Jeg hører stadig flere si det: Erna Solberg har gått ut på dato. Det hjelper ikke at hun opptrer som DJ (disc jockey), hopper i sjøen fra fregatten KNM Narvik, lover skattelettelser og nye tak i helsepolitikken. Langt inn i Høyres indre sirkler gnager spørsmålet om Erna Solberg burde trukket seg etter «Sindre-saken.»
Høyres tidligere ordfører i Oslo gjennom åtte år, Fabian Stang, sier til TV 2 (15. august) at stemningen rundt partileder Erna Solberg «har snudd», og peker på aksjeskandalen som en viktig del av forklaringen.
Selv er Erna Solberg fullstendig døv overfor spørsmålet. Hun har vært leder i Høyre i 21 år, siste gang gjenvalgt 22. mars 2025. Mer er det åpenbart ikke å si om den saken.
Kan dra flere med seg
Når Erna Solberg tviholder på sin posisjon så lenge, legger hun samtidig hindringer i veien for at Høyre kan bygge opp et nytt lederskap og fornye seg politisk. Faren med en så dominerende partileder er at hele partiorganisasjonen kan stivne i hennes mønster – og falle med henne.
Erna Solbergs nære medarbeidere er selvfølgelig lojale over for henne, fordi deres posisjoner er knyttet til hennes lederskap. Det er imidlertid ikke partiet, men velgerne som avgjør Høyres oppslutning ved stortingsvalget – og Erna Solbergs fremtid i Høyre.
Alt er annerledes
Våren har på nytt lært oss at vi ikke kan ta noe for gitt i politikken. For et halvt år siden var Jonas Gahr Støre på vei mot den politiske avgrunnen, mens Tonje Brenna var på vei opp og frem. Arbeiderpartiet hadde meningsmålinger langt under 20-tallet, mens Høyre hadde meningsmålinger opp mot 30-tallet. Høyre fløt over dovne politiske dønninger uten å røre på seg. Erna var stjerna. Sindre var sendt hjem til Bergen.
Tre uker før stortingsvalget er Jonas Gahr Støre på politikertoppen, mens Tonje Brenna er nesten helt vekk – uten at det har skjedd nevneverdige saklige politiske endringer.
Jens Stoltenberg forsto åpenbart at han måtte hjem for å hindre at vennen Jonas Gahr Støre ble avsatt som partileder, og at Arbeiderpartiet ville ende med Tonje Brenna som partileder og statsminister. At mange åpenbart ville bane vei for Tonje Brenna, må sees som et uttrykk for hvor lei Arbeiderparti-folk var mangemillionæren Støre.
Alt snudde da Senterpartiet ble kastet ut av regjeringen, Trygve Slagsvold Vedum ut av finansministerkontoret og Jens Stoltenberg kom tilbake i norsk politikk. Arbeiderpartiets landsmøte i vår ble annerledes enn Jonas Gahr Støre hadde fryktet. Istedet for å bli kastet, ble han hyllet.
Høyres problemer
For Erna Solberg og Høyre har det gått motsatt vei. Nå ser det stygt ut. Partiet har en oppslutning 14 – 15 prosent, og Erna Solbergs popularitet som statsminister har blitt stadig mindre. Nå leder Jonas Gahr Støre suverent, mens det er jevnt mellom Erna Solberg og Sylvi Listhaug.
Meningsmålingene må oppfattes som en bekreftelse på at Høyre og Erna Solberg er mindre relevante enn tidligere.
Høyre har også få politikere som virkelig markerer seg i debatten. Nestlederne – Henrik Asheim og Tina Bru – er gjengangere i debatten, men spørsmålet er om de har den nødvendige tyngden. Utenrikspolitisk regnes Høyres Ine Marie Eriksen Søreide som et tungt navn, og som ett av de sterkeste navnene til å bli partileder.
Men i likhet med andre politiske partier, mangler også Høyre politikere med et så stort politisk format og så stor intellektuell tyngde at de er interessante debattanter og spennende kilder for mediene.
Jonas og Sylvi
At Arbeiderpartiet har gjort Fremskrittspartiet til hovedmotstander, og statsministerduellen til et oppgjør mellom Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug, er et problem for Høyre og Erna Solberg.
Arbeiderpartiet skremmer ikke-sosialistiske velgere med Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug, mens Fremskrittspartiet klistrer Høyre til Arbeiderpartiet for å understreke at det bare er nyanser som skiller de to partiene.
Sperregrensen
Nå kommer det så tett med meningsmålinger at det nesten er umulig å holde tritt med tallene. Men trenden er klar: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet går mot et godt valg, Høyre mot et katastrofevalg, Kristelig Folkeparti kan ha kommet ut av hengemyra, mens Venstre kjemper for å holde seg over sperregrensen.
Dessuten skifter forholdet mellom blokkene nesten fra meningsmåling til meningsmåling. Det er nå så jevnt mellom blokkene at det er ytterst vanskelig å forutse hvilken regjering vi får etter valget.
Arbeiderpartiet drømmer om en ren Arbeiderparti-regjering, men må kanskje ta til takke med å regjere sammen med Senterpartiet. Fremskrittspartiet vil regjere med Høyre, men Høyre og Erna Solberg vil ha med Venstre og Kristelig Folkeparti, som jo nettopp foretrekker Solberg som statsminister!
Nå blir det ikke borgerlige flertall uten at Venstre og Kristelig Folkeparti kommer over sperregrensen. Men kanskje tiden for flertallsregjeringer er forbi?
Et parti som havner under sperregrensen, kan bare få mandater i valgkretsene (fylkene) der de får god nok oppslutning. Et parti som kommer over sperregrensen, kan få utjevningsmandater fordi hele landet regnes som en valgkrets, og stemmene som ikke gir mandater i fylkene, regnes sammen og kan gi utjevningsmandater.
Kampen om utjevningsmandatene har derfor blitt veldig sentral i valgkampen. For å minne velgerne om hva som står på spill, har MDGs nestleder søkt skatteetaten om å bytte navn til Ingrid Sperregrensen Liland. Det sier mest om hvor klovneaktig en politiker kan bli.
Foto på front: Morten Brakestad/Stortinget, via Flickr
Agenda Fredrikstad 