NFFs sikkerhetssjef sier han gjorde Martin Ødegaard en vennetjeneste, men gjorde han istedet ham en bjørnetjeneste ved å la sikkerhetsvaktene sine gå fysisk løs på Se og Hørs fotograf?

Ingen tilfeldige sikkerhetsvakter har rett til å kaste en fotograf ut fra en kirkegård. For alle formåls skyld, er kirkegården et offentlig sted. Men sikkerhetssjefen avviser all kritikk. Han hevder sikkerhetsvaktene hans var på trygg grunn og gjorde en god jobb.

Og så dette: Når du er sikkerhetssjef i NFF, vil en vennetjeneste for landslagskapteinen selvfølgelig bli assosiert med NFF. Jo høyere sikkerhetssjefen går på banen i denne saken, jo lenger inn på banen drar han NFF. Det er utilgivelig naivt å tro noe annet.

De hvite lakener

Selvfølgelig vil medieoppmerksomheten til tider være belastende. Men verdens beste – og verdens best betalte fotballspillere – må ikke glemme at de lever eventyrlig godt av folks fotballinteresse. De vanvittig høye lønningene klubbene kan utbetale til de beste spillerne, genereres av publikumsinteressen, ikke av samfunnsinnsatsen.

Derfor er det naturlig at fotballspillere og andre idrettsstjerner gir noe tilbake til publikum. Istedet for å henge opp hvite lakener og sende sikkerhetsvakter på fotografer, burde Ødegaard-ekteparet invitert til fotografering i kontrollerte former. «Fotografer er velkommen til ti minutters fotografering når vi kommer ut av kirken. Hilsen Helene og Martin.»

Nå minnet den storstilte, to dager lange og stjernespekkede bryllupsfesten mer om Märtha og Dureks Hardanger-bryllup enn en enkel bryllupsfest for to mennesker som insisterer på å få være private og derfor vil holde offentligheten på lang avstand.

Kirken er ikke privat

Jeg vet ikke hva som foregikk i Gjerderum kirke. Men siden Helene Spilling og Martin Ødegaard giftet seg for flere måneder siden, må vi anta ekteparet nå ønsket kirkens velsignelse på veien. I luthersk sammenheng (den norske kirke) er ikke ekteskapet et sakrament slik det er i den katolske kirken. Men en kirkelig velsignelse er en spesifikk kristen handling.

Kirken er verken et kulturlokale eller et festlokale man bør kunne bruke i privat regi.  I Regler for bruk av kirkene, fastsatt av Kirkemøtet 14. april 2015 med hjemmel i lov om Den norske kirke (kirkeloven), heter det i formålet: «Kirken er vigslet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse. Gjennom forkynnelse av Guds ord, forvaltning av sakramentene og annen kirkelig virksomhet, er kirken det sentrale samlingssted for menighetens gudstjenestelige og religiøse liv.»

At kirken i noen tilfeller må ha retningslinjer for å kunne gjennomføre kirkelige handlinger, skjønner alle. Men prinsippet om at kirken skal være åpen for alle, er og blir et prinsipp kirken må etterleve. Det er ille nok at folk må betale hundrevis av kroner for å komme inn i kirken for å høre pop-artister av ulik kvalitet synge julen inn – og kanskje skaffe seg en god fortjeneste.

Anmeldelsen

Etter at sikkerhetsvaktene fysisk kastet Se og Hørs fotograf ut av Gjerdrum kirkegård, løp Se og Hør straks til politiet og anmeldte forholdet. Norsk Redaktørforening var like raskt ut med å støtte anmeldelsen. 

Hvem som helst kan anmelde hva som helst til politiet, og politiet må ta imot anmeldelsen. Men pressen burde ikke belaste politiet med en slik anmeldelse. Norsk politi har alvorligere ting å foreta seg.

Se og Hør og Norsk Redaktørforening har andre måter å slå ned på det påståtte overtrampet. Pressen har ytringsfriheten som sitt viktigste anliggende og sitt kraftfulle «våpen». Det er gjennom frie ytringer vi skal komme frem til sannheten, eller et standpunkt vi kan leve med.

Etter oppslagene i mediene, tror jeg de fleste journalister er trygge på at de fritt kan ferdes på kirkegården og ta sine bilder. Hovedregelen er at enhver har rett til å fotografere hva som helst og hvem som helst på og fra et offentlig sted. Om man har rett til å publisere bildene, er en helt annen sak.

Spar de store ord

Da jeg begynte i Norsk Presseforbund 2. januar 1986, fikk jeg to meget gode råd av min fremragende sjef, generalsekretær Hans Andres Ihlebæk. Det første rådet var dette: «Når mediene snart ringer for å få din kommentar til aktuelle saker, er det viktig at du står trygt på de grunnleggende presseetiske normene og journalistiske prinsipper. Da kan du svare på alle spørsmål uten å trå feil.» Det andre rådet var dette: «Spar de store ord til de rette anledninger!»

Spar de store ord til de rette anledninger! Det er alltid mitt råd når hevngjerrighet og selvhøytidelighet tar bolig i et journalisthjerte. Hver gang jeg selv kommer i det moduset, drar min kone meg raskt ned på jorda med følgende utsagn: «Typisk journalistfornærmet».

Foto på front: Karolina Grabowska, Pexels.com 

Tidligere innlegg