Det så lenge ut til at Arbeiderpartiets landsmøte 3. – 5. april skulle bli et vanskelig møte for partilederen og statsministeren. Alle i Arbeiderpartiet var klar over at noe måtte gjøres, og det var ingen tegn i tiden som tilsa at Støre skulle kunne snu skuta. I stedet ble det et halleluja-møte. Blåst bort var lederstriden og Tonje Brenna.
Da Donald Trump inntok Det hvite hus, skapte han uro og usikkerhet. USA truet med å avslutte våpenleveransen til Ukraina, spekulasjonene om USAs Nato-medlemskap dukket opp på nytt og deretter kom tollsatsene. Europa måtte ta større ansvar for egen sikkerhet. Europa måtte samle seg om å støtte Ukrainia, EU kom sterkt på banen i kampen mot tollsatsene. Norge måtte sikre seg at vi var på innsiden av EU.
Men først kom Jens Stoltenberg hjem til sine egne. Velgerne reagerte med å gi Arbeiderpartiet et byks oppover på meningsmålingene. Hvor lang tid i forveien frelserens tilbakekomst var planlagt, vil det kanskje bli skrevet bøker om senere. At saken ble avgjort på en skitur i Nordmarka, er det vanskelig å tro. Men Støre selv var hele tiden sikker på at han skulle fortsette både som partileder og statsminister etter landsmøtet. Det kan tyde på at Støre og Stoltenberg lenge hadde hatt en plan. Men først måtte man kvitte seg med Senterpartiet.
Vi søker det trygge
I urolige tider søker vi tryggheten. Velgerne kjente Støre som en dyktig utenriksminister. Det var også utenriksminister Støre Arbeiderpartiet forelsket seg i. Så kom Jens Stoltenberg direkte fra NATO og verdenspolitikken. Ingen var bedre å sende i «krigen» enn Støre og Stoltenberg. Ikke noe annet parti kunne matche norsk politikks nye Knoll og Tott. Det ser faktisk ut som Støre har blomstret opp med Stoltenberg ved sin side. Stikk imot det mange trodde ville skje.
President Zelenskyj gikk ut av Det Hvite Hus med halen mellom beina. Det sies at han ble lurt i en felle. Støre og Stoltenberg ble kanskje lurt i en annen felle da de møtte en jovial og rosende, men kontrollerende president. Det var slik Donald Trump sikret seg en ny periode i Det Hvite Hus. Men uansett hører jeg mange si at de er stolte over Støres og Stoltenbergs opptreden i Det ovale kontor. Hva som kom ut av møtet med Trump vet vi imidlertid ikke.
Ingebrigtsen-saken
Debatten på NRK tirsdag 2. april (2025) – der temaet var pressens dekning av Ingebrigtsen-saken – ble en reprise av alle tidligere pressedebatter. På den ene siden redaktører som unisont forsvarer alt de gjør, på den andre siden kritikere som ikke klarer å nå frem med kritikken.
Redaktørene sier de «riktige» tingene. Men de sier ikke det «alle» venter på: “Dekningen av Ingebrigtsen-saken går over stokk og stein!” Det kommer ingen innrømmelser fordi den enkelte redaktør ikke kan ta ansvar for hva den andre gjør. I den redaktørstyrte journalistikken er ingen sin brors vokter.
Må omtales
Alle er enige om at Ingebrigtsen-saken må omtales. Saken gjelder mennesker som har søkt offentlighet ved å slippe et fjernsynsteam langt inn i privatlivet. En straffesak er heller ingen privatsak, og åpenhet i rettspleien er en garanti for at alt skal gå riktig for seg. Pressen har rollen som vaktbikkja som skal se kritisk på makten som utøves i domstolene.
Mediene skal altså gi innblikk i samfunnets behandling av og reaksjon på straffesaker. Åpenhet er også viktig for å kunne forstå dommen. Redaksjonene har forberedt seg godt, de har erfarne folk på jobb som vet hvilken informasjon pressen ikke skal publisere.
Mediesak
Men Ingebrigtsen-saken er også en mediesak som får sitt eget liv i mediene. Det ser vi i alle store kriminalsaker. Jeg har analysert noen av de største sakene. Kjendisfaktoren rammer Ingebrigtsen-familien med kolossal styrke, og saken får derfor en massiv dekning i mediene. Hver redaksjon, redaktør, journalist og kommentator – journalistikkens nye overklasse – skal bevise at de kan levere «varen».
Dette er en journalistisk konkurranse vi ikke snakker om, en kommersialisme mediene skjuler bak samfunnsrollen. Det er en «medieimperalisme» som spiser oss med hud og hår, som vi ikke kan motstå. Vår nysgjerrighet overmanner oss. Vi vil ha mer, mer, mer. Vi vil vite hvordan det er med den stakkars ektefellen, moren og bestemoren.
Ingen vinnere
Det finnes ingen vinnere i Ingebrigtsen-saken, selv om en av partene får juridisk medhold i tingretten. Rettssaken viser en familie i fullstendig oppløsning. Uttalelsene i retten publiseres på alle plattformer. Kommentatorene analyserer og kommenterer uttalelsen – og gir dem sin personlige vinkling. NRK gnir uttalelsene inn hos lytterne og seere gjennom nyhetsloopen som aldri tar slutt. Det blir brennmerker som vanskelig kan gro.
Saken stopper trolig ikke med en dom i tingretten. Men ankes til lagmannsretten. Da får vi et nytt mediekjør. Det er mediesamfunnets beinharde realiteter.
