Antisemittisme er definert slik i Store Norske Leksikon:
Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, og har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper. Begrepet ble popularisert i 1879 av den tyske journalisten og agitatoren Wilhelm Marr (1819–1904).
Antisemittisme innebærer altså at man har fordommer mot jøder som folkegruppe, uansett hvilke politiske holdninger de måtte ha, hvilken kulturell, geografisk og historisk bakgrunn de har. Noe som ble demonstrert i sin ytterste konsekvens under det nazi-styrte Tyskland fra midten av 30-tallet og fram til slutten av 2. verdenskrig i 1945.
Da ble alle jøder, uansett bakgrunn, kjønn, politisk overbevisning og kulturell bakgrunn, stemplet som «untermensch» og skadedyr som måtte utryddes. Noe som førte til at seks millioner jøder ble tatt av dage på de mest grufulle måter, og påførte både vinnere og tapere av krigen et traume som fortsatt preger mange den dag i dag – 80 år etter at Tyskland kapitulerte.
Forfulgt i århundrer
Antisemittisme og forfølgelse av jøder er imidlertid ikke noe nytt. Tilbake til de egyptiske faraoene og romerske keisere ble jødene jaget og tatt til slaver. Stammer ble revet opp og spredt for alle vinder. Noen flyktet til Europa, andre til Afrika, og atter andre til Asia. Noen ble integrert i sine nye hjemland, mens andre beholdt sin jødiske tro og dannet jødiske samfunn med sterkt samhold.
Forfølgelsene og mistenkeliggjøringen fortsatte også utover i den mer moderne tid, og reflekteres blant annet i Shakespeares komedie «Kjøpmannen i Venedig,» hvor jøden Shylock livnærer seg som pantelåner og låner ut et større beløp til Antonio, som i sin tur gir pengene til sin beste venn Bassanio, slik at han kan fri til Portia.
Jødene i Venedig diskrimineres og må bo i en ghetto, som låses om kvelden. Som hevn krever Shylock at dersom ikke Antonio klarer å betale tilbake lånet innen fristens utløp, må han betale rente i form av et pund kjøtt fra sin egen kropp! Jeg skal ikke røpe hvordan det forløper, men anbefaler boken, som også gir et innblikk i hvordan det var å være jøde i Europa på 1500-tallet.
Heller ikke Norge var uten fordommer mot jødene. Den såkalte «Jødeparagrafen» i Grunnloven var gjeldende fra 1814 til 1851 og hindret jøder innreise til Norge.
Jødisk hjemland
Et resultat av at jødene hadde vært forfulgt i århundrer, var at de var spredt i mange land, men tanken om en nasjonalstat for jøder begynte først å ta av på midten av 1800-tallet. Samtidig som det i mange europeiske land vokste fram en sterk nasjonalistisk holdning. Dels fordi mange jødiske samfunn ble utsatt for vold og overgrep.
Spesielt var de organiserte forfølgelsene i Øst-Europa blodige, men også fordi det på denne tiden ble lansert raseteorier som konkluderte med at jøder var en farlig og uren rase. Noe som nazistene i Tyskland gjorde til en hovedsak på 1930-tallet.
Tanken om et eget hjemland for jødene vokste utover på 1800-tallet og ble til sionisme, avledet av Sion eller Zion som er en av betegnelsene på Tempelhøyden i Jerusalem. I 1897 ble den første Sionistkongress arrangert i Basel og Verdens Zionistorganisasjon ble stiftet. Den hadde som formål «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel». (Eretz Israel er et politisk og religiøst begrep som på hebraisk betyr «Israels land», kilde: Store norske leksikon.)
Sionismen var i begynnelsen en sekulær organisasjon med eneste mål å skape en trygg stat for jøder i Palestina. Men det oppsto etter hvert mange grupperinger, fra de sosialdemokratiske på venstresiden, som ønsket en sekulær stat uten religiøse bindinger og med mulighet også for arabiske innbyggere, til de ultra-ortodokse på ytterste høyre fløy, som enten så på en slik statsdannelse som å tross Guds løfte om Messias og det lovede land og til de som mente at Palestina var det lovede land som skulle befolkes bare av jøder.
Ekspansjon og makt
Gjennom den såkalte Balfour-deklarasjonen i 1917, ga Storbritannia støtte til opprettelse av en jødisk stat i Palestina med adgang til innvandring. De sionistiske forhandlerne gikk med på at det også skulle opprettes en arabisk stat, som geografisk skulle være den største. Det ble i begynnelsen akseptert også av de arabiske landene, men etter oppdelingen som Storbritannia og Frankrike gjorde, snudde de.
Storbritannia hadde siden 1920 hatt i oppdrag av Folkeforbundet (forløper til FN), å administrere den nye staten og håndheve reglene for innvandring. I 1947 kunngjorde Storbritannia at de ville trekke seg som administrator og overlate problemet til FN, som på sin side delte Palestina i to stater mot slutten av året.
I mai 1948 proklamerte sionistlederen David Ben-Gurion Israel som egen stat, og allerede dagen etter ble Israel angrepet av Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak. Den første store arabisk/israelske konflikten, som endte med israelsk seier og resulterte i at Israel utvidet sitt område. Siden har det vært en rekke konflikter mellom Israel og de arabiske naboene, og alle har endt med israelsk seier og påfølgende annektering av landområder.
Ideologi som påskudd
Det er ikke tvil om at jødene har måttet tåle mye motstand og forfølgelse i kampen for et hjemland. Det vises ofte til dette som et forsvar for Israels harde politikk overfor sine arabiske naboer, som de hevder har som uttalt mål å utslette Israel.
Sionismen er den politiske og ideologiske begrunnelsen for å gå til forebyggende angrep på land og grupper som blir betegnet som terrorister. I ekstrem utgave er det en begrunnelse for nybyggere til å overta landområder, og fordrive arabiske bønder som har bodd der i generasjoner. De argumenterer med at hele Palestina er gitt dem av Gud og at det er en plikt å ta det i bruk, om nødvendig med våpen i hånd. De siste dagers uttalelser både fra statsminister Netanyahu og flere av hans høyre-radikale regjeringsmedlemmer, gjør det klart at en tostats-løsning er helt uaktuelt for dem. Det samme er bosettinger av arabiske palestinere i Gaza og på Vestbredden. Den israelske regjeringen vil ha et Palestina fritt for arabere og forbeholdt jøder. Altså den ultimate drøm for alle sionister.
Dreier seg om land
Israels påstand om at de ønsker å sikre landet sitt mot en eksistensiell trussel fra naboene, kan ikke rettferdiggjøre nedslaktingen av sivile, kvinner og barn i Gaza. At to millioner mennesker drives fram og tilbake på et lite område, som hele tiden bombes og raseres, er en skam for et land som mest av alle burde vite hva forfølgelse, vold og overgrep fører med seg.
De ytterliggående haukene i Israels regjering ønsker å deportere alle arabere fra Gaza, slik at Israel kan ha trygge grenser. Men de vil uansett være omgitt av naboer de har vært i konflikt med og erobret landområder fra; også med en flyktning-befolkning som er fylt med hat overfor en stat og en ideologi som har fordrevet dem fra sine hjem og sitt levebrød.
Det er en dårlig oppskrift for en fredelig sameksistens og en politikk det er helt legitimt å kritisere, uten å bli stemplet som antisemitt!
Foto på front: Omar Ramadan, Pexels.com
Agenda Fredrikstad 