Målet med Arendalsuka er «å løfte opp de viktigste og mest aktuelle temaene i vårt politiske samfunn», ifølge Arendalsukas hjemmeside. Her skal politikere diskutere med hverandre og med fagfolk, og målet er «at alle skal gå litt klokere hjem».
Men det skjer mer enn det som skjer på scenen. Det er vin og god mat, mingling og fortrolige samtaler når kveldsmørket legger sin beskyttende hånd over eliten. Slik det alltid er når eliten med «representasjonskonto» møter hverandre.
Det er alltid moro så lenge det varer, og man finner alltid ut at det var veldig nyttig! Man må jo forsvare reiseregningene.
Folket er ikke i Arendal
Eliten vil ikke skjønne det selv. De er så selvopptatte og så opptatte av hverandre at de ikke ser hva de er med på. De klør hverandre på ryggen under påskudd av at de arbeider for demokratiet. Alibiet er de mange debattene. Men de snakker med hverandre og til hverandre i sitt eget ekkokammer.
Arendalsuka betegnes som en demokratifestival. Men arrangementet utelukker i praksis den største og viktigste delen av demokratiet – folket som eier demokratiet. Det er nemlig ikke folket som treffer politikerne på Arendalsuka, men en minimal prosentandel av mennesker som har godt betalt for å være der.
Saken fortsetter under bildet.
Skatteetaten alene skal 23 arrangementer. Til hvilken pris og til hvem snakker man? I hvert fall ikke til deg og meg.
I Norge er politikere, næringslivsfolk, organisasjonsfolk og mediefolk altfor glade i hverandre. Det er det lovpriste norske demokratiet – fjernt fra «folket» og velgerne. Pressen har heller ikke lenger folkets ståsted, men sitter til bords med makten.
Frimurerne på Tostrup
Det var en regntung kveld for flere år siden at jeg ringte på døren til Tostrupkjelleren i Oslo. Jeg fikk beskjed om at inn her kommer bare «journalistene og deres venner». Jeg hadde pressekort, jeg slapp inn og kunne ved selvsyn se at dørvakten hadde rett.
Selvfølgelig visste jeg det. Jeg hadde vært der mange ganger. Særlig som ung politisk journalist var det stas å gå der. Men det er når man kommer på utsiden av det aller helligste at man forstår hva som foregår bak forhenget.
Da jeg kom på toget til Fredrikstad, «banket» jeg ned artikkelen «Frimurerne på Tostrupkjelleren». Da jeg stilte spørsmålet hva som vil skje hvis forhenget til det aller helligste revnet og folket fikk se makteliten danse tango, ble det stille! Min erfaring er at pressen dreper deg med ord hvis de har noe å komme med, med tier deg i hjel hvis du treffer noen ømme tær.
I Arendal svermer dessuten PR-folket rundt makteliten på evig jakt etter nye oppdrag, kamuflert bak et fromt uttalt ønske om å hjelpe folk med å bli sett og hørt. I hvert fall dem som kan betale for seg. Dem er det åpenbart nok av til at PR-bransjen kan hyre inn utgåtte politikere og trette journalister. Det er vel snart flere PR-folk enn mediefolk i Norge. I hvert fall i forhold til journalister som er opptatt av samfunnsdebatten.
Demokrati uten «folket»
Jeg har aldri vært på Arendalsuka, og har ikke hatt noe ønske om å dra dit. Men jeg har sett nok av at eliten danser tango. Dessuten har jeg ingen til å betale oppholdet for meg – slik jeg hadde da jeg jobbet i pressen. Det er dyrt å dra på alle stevner og arrangementer. Det er alltid noen som fikser slike «gratisturer», selv om de hadde lite der å gjøre.
Målet med Arendalsuka er altså «at alle skal gå litt klokere hjem». Men hvem man sikter til, er ikke godt å si. Det er noen nysgjerrige tilskuere rundt Pollen, men «folket» har verken råd til å dra til Arendal, eller interesse av å bruke pengene på mer eller mindre kjedelige debatter.
Der eliten danser tango er det alltid vin og god mat, mingling og fortrolige samtaler i de sene kveldstimer. Det er slik makten omgås – selvfølgelig i demokratiets navn. Det er ikke folket som treffes på Arendalsuka, men makteliten som har godt betalt for å innta Arendal.
«En lang firmafest»
Forbildet for Arendalsuka er Almedalsveckan i Visby på Gotland. I november 2009 kom daværende seniorforsker i statsvitenskap ved Stockholms Universitet, Maria Wendt, med boken «Politik som spektakel: Almedalen, mediemakten og det svenske demokrati.»
Her skildrer hun Almedalsveckan som en lang firmafest hvor vinen flyter, og det handler mer om å gni skuldrene mot hverandre enn å komme med politiske forslag. Demokratimøtet er blitt en pr-event der både politikere og medier er i Almedalen for å styrke deres eget varemerke i en uhellig allianse.
Foto: Mona Hauglid Foto – for Arendalsuka, Flickr
Agenda Fredrikstad 