Debatten om barnevernets muligheter til å låse dører i institusjoner er oppe til debatt. Innføring av mer restriktive tiltak som låste dører, er en del av debatten om tiltak over for barn under strafferettslig lavalder som begår kriminalitet.
Temaet var oppe i NRK’s Politisk kvarter 6. oktober (2025). Barne- og familieminister Lene Vågsli vil ha en liten innstramming, Høyres Mahmoud Farahmand vil ha litt mer innstramming og SV’s Kathy Lie betrakter låste dører i barneverninstitusjoner som barnefengsel, noe hun ikke vil ha noe av.
Å bli enige om låste dører i institusjoner for barn hviler på en felles forståelse av hva som er til barnets beste. Det er det ikke. Vågsli og Farahmand har et uklart forhold til dilemmaet. Kathy Lie er klar på at det ikke er til barnets beste å bli låst inne, eller mener hun det?
Best å bo hos foreldrene
Det er ikke bare politikerne i Politisk kvarter som roter det til. Mye tyder på at Høyesterett (HR) heller ikke er klare i hodet om dette spørsmålet.
I Høyesteretts fortolkning av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens (EMD) dom i Strand-Lobben saken i 2019, som inneholdt kritikk av Norge for ikke å tilrettelegge for gjenforening av barn og foreldre etter omsorgsovertakelse, sier HR at «det er best for barnet å bo hos sine foreldre».
Formuleringen «best for barnet» må basere seg på en undersøkelse av dette aktuelle barnets beste. Men det gjør ikke HR. HR baserer seg på Barnekonvensjonen artikkel 8 og 9 og EMK (Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon) kapittel 16 punkt 3.
I Barnekonvensjonen artikkel 8 og 9 heter det: «Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse. Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.»
I EMK (Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon) kapittel 16 punkt 3 heter det: «Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse».
Barns eller barnets beste
Formuleringene i både Barnekonvensjonen og EMK retter seg inn mot alle barn. Konvensjonene er selvfølgelig generaliseringer siden de overordnet gjelder alle nasjonalstatenes barn. Man må altså skille mellom barnets beste og (alle) barns beste.
Kathy Lie mener åpenbart at låsing av dører i institusjoner ikke er til barns beste, noe vi kan enes om. Men spørsmålet er om det er et hensiktsmessig ståsted hvis virkeligheten er slik at dette spesielle barnets beste er å låse dørene for en bestemt periode, etter grundige barnefaglige vurderinger av dette barnets situasjon.
Vågsli og Farahmands ståsted, med henholdsvis litt mer og noe mer restriksjoner enn dagens lovverk tillater, gjør det uklart om de tar utgangspunkt i barns eller barnets beste.
Utgangspunktet for debatten om låste dører er de ekstremt farlige hendelsene som den senere tid er begått av barn ned i 12 årsalderen. Det gjelder blant annet sprengning av granater i Oslo, der barn blir rekruttert til å utføre straffbare handlinger av voksne kriminelle.
Dersom barnet innlegges på en åpen institusjon med mulighet for å forlate institusjonen og bli eksponert for livsfarlige hendelser for seg selv og andre, vil det ut fra både barnefaglige og aksepterte etiske prinsipper være til dette barnets beste å bli hindret i slik eksponering, kombinert med profesjonell behandling og omsorgsutøvelse innenfor institusjonens rammer.
En slik beslutning vil være innenfor prinsippet om å beskytte barn mot fare. Den prinsipielle holdningen om at det ikke er til barns beste å bli låst inne vil likevel gjelde som overordnet prinsipp.
Mot barnets vilje
Artikkel 12 i Barnekonvensjonen gir barn rett til å danne seg egne synspunkter og rett til fritt å uttrykke disse i forhold som vedrører barnet. Barnets synspunkter skal tillegges vekt «i samsvar med barnets alder og modenhet». Barn i 12-15 årsalderen vil sikkert protestere mot innlåsing, men som i mange sammenhenger i omgang med barn, må voksne, det være seg foreldre, lærere eller rettsapparatet, noen ganger fatte beslutninger mot barnets vilje.
Selv om barnevernet under visse betingelser kan sette begrensinger for barns frihet i institusjon, inkludert å låse døra i dag, har man stått i uløselige dilemmaer når barnet insisterer på å forlate institusjonen, vel vitende om at det vil vende tilbake til skadelig miljø. Ofte er det de som trenger oppholdet mest, som er minst villig til å være der.
Russiske barnefengsler
Vi kan enes om at forebygging er den beste og billigste løsningen, men noen ganger må man håndtere problemer som man ikke har greid å forebygge. Barn må noen ganger beskyttes mot seg selv og mot misbruk av andre. Å opprette lukkede institusjoner som er skreddersydd for barn som er kommet under kontroll av kyniske kriminelle, og som er på vei inn i livsfarlige kriminelle løpebaner, vil utgjøre et viktig supplement til barnevernets øvrige redskaper.
Jeg har selv fått anledning til å besøke barnefengsler i Russland. Der sitter barn ned i syv-årsalderen fengslet for å ha stjålet et brød, uten å vite hva som skal skje med dem, og voktet av soldater med maskingevær over skuldrene, sprinkler for vinduene og militær kustus og strafferegime. Fullstendig forkastelig. Den norske debatten må ikke forurenses med assosiasjoner til slike institusjoner.
Foto på front: Cottonbro studio, Pexels.com
Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012. Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.
Agenda Fredrikstad 