FFK-gudstjenesten
Jo da, jeg var på FFK-gudstjenesten 23. mars. Mange har i etterkant spurt meg hva jeg mener om gudstjenesten. Her er svaret: Jeg opplevde en gudstjeneste eksklusiv for FFK, ekskluderende overfor byens andre idrettslag og idrettsutøvere. Og for oss andre som ikke har sesongkort på «sørsia». Selv kirkebønnen handlet om FFK! Jeg ble overrasket og lei meg.
Spørsmålet er om kirken nå er på så desperate jakt etter mennesker at man lar en fotballgal biskop emeritus – med nettopp sesongbillett på «sørsia» – gjøre høymessen om til en fotballarena?
Jeg var ikke på den første FFK-gudstjenesten 10. september 2023, men etter at jeg i forkant hadde uttalt meg kritisk til lokalavisen og Verdens Gang, ble jeg i kommentarfeltet stemplet som en gretten gammel gubbe det skulle vært skuddpremie på. Jeg har vært ute i hardere vær enn det. Etter en TV-debatt, ringte en mann hjem til oss og fortalte min yngste sønn, som tilfeldigvis tok telefonen, at han skulle drepe meg, kutte meg opp i småbiter og levere meg på døra i en plastpose.
Rødt og hvitt
At folk kler seg i rødt og hvitt for å gå i kirken, er deres valg. At en biskop – riktignok forhenværende – vraker kirkeårets liturgiske farge til fordel for FFK-fargen på stolaen som prester bærer utenpå den hvite messeskjorten, slik at han kunne fremtre i rødt og hvitt, er i beste fall patetisk, i verste fall respektløst.
Da biskop emeritus Halvor Nordhaug fra prekestolen ba menigheten på venstre side i kirkerommet rope «Heia FFK» og menigheten på høyre svare med «hei, hei, hei», ble kirkerommet en fotballarena som jeg forlot til ablegøyene var over. Jeg går ikke til høymesse i Domkirken for å rope «Heia FFK»!
At biskopen dro frem det rød-hvite FFK-skjerfet fra talerstolen, understreket FFKs plass i gudstjenesten. Slagordet «En for alle, alle for en», gjorde den forhenværende biskopen til et bilde på Jesus som er den ene for oss alle, og at vi alle må være der for den ene.
Å argumentere mot at menigheten ber for noen, er nesten umulig. Men når menigheten eksplisitt ber for FFK og FFK-lagene, oppleves det som kirkebønnen blir trukket inn i tippeligaen. Da FFK-sangen «For Fredrikstad» avsluttet gudstjenesten, var vi igjen supporterne på «sørsia».
Jeg forstår naturligvis gleden over å se Domkirken fylles med folk. Ikke minst folk som ikke har sin daglige gang i Domkirken. Den påfølgende søndagen var det snaut 50 mennesker til stede på høymessen. Ikke et eneste FFK-skjerf, så langt jeg kunne se. Til tross for at FFK vant en vanskelig hjemmekamp mot Brann dagen etter FFK-gudstjenesten.
Gjemmer dokumenter
«Demokratiet dør bak lukkede dører», og jeg får stadig henvendelser fra både journalister og vanlige borgere som renner hodet i den lukkede døren inn til forvaltningen. Til tross for at norsk lov krever åpenhet og innsyn, og er en forutsetning for at vi skal kunne opprettholde demokratiet, strever forvaltningen iherdig for å holde døren lukket.
For et par uker siden fikk jeg en henvendelse fra en journalist i avisen Strandbuen. I en omstridt sak om plasseringen av et datasenter i Stranda kommune, hadde kommunen skjult over hundre dokumenter for offentligheten ved ikke å journalføre dem. Da Strandbuen ba meg kommentere saken, var det bare en ting å si: Kommunen ønsket å gjemme saken for å unngå debatt.
Vi ser det hele tiden. Å ikke journalføre dokumenter er ett av «triksene» forvaltningen bruker for å unngå en offentlig debatt om et ømtålig tema før forvaltningen får ferdigbehandlet saken. Strandbuen hadde heldigvis en kritisk og våken journalist, Thomas Espevik, som tidligere blant annet har jobbet i Klassekampen, som er en god skole for å utvikle kritiske journalister. Og kommunedirektøren la seg helt flat og beklaget den manglende journalføringen.
For egen regning
Flere ganger har jeg fått spørsmål om hva det betyr at det er journalistene som står ansvarlig for innholdet i egne kommentarartikler. «Nok en gang skriver Jacobsen (Jon Jacobsen i Fredriksstad Blad, min opplysning) i eget navn, men undertegner og ber om tips til FB. Hva står avisen for når det gjelder meninger? Som leser oppfatter jeg det som lite», heter det i en henvendelse.
I Redaktørplakaten heter det: «Redaktøren har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.» Den ansvarlige redaktør står etisk og rettslig ansvarlig for alt innhold, men samtidig har det blitt viktig for mediene å understreke at medarbeidernes meninger ikke er avisens mening. Når avisene heller ikke lenger har lederartikler, er det ikke så merkelig at lesere spør hva avisene står for «når det gjelder meninger». Men uansett kan ikke den ansvarlige redaktør løpe fra sitt etiske og juridiske ansvar.
Foto på front: Foto: Daniel Sannum Lauten / Pool / TV2 / Statsministerens kontor
Agenda Fredrikstad 