Den norske satire-tegneren Morten Mørland fikk nylig Fritt Ords Ytringspris sammen med Dag og Tids tegner May Linn Clement og Aftenpostens Malvin Halleraker. Mørland er tilknyttet The Times og Sunday Times. Mørland var, sammen med noen britiske kolleger, representert med tegninger på en utstilling som skulle åpne i London nylig, men rett før åpning avlyste eieren av galleriet hele utstillingen. Og begrunnelsen? Noen kunne komme til å føle seg støtt! Som om det skulle være noe nytt? Det er jo hele begrunnelsen for satire-tegninger. Noen skal føle seg støtt! Det er hele vitsen med en satirisk avistegning. Det vi språk-journalister bruker bøttevis med ord på å beskrive og dokumentere, fikser tegnerne med en tegning eller en illustrasjon. Vi har begge som hovedoppgave å holde «makta» i ørene, kontrollere deres gjøren og laden og konfrontere dem med beslutninger som gir feil resultat eller begrunnelser som er gale. Det er derfor mediene kalles «den fjerde statsmakt.» Vi gjør det med saklig informasjon, tegnerne med humor og følelser som ofte gir sterkere gjennomslagskraft. Heldigvis er det ikke alle som er like lettskremte som galleristen i London, og det har strømmet på med henvendelser fra andre som veldig gjerne vil overta utstillingen. Så bildene blir nok vist uansett.
Jyllandsposten og Charlie Hebdo
Det er i år 20 år siden Muhammed-tegningene i Jyllandsposten, og 10 år siden angrepet på satire-avisen Charlie Hebdo i Paris, og det kan være på sin plass å spørre om vi er blitt klokere til å bruke satiren som politisk virkemiddel? Er verden blitt et mer tolerant sted hvor satire blir akseptert? Og ikke minst; Er det grenser for hvilke tema man kan ironisere over og bruke satire om?
I de to nevnte tilfellene var det muslimske radikale som forsøkte å angripe tegneren i Jyllandsposten for tegninger hvor Profeten ble brukt i tegninger som knyttet islam og radikal tolkning til terror og voldsbruk, undertrykkelse av minoriteter og kvinner. I Paris hadde satire-avisen Charlie Hebdo lenge brukt satire ikke bare mot Islam og muslimer, men mot religion generelt – også kristendommen og jødedommen. Avisen var generelt motstander av religion og religionsutøvelse, som de anså som en måte å kontrollere folk på. Det var imidlertid to radikale islamister som angrep redaksjonslokalene og drepte 12 og såret 21 personer. For de aller fleste muslimer som har bosatt seg i Vest-Europa eller USA oppleves det nok urimelig at deres religion knyttes til vold og terror, men de færreste vil gå så langt at de vil gjøre noe så drastisk med det. Det skal en helt annen overbevisning og motivasjon til for å storme et redaksjonslokale med automatvåpen og skyte ned dem som befinner seg der. Var så attentatet på Charlie Hebdo og forsøkene på attentat på Jyllandspostens tegner en bekreftelse på at Islam og terror er to sider av samme sak? Neppe, men de viste at radikale islamister er i stand til å begå terror i religionens navn, og særlig hvis de blir oppmuntret til å tro at satire er en fornærmelse mot religionen og dens fremste profet. Noe som også er grunnlaget for terror-organisasjonene Al Kaida og ISIS, som begge hadde erklært hellig krig mot Vesten. Målene ble valgt fordi de var lette å komme til og fordi de hadde satt fornærmelsene på trykk.
Satire i meningsbrytninger
I det vi liker å kalle den vestlige verden med folkevalgte organer og liberale ideer, finnes det ingen unnskyldning for å begå terror, eller overlagt drap på tilfeldige mennesker. Vi liker å mene at en åpen debatt hvor meninger brytes og hvor vi skiller mellom person og meninger, også skal kunne inneholde satire og ironi og at det er forstått og akseptert i vår kultur. Vi kan mene at innvandrere som bosetter seg i våre land, må forholde seg til og etterleve de lover og regler som gjelder. Men kan vi på samme måte forlange at de skal overta og tilpasse seg til vår kultur? Det å ta med seg skytevåpen og begynne å skyte mot tilfeldige mennesker som er ute for å feire Pride og HLTB-miljøer, er selvfølgelig et brudd på norsk lov og skal straffes deretter. Angrep på satire-tegner og på redaksjoner for satireblad, er også det, men gjerningsmennene mener det er en protest mot en kultur som tillater at man fleiper med noe som de synes er så viktig at det ikke kan fleipes med fordi det er en krenkelse av alle muslimer. Norske medier må selvsagt ha anledning til å bruke satire. Ikke for å henge ut en gruppe, med for å understreke et poeng. Da må man også passe på at det ikke skjer for å provosere og faktisk ha en god og relevant begrunnelse.
Ærekrenkelser
I Norge ble paragrafen om injurier/ærekrenkelser (altså det å fornærme noen offentlig) flyttet fra straffeloven til skadeerstatningsloven. Det betyr at det ikke lengre er straffbart å ærekrenke noen og at det utløser offentlig reaksjon. Men ærekrenkelser kan fortsatt utløse erstatningsansvar, men det krever at den som føler seg ærekrenket reiser et privat søksmål. I loven som trådte i kraft i 2015 er ærekrenkelser definert som:
« Ærekrenkelse er en handling som krenker en annens æresfølelse, eller er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette en annen for hat, ringeakt eller tap av tillit som hen har behov for i sin stilling eller næring. Dette kan skje ved ord eller handling.»
Som man ser av teksten, dreier det seg om «en annens æresfølelse.» Altså en konkret person og bare i enkelte tilfeller kan en etnisk gruppe eller institusjon påberope seg krenkelse. Det dekkes normalt av Lov om diskriminering av etniske grupper eller straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer og skal behandles i domstolene. Man kan altså ikke påberope seg krenkelser på vegne av en hel gruppe som begrunnelse for å begå terrorhandlinger.
Hvilke ord kan man bruke?
Så kan man spørre, hva har dette med woke å gjøre? Woke-bevegelsen var opprinnelig tenkt som en bevisstgjøring av folk og å få dem til å ta avstand fra diskriminering og utestengelse på grunn av hudfarge, tro, legning eller etnisitet. I og for seg en god og fornuftig begrunnelse. Det har lenge vært diskutert om kulturelle uttrykk fra forgangen tid er like mye verd å ta vare på når tider og holdninger endrer seg. Walt Disney hadde sterke høyreradikale holdninger, noe som også ble reflektert i stereotypisk fremstillingen av fargede eller kortvokste. Flere av hans filmer fra den tiden er nå merket med en advarsel om at filmen gir uttrykk for holdninger som var vanlige for den epoken, men at selskapet ikke innestår for dem nå. Men mange mente at woke ga seg inn på områder som i beste fall var diskutable og tvang kunstnere, forfattere og utgivere til å endre på sine tidligere arbeider. Slik ble Agatha Christies «Ten little niggers» først til «Ti små negerunger», og senere i amerikansk versjon «Then there were none!» Utgangspunktet var en gammel barneregle, hvor en og en av 10 negre utsettes for ulykker på vei til markedet, til alle sammen omkommer. Derav sluttsetningen Then there were none. De spiller altså på samme regle, hvilket er helt sentralt for plottet i boka, men unngår å bruke N-ordet, som det nå heter. Altså en woke-endring.
Det samme var tilfellet med Pippi Langstrømpes far, som opprinnelig var negerkonge i Afrika, men som etter hvert ble Sydhavskonge på en Sydhavsøy! Hva som skjer med Torbjørn Egeners Lille Hoa, som var en hottentott, er ikke godt å si. Men her er et forsøk på en humoristisk woke-oppdatering av den.
Onkel Tom’s hytte
Til og med Harriet Beecher Stowe’s ”Onkel Tom´s hytte,” som for meg og mange andre ble vekkeren om uretten slavene i USA var blitt utsatt for, og som var en viktig grunn til at slaveriets motstandere fikk økende støtte. Den ble utsatt for kritikk av den militante gruppa Black Panthers på -60-tallet. De så på Onkel Tom som en slave som hadde underkastet seg slaveriet som system og tilpasset seg til de hvite slaveeiernes regler i stedet for å reise seg og ta opp kampen mor undertrykkelsen. Uansett begrunnelse og gode intensjoner, ble woke utover 2000-tallet stadig mer mislikt av den politiske høyresiden i USA. Det som i utgangspunktet hadde vært et initiativ for å øke integrering og inkludering av marginaliserte grupper, ble en rød klut for høyresiden, som så på det som et angrep på tradisjonelle amerikanske verdier. Motstanden, eller anti-woke-bevegelsen, ble en kampsak for Tea Party-bevegelsen som vokste fram på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Den oppsto på høyresiden av det Republikanske partiet, men appellerte også til partiløse, som syntes den føderale staten hadde fått alt for stor makt og at de enkelte delstatene burde bestemme mer selv. En velkjent konflikt, som i sin tid var en viktig årsak til den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865).
Muligens kan man si at woke-bevegelsen gikk fra å være noe som skulle kritisere urettferdighet og undertrykkelse, til å bli en bevegelse som kritiserte gamle kulturelle uttrykk og væremåte gjennom detaljer og provokasjoner. Den ble også knyttet til anti-rasistiske aksjoner og demonstrasjoner etter flere drap på fargede av politi under arrestasjoner. I en del sammenhenger ble statuer av ledende konføderasjonspolitikere og generaler fra borgerkrigen veltet og ødelagt fordi de representerte en tid da slaveri og rasisme var en viktig del av det amerikanske samfunnssystemet.
En skremme-kultur
Vi havner altså raskt i en situasjon hvor det som er et viktig historisk og kulturelt minne, for andre er en vederstyggelighet og en provokasjon som utløser sterke følelser. I USA, hvor motsetningene mellom de politiske partene er sterkere enn på mange årtier, er det å spille på slike følelser lett for å hente støtte. Det har Trump og gruppen rundt ham skjønt for lenge siden og spilt på. Det passer som hånd i hanske på for denne administrasjonen, som angriper alt som kan smake av liberalisme eller venstrepolitikk. Fjerning av bøker med «uønsket» innhold fra skolebibliotek, gir skremmende minner om bokbål på universitetsplassen i Berlin i 1933. Stans i støtte til Universitet som vil forske på integrering og likestilling, og å angi studenter som demonstrerer mot denne politikken, er en politisering av den frie forskning og akademias uavhengighet. Trakassering og hevn mot journalister i medier som kritiserer presidentens politikk, er et angrep på ytrings- og informasjonsfriheten, som er en meget viktig del av demokratiet. Men viktige samfunnsinstitusjoner skal skremmes fra å kritisere makthaverne. Et grep vi ellers bare ser i diktaturer.
Skjer vel ikke i Norge
Hva har så dette å gjøre med at en norsk avistegner er blitt nektet galleri-plass? For det er vel ikke slik at det som skjer i USA kan komme til å hende her? I Norge, som for sjuende år på rad er kåret til vedens beste land på ytringsfrihet av Reportere uten Grenser? Vi som har jobbet med journalistikk i en mannsalder vet at det ikke er like rosenrødt i praksis. Byråkrater liker ikke å bli kikket i kortene, politikere liker ikke «vanskelig» spørsmål om brutte valgløfter og vil helst ikke møte journalister direkte. De vil heller svare på skriftlige spørsmål, hvor de ikke får brysomme oppfølgingsspørsmål, eller aller helst ikke svare i det hele tatt. Antallet journalister går ned i tradisjonelle medier og gir økt arbeidsbyrde for de gjenværende. Det blir ikke tid til å sjekke saken og få inn utfyllende eller divergerende opplysninger. Journalistene forventes å skulle skaffe seg tekniske kompetanse i stedet for å drive journalistisk arbeid. Det går ut over kvaliteten på journalistikken, og det er ingenting som er mer skadelig for publikums tillit til journalister enn at de slurver og tar snarveier i jobben.
Stå fast på prinsippene
Nylig var det Internasjonale Mediedager i Bergen og der var Ann Telnaes en av foredragsholderne. Hun er Pulitzerpris-vinner for sine satiriske avistegninger i The Washington Post. Den kanskje mest prestisjetunge avisen i USA ved siden av New York Times og mest kjent for sine avsløringer av president Richard Nixon’s forsøk på å dekke over ansvaret for innbruddet i det Demokratiske hovedkvarteret i Watergate-bygningen. Avisen ble for noen år siden kjøpt av Jeff Bezos, en multimilliardær som støttet valgkampen til Trump. Telnaes hadde laget en tegning av milliardærer (og Mikke Mus) som knefaller for Trump. Blant dem en lett kjennelig Bezos. Det falt Bezos tungt for brystet og han stanset tegningen. Telnaes svarte med å si opp jobben med den prinsipielle begrunnelse at hun ikke kunne uttrykke seg fritt som tegner og artist.
Jeg håper at norske redaktørstyrte medier og deres medarbeidere slipper å oppleve noe tilsvarende, Norske medier er organisert på en annen måte enn de amerikanske, men de er også avhengige av inntekter for å lønne sine journalister, fotografer og tegnere. Konfrontert med tap av jobb og inntekt, er det ikke alltid like lett å stå på barrikadene og kjempe for prinsipper som trykkefrihet og ytringsfrihet og våger å utfordre maktapparatet. Men dersom redaktører og journalister ikke tør det, er det ingen andre som står klare til å overta dette viktige samfunnsoppdraget.
Foto på front: Murat Halu, pexels.com
Agenda Fredrikstad 