Agenda Fredrikstad

Av Professor Emeritus Willy Tore Mørch

 I Ukeslutt lørdag 10. mai var jeg intervjuet til programposten «Passer vi for godt på barna?» Utgangspunktet for innslaget var Morgenbladets artikkel med psykologspesialist Line Marie Warholm om robuste barn og skjøre foreldre, der hun påstår at vår generasjon «har sviktet totalt i foreldrerollen» og at barna er blitt mindre robuste. I innslaget i Ukeslutt var pedagog og miljøveileder Ola Elvsåshagen-Resell og forsker ved NTNU Ellen Beate Sandseter intervjuet.

En potteplante

Elvsåshagen-Resell hadde skrevet en kronikk om at han hadde følelsen av å behandle barnet sitt som en potteplante, nærmere bestemt Bonsaiplante, et japansk miniatyrtre som dyrkes og formes i ei potte. Han var redd for at vi som foreldre hjelper barna for mye, vi er redde for å gjøre feil.

Barna bør eksponere seg for det som er skummelt, og han valgte å begrunne denne oppfatningen med henvisning til eksponeringsterapi, en terapiform der man eksponerer klienten for angstfremkallende hendelser og lar personen stå gjennom angsten til man lærer at den er ufarlig. Han glemte å nevne at angsten kan øke hvis klienten får flykte fra eksponeringen, og må derfor ledes av en erfaren terapeut.

Overbeskytter

Ellen Beate Hansen Sandseter henviser til egen og andres forskning som sier at vi overbeskytter barn, at vi tilrettelegger for barns friksjonsfrie lek. Barna må få utforske verden på egen hånd. På den måten lærer de å håndtere risiko, de utvikler risikomestring, fordi de har lært å mestre risiko «på ordentlig».

I 2022 publiserte hun sammen med Rasmus Kleppe og Ole Johan Sando i Utdanningsforskning.no artikkelen «Innendørs risikofylt lek: Muligheter for spenning og variasjon i barnehagens lekemiljøer?». Her innleder de med at risikofylt lek er en form for lek som kan bidra til både barns trivsel og utvikling, og at risikofylt lek er «aktiviteter hvor barn frivillig oppsøker spenning og (moderat) fare».

Den psykologiske forklaringen er, ifølge forfatterne at «belønningen i form av skrekkblandet fryd eller mestringsfølelse, er så stor at den oppveier muligheten for negative konsekvenser». Så hevder de at «et rigid sikkerhetsregime med ensidig fokus på skadereduksjon (ikke) er forenlig med pedagogiske mål som både omhandler at barn er fysisk aktive og mestrer egne liv».

Beskytte mot farer

Jeg har tidligere, sammen med barnepsykolog Magne Raundalen, engasjert meg i lignende debatter når det i media har poppet opp kritikk av foreldre for å være overbeskyttende curlingforeldre som pakker ungene inn i vatt, en trend vi har kalt «blodsromantikere».

I Ukeslutt var mitt argument at budskapet til foreldre ikke bør være å utsette barn for risiko, med begrunnelse at de blir mer robuste og mer kompetente til å løse problemer og mestre verden. Jeg er redd for at vi som samfunn, vender tilbake til hardheten mot barn, at vi åpner opp for å utsette barn for farer, at barn må lære om livet gjennom den «harde skole».

Det finnes ingen holdning overfor barn som sitter løsere enn å tukte barn i oppdragelsens navn. Det går knapt et år uten krav om strengere straffer for ungdom som bryter loven. Etter mitt syn bør fagfolk som kjenner historien til barns harde oppvekstbetingelser gjennom tidene, og har kunnskap om barns utvikling, argumentere for å beskytte barn mot farer, ikke det motsatte.

Det finnes ingen holdepunkter for at dagens barn er dårligere problemløsere enn tidligere. Skulle man gi noe råd må det være at de legger ipaden i skuffen og går ut for å treffe andre barn.

Dagens foreldre er dyktigere, mye dyktigere enn tidligere generasjoners foreldre, fordi de har blitt verdensmestre i å beskytte barn mot farer. Derfor opplever vi sjelden at barn dør eller skader seg alvorlig.

Må tilrettelegges

Sandseters forskning viser at barn engasjerer seg i risikofylt lek i barnehagen dersom man legger til rette for tumleplasser som muliggjør slik lek. «Før etablering av tumleareal lekte barna risikofylt i gjennomsnitt 4 % av den observerte tiden, mens etter etablering av tumleareal lekte barna risikofylt i 10 % av den observerte tiden», og «resultatene at etablering av integrerte tumleareal hang sammen med en økning i barns risikofylte lek» viser resultatene av undersøkelsen, som for øvrig er et godt gjennomført studium med et bra eksperimentelt forskningsdesign.

Men nettopp fordi barn har tendens til å oppsøke risikofylte aktiviteter som forsterkes av «belønningen i form av skrekkblandet fryd eller mestringsfølelse» bør foreldrerollen være å beskytte barn mot den faren det medfører.

 

Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012.  Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.

Foto på front: Norma Mortenson, Pexels.com