Nå er det ikke første gang norske politikere lar seg overtale til kleine utspill i medier fordi de tror at det vil skaffe dem oppslutning og stemmer ved valget. Som politisk journalist i en del år, har jeg mang en gang gremmet meg over hva politikerne kan la seg overtale til.
I slakk underbukse
Per Borten lot seg overtale til å bære staur i bare trusa for å illustrere hvor vanskelig det var å holde de borgerlige partiene samlet i en regjering. Det ble selvsagt ikke det sprikende borgerlige samarbeidet som ble snakkisen, men at statsministeren lot seg avbilde i bare trusa, sogar en ganske slakk og velbrukt en!
Per Kleppe lot seg, i sin finansministertid, avbilde med et fenalår og en diger forskjærskniv, som en illustrasjon på at nå måtte budsjettet skjæres til beinet! Selv om det etter hva jeg husker bare så vidt var skåret av fenalåret. Ansiktsuttrykket til Kleppe tydet heller ikke på at han trivdes spesielt godt i situasjonen.
Politikk som underholdning
Så det er slett ikke noe nytt i at norske politikere opptrer i underholdningsprogram i håp om at de skal bli oppfattet som folkelige og uhøytidelige. Mange stiller opp i forskjellige sammenhenger, hvor man umiddelbart ser at de er utilpass. Hvor de skal beherske en rolle som verken er naturlig eller i overenstemmelse med deres personlighet.
Det er ikke alle som har en humoristisk sans eller evne til å improvisere og komme med kvikke svar på utfordrende spørsmål. I Norge har vi ikke hatt mange politikere av den typen, og det kan kanskje ha noe med hvordan den rollen de tradisjonelle politikerne i Norge skal spille:
Seriøs, saklig, velinformert, sak- og løsnings orientert. Kort sagt no-nonsense-politikere. Mener vi som har passert pensjonsgrensen og syntes Hanna Kvanmo eller Steinar Bastesen var i overkant vulgære, men ble akseptert fordi de var nordlendinger!
Ungdom vil ha moro!
Det nyeste eksempelet er bloggergruppa Gutta på You Tube. De fire karene: Sebastian «Barisbrevik» Brevik. Snorre Klanderud, Oskar Westerlin og Henrik Viken. De driver bloggen og sier de liker «gutte-humor,» hva nå det måtte være. De har imidlertid blitt kritisert både for å være kvinnefiendtlige og anti-homofile, men sier selv at dette jo bare er humor.
I et større oppslag i VG, forteller de at de har invitert partilederne til et utspørringsprogram, hvor partilederne blir drillet av unge mennesker som er «castet» til oppgaven. Det hele tar ca. tjue minutter for hver partileder, og minner litt om NRKs opplegg for programmet A-laget. Det skal være basert på humor, men:
– Vi vil jo at det skal være litt tenning, men jeg tror ikke Erna begynner å bjeffe, sier Henrik, før Sebastian følger på:
– Erna fremstår ganske rolig og chill. Men hun aner ikke hva som venter. Det er seriøst opplegg vi driver her på Gutta Sprut AS, sier de, men insisterer på at de ikke går ikke inn i politikken.
– Vi er ikke en politisk aktør. Vi er rett og slett bare en avsender, sier Sebastian.
De stiller seg som tilrettelegger for ungdommer som vil stille partilederne spørsmål, men innrømmer at det kan holde hardt å ikke blande seg inn, selv om de føler på at dette er et mye større ansvar enn det de ellers holder på med. Så kan jo de som følger dem, vurdere hvorvidt de er politiske aktører eller ei. Jeg er nok utenfor målgruppen, men det kunne vært moro å se hva som kommer ut av det når de starter publiseringen i august. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg vil åpne en You Tube-konto bare av den grunn.
Hva er politikernes rolle?
Dette bringer meg tilbake til hva som er politikernes samfunnsrolle. Vi forventer oss ikke at politikerne skal underholde oss på fredags- eller lørdagskveldene. Det har vi en annen og meget spesialisert yrkesgruppe som ordner.
Vi forventer oss politikere som tar velgerne og deres behov på alvor, men som også er ærlige og åpne om sine prinsipper og idealer. Som ikke snur kappa etter vinden og forsøker å imøtekomme alle ønsker og krav og er opportunistiske for å skaffe seg makt.
Vi trenger folk som forteller hva de står for og hvordan de vil løse sakene hvis de får folkets tillit. Vi trenger noen vi kan stole på. Ingen politikere kan svare på hva de vil gjøre i saker som måtte dukke opp underveis, men de bør i alle fall kunne si hvilke prinsipper de vil basere sine standpunkter på. Jeg opplever at veldig mange nå synes det er vanskelig å se forskjell på politikerne og partiene. Kanskje er det på tide å løfte fram sine prinsipper og idealer og fortelle velgerne hva de virkelig tror på, i stedet for å prøve seg som pinlig svak underholder?
Medienes ansvar
Hvilket ansvar har så mediene for utviklingen i politikken? Som journalister fra 70-tallet, var vårt ideal at journalistene skulle stille politikerne til regnskap for hva de gjorde i konkrete saker, hvilke valg de gjorde og hvilke kompromisser de inngikk. Hvordan dette fikk betydning for deres velgere, og hvordan det samsvarte med de verdier og prinsipper de og deres parti sto og står for. Å være et korrektiv og et tilbakemeldings-organ for politikerne og en viktig støttespiller i demokratiet.
Det førte til mange tøffe interne diskusjoner om partitilhørighet, om den nøytrale journalist, om kildebruk og om journalistikk kontra kommentar og andre journalistiske sjangre. Og ikke minst om presentasjon. Vi kunne gjerne skrive iøynefallende titler eller bruke oppsiktsvekkende illustrasjoner, men utelukkende for å fange leserens oppmerksomhet for saken. Det som ikke kunne begrunnes saklig, skulle ikke brukes. Vi opplevde ikke at vi jobbet med politikk for å underholde folk, men for å informere og opplyse og gjennom det å gi publikum bedre grunnlag for å mene noe og ta en beslutning. Det er viktigere enn å underholde.
Foto på front: Senterpartiet
Agenda Fredrikstad 