Jeg lurer stadig på dette – for å si det med Raymond. Forstår de at de må kjempe for demokratiet hver eneste dag, som Tysklands tidligere statsminister Angela Merkel har uttalt? Innser de at borgerne ikke har en reell ytringsfrihet uten innsyn i forvaltningens arbeid? Godtar de at innsyn og ytringsfrihet er grunnpilarer i demokratiet?
Merkel vokste opp under et kommunistregime i Øst-Tyskland. Vi lever i et liberalt samfunn der vi tar demokratiet for gitt. Kom ikke og pirk i våre demokratiske holdninger!
Men jeg gjør det fordi jeg har sett at de som til enhver tid styrer samfunnet, bruker alle triks i boka for å nekte innsyn i forvaltningens dokumenter, lukke møter i folkevalgte organer og nekte å uttale seg. Til tider tviler jeg sterkt på om forvaltningen egentlig er interessert i å trekke borgerne med i beslutningsprosessene.
Viktige stemme
Arne Børresens artikkel i Fredriksstad Blad 25. august (2025) viser at forvaltningen gjemmer seg bak taushetsplikten, og at de tyr til det gamle trikset om at de ikke kan uttale seg i enkeltsaker. At ansatte i Fredrikstad kommune ikke tør eller vil uttale seg verken internt eller eksternt, er et klart tegn på en lukket forvaltning.
Hva er farlig med en åpen debatt, fri meningsutveksling, innspill fra ansatte og medborgere? Representerer ikke disse viktige stemmer i prosessen på veien mot en beslutning eller et vedtak?
Nabolaget på Fjeldbergtoppen (Fjeldberg 9 a-c) der det skal etableres en institusjon for voldsutsatte kvinner i aktiv rus, har lenge bedt om et møte med kommunen for å kunne legge frem sine synspunkter. Først få dager før bystyret skal treffe det endelige vedtaket bli de innkalt til nabomøte, ifølge Fredriksstad Blad 2. september (2025). Er ikke det nettopp et uttrykk for at kommunen ikke tar beboerne alvorlig?
Politikere og byråkrater som vil legge til rette for åpenhet og innsyn, vokser ikke på trær. Ansatte i forvaltningen – og i bedrifter underlagt offentleglova – opptrer som de selv vil! Hver gang forvaltningen ikke legger til rette for innsyn og åpenhet, skjæres det tynne skiver av demokratiet.
Mange eksempler
Min frustrasjon over forvaltningen bygger på en stor mengde henvendelser jeg har fått både fra journalister og privatpersoner. Skillelinjene går aldri mellom partiene. Taushets-psykosen går tvers gjennom partiene – og forvaltningen.
Som en kommunedirektør skrev i en e-post til en journalist som med henvisninger til ulike rettskilder hadde redegjort for hvordan loven skulle forstås: «Det er ikke noe galt i det du skriver, men vi gjør det bare ikke sånn her hos oss!»
Eller som en prosjektleder svarte første gang innsynskravet ble fremsatt: «Jeg er syk.» Da dokumentene ble purret: «Jeg er på ferie.» Da dokumentene ble purret på nytt: «Avdelingen er på flyttefot.»
Da lederen av samferdselsutvalget i et fylke kritiserte en avis for å ha latt en politiker karakterisere fylkets samferdselsplan med et uvanlig sterkt ord, måtte jeg spørre politikeren om ikke andre politikere hadde rett til å fremsette offentlig kritikk, rett til å bruke sterke uttrykk og rett til å si det høyt på avisens førsteside?
Da en ordfører kritiserte an avis for å skape støy og bråk blant pasienter og pårørende ved å skrive om planene for nedleggelsen av et sykehjem «til og med før det var vedtatt at sykehjemmet skulle nedlegges», måtte jeg spørre ordføreren om avisen skulle ventet til sykehjemmet var nedlagt?
Det nyeste eksempelet i «samlingen» er ordføreren som i ettertid fjernet andre politikeres uttalelser fra fjernsynsoverføringen av kommunestyremøtet, fordi ordføreren mente uttalelsene var ærekrenkende. Dessuten var det bare et «dialogmøte». Dialogmøter finnes ikke i lovens forstand. Der politikere er samlet for å diskutere politikk, er loven midt iblant dem.
Kvalitetssikring
Ifølge både Grunnloven og kommuneloven, plikter kommunene å legge til rette for åpenhet mens mediene skal sørge for at vi har en offentlig samtale. Journalistikk er den beste metoden til å finne, granske og presentere informasjonen på en måte som både er forståelig og vekker oppmerksomhet.
Når forvaltningen ikke oppfyller sine forpliktelser, og de såkalte redaktørstyrte mediene står med lua i hånda og lar politikere og byråkrater selv bestemme hva offentligheten skal få vite om det som skjer i forvaltningen, undergraves demokratiet. Det er et spørsmål om de redaktørstyrte mediene tar sin demokratiske oppgave på alvor.
Demokratiet er en omstendelig prosess, og offentleglova bidrar verken til arbeidsro eller skjermer mot ubehagelig omtale. Politikere og byråkrater synes derfor det er bedre å ta debatten bak lukkede dører uten innblanding fra den brysomme offentligheten. Men bak den lukkede dør, lider demokratiet en stille, langsom og umerkelig død.
Vi har ikke demokrati bare fordi borgerne går til valgurnene hvert fjerde år. Det reelle demokratiet er synlig gjennom en kontinuerlig offentlig samtale før vedtakene treffes. Det er gjennom åpenhet og innsyn at borgerne får kunnskap til å delta i debatten og kontrollere forvaltningen.
Det er en grusom tanke for makta!
Agenda Fredrikstad 