.
I politisk kvarter 27. februar ble Jens Stoltenberg spurt av programlederen hvorfor han ikke vil kjempe for en EU-debatt nå. Svaret var: «Jeg er blant dem som har prøvd å få Norge inn i EU og ikke lyktes med det».
Hvordan kan vi forstå et slikt pussig resonnement? Er det redselen for hybris som skremmer ham? Er han Ikaros som, med vinger av voks, hadde fløyet for nær sola slik at de smeltet og han styrtet i havet? Er EU-traumet i AP fra 1994 virkelig så dypt grunnfestet?
Foto på front: Peter Mydske/Stortinget
Carl-Erik Grimstad er journalist og forfatter, tidligere førsteamanuensis i presseetikk på Høyskolen Kristiania. Han representerte Vestfold på Stortinget 2017-21 for Venstre. Han er spaltist i Tønsbergs Blad der denne artikkelen tidligere har vært publisert.
Agenda Fredrikstad 