Av Carl-Erik Grimstad
Høyre tapte, Senterpartiet tapte grenseløst, Venstre tapte, SV gikk tilbake med fire mandater i 2021, KrF jubler for seier mot sperregrensen, men gjorde et av sine dårligste valg, MDG lå på slutten av valgkampen an til 6–7 prosent, men endte på 4,7 prosent. Arbeiderpartiet jublet for 28 prosent, men har likevel gjort et av sine svakeste valg.
Bare Fremskrittspartiet har grunn til å juble, men tapte likevel kampen om regjeringsmakten. Rødt økte med ett mandat, men et stalltips er at partiets avmakt kommer til å bli ettertrykkelig demonstrert i de kommende forhandlingene med regjeringspartiet.
Venstres tap
At det var mulig for de borgerlige å gå tapende ut av stortingsvalget 2025, kommer til å bli en gjenganger i samfunnsvitenskapen i tiår framover. Venstres oppslutning utgjør det vesentligste av dette tapet, hadde partiet fått 8-9.000 stemmer mer ville vi fått en borgerlig regjering. Derfor er det grunn til å se nærmere på årsaken til fadesen i Norges eldste parti.
«Hvis milliardstøtten til Ukraina var grunnen til at Venstre havnet under sperregrensen, så var det verdt det», sa partileder Guri Melby i talen til sine medlemmer på valgnatten. Da nestleder Sveinung Rotevatn ble konfrontert med utsagnet i «Debatten» 9. september, ble han usedvanlig mumlete til ham å være. Og var det virkelig verdt det? Neste gang det skal voteres over økte bevilgninger i Stortinget, har Venstre tre og ikke åtte stemmer.
Sakseierskap er viktig
For å vinne et valg er det avgjørende å ha sakseierskap, i alle fall til ett område av politikken. Å finne en nisje som skiller partiet fra andre er en nødvendig (men selvsagt ikke tilstrekkelig) forutsetning for å kunne kraftsamle innsatsen inn i en valgkamp.
Venstre har i mange år forsøkt å skaffe seg et revir i et eller flere av partiets satsingsområder, utdanning, næringsliv og miljø. Inntil 2022 var partiet tro mot sine satsingsfelt, men etter Russlands invasjon i Ukraina fikk forsvars- og sikkerhetspolitikken plutselig feste i partiledelsen.
Tradisjonelt har Venstre både i utenriks- og helsepolitikken vært et haleheng til Høyre som har hatt langt mer tyngde å bringe til torgs i disse temaene. Til og med innen skolepolitikken kan det komme til å gå mange år før det tradisjonsrike skolepartiet Venstre igjen kommer til å få sakseierskap.
Alle egg i en kurv
Med en offensiv overbudspolitikk i Ukraina-støtten havnet partilederen plutselig i søkelyset, ble invitert til debattmøter og sto på ringelisten i alle landets politiske redaksjoner. Oppslutningen steg på målingene, men stagnerte idet regjeringen oppfylte målene om 85 milliarder.
Intet norsk parti kan ta opp bortekampen mot en «regjering med tre utenriksministre». Da statsministeren dro på 65-årsfeiring til Kyiv fordampet siste rest av Venstres sakseierskap i Ukraina-spørsmålet. Et krav om dobling av støtten til Zelenskyj ble etter hvert karakterisert som useriøst i pressen.
Partiet hadde lagt alle sine egg i en kurv. Nærings- og skole politikken ble usynlig, men verre er det at Venstre la hele sin klima- og miljøflanke åpen for MDGs angrep da FrP steg til himmels. Det er åpenbart at trofaste miljøvelgere hadde mer å hente hos Jonas enn hos Sylvi. Og Venstre lyktes dårlig med å sannsynliggjøre at partiet kunne klare å stagge et selvbevisst FrP.
Ola Elvestuen
Det er som kjent for sent å snyte seg når nesa er borte, men det fins dessverre et enkelt svar på hva Venstre kunne ha gjort for å holde seg over sperregrensen. Det ligger fem år tilbake i tid og heter Ola Elvestuen.
To ganger har Venstre sviktet sin åpenbart mest erfarne klima- og miljøminister. Første gang da han (helt uventet for ham) ble sparket som statsråd av daværende partileder i januar 2020. På dette tidspunktet hadde han også internasjonalt sikret seg en solid posisjon.
Sett fra Vestfolds og Østfolds side hadde han vært med på å sette i gang et stort arbeid med å redde Oslofjorden – både gjennom et enstemmig representantforslag fra Stortinget i 2017 og siden ved å plukke forslaget opp fra skuffen til Høyres miljøminister da Ola Elvestuen ble statsråd i 2018.
Delvis fulgt opp
Planen ble lagt fram av daværende miljøvernminister Sveinung Rotevatn i 2021, men jeg tviler på at han vil føle seg fornærmet når jeg i dag påstår at Ola Elvestuen fortsatt sto som eksponenten for Venstres sakseierskap i denne saken på dette tidspunktet. Nær 60 prosent av Venstres velgere kommer fra de seks fylkene rundt fjorden, dette er mer enn noe annet parti på Stortinget.
Under Ap-/Sp-regjeringen er Oslofjord-planen bare halvveis fulgt opp, ikke minst fordi et flertall av Sp-dominerte kommuner spredt over hele Østlandet fortsatt ikke forstår at bønder også har en nasjonal interesse knyttet til nitrogenrensing i fjorden.
Dolket på nytt
Andre gang Ola Elvestuen ble dolket ryggen av sine egne var i nominasjonen til stortingsvalget i fjor. Dermed gikk partiet glipp av en av sine mest energiske valgkampkjemper. Jeg våger påstanden at Ola Elvestuen alene, med Oslofjorden som eierskap, kunne ha hanket inn de 9.000 stemmene som kunne berget den borgerlige seieren. I stedet badet SV og MDG i lurvefjorden, mens Venstre satt igjen på land.
Foto på front: Stortinget, via Flickr
Carl-Erik Grimstad er journalist og forfatter, født i Fredrikstad og elev ved Gamlebyen skole, og tidligere førsteamanuensis i presseetikk på Høyskolen Kristiania. Han representerte Vestfold på Stortinget 2017-21 for Venstre. Han er spaltist i Tønsbergs Blad, der denne artikkelen tidligere har vært publisert.
Agenda Fredrikstad